Alle fakta som er lagt frem i løpet av 2017 om sjømatutvikling, transportutfordringer, regional satsning og nasjonale klimaforpliktelser gjør at jernbanen er et av de beste tiltak som kan sikre at Nord-Norge ikke havner i en bakevje for resten av dette århundret, skriver Einar Sørensen. Foto: Fremover

2018 må bli et gjennombruddsår for Tromsbanen

Tromsbanen er et tiltak ikke bare nasjonalt, men interskandinavisk. I det sørlige Skandinavia ser man dette klart, og egentlig er planene i sør en invitasjon til oss i nord om å tenke visjonært.

I løpet av mars måned starter Jernbanedirektoratet sitt viktige arbeid om fremtiden for jern-baneplanene i Nord-Norge, i praksis i form av oppdateringer av gammelt tallmateriale. Det skal også vurderes «trinnvis» utbygging mellom Fauske og Tromsø – dvs. Tromsbane fra Narvik til Tromsø.

Det er ikke lenger nødvendig for oss å ramse opp alle argumenter for en raskest mulig jernbaneutbygging i nord. Alle fakta som er lagt frem i løpet av 2017 om sjømatutvikling, transportutfordringer, regional satsning og nasjonale klimaforpliktelser gjør at jernbanen er et av de beste tiltak som kan sikre at Nord-Norge ikke havner i en bakevje for resten av dette århundret.

Vi er således ikke alene om å tenke jernbane. Like før jul la det svenske Trafikverket med full norsk støtte frem en utredning om raskest mulig utbygging av en moderne jernbane mellom Stockholm og Oslo. Utbyggingen skal skje med to klare måltall. Innen 2030 skal man på svensk side ha gjort sin del av jobben og innen 2040 skal hele strekningen være ferdig.

Denne store planen angår Tromsbanen i aller høyeste grad. Så mye at vi er nødt til for alvor å trekke inn det skandinaviske perspektivet i arbeidet for Tromsbanen. Den nye grensebanen i Sør-Skandinavia bygger på den uhyre viktige forutsetning at den er avgjørende for den kolossale transporten vi allerede har med jernbane fra Oslo til Narvik. Den vil legge opp til en langt raskere og mer effektiv transport med Oslo som et senter for sjømat sørover og over 60-70 prosent av det vi trenger av frakt nordover.

Det betyr i korthet at en supermoderne jernbane mellom Stockholm og Oslo vil øke problemene i nord, dersom ikke jernbaneutbygging Narvik-Tromsø sees i sammenheng med de i sør. Koordinasjon av planlegging og utbygging er derfor svært viktig. Ellers ender vi opp med gigantiske varelagre i Kiruna og i Narvik og endeløse køer med vogntog  som kjører i stykker veinettet i spesielt Troms raskere enn svint.

Den svenske utredningen konkluderer for øvrig med at en ny grensebane på ca. 400 km mellom de to hovedstedene bør bygges for en hastighet på 250 km/t – og med reisetid (med stoppesteder underveis) ned i tre timer. Banen vil bygges både for passasjer og godstransport og må derfor ha et dobbeltspor. Prislapp: mellom 48 og 60 milliarder SEK.

Svenske og norske politikere står i jubelkø med støtte til planen.  Med fullt utbygd dobbeltspor mellom Oslo og Stockholm, vil toget bli et konkurransedyktig alternativ til fly mellom hovedstedene, og arbeids- og dagpendling vil vært mulig på flere av delstrekningene. Det vil skape større arbeidsmarkeder i Sverige og i Norge, gi store verdiøkninger og mer boligbygging på strekningen og øke utvekslingen med våre lands viktigste handelspartner.

Planarbeidet i sør er utført på en måte Tromsbanen kan nyttiggjøre seg. De to siste årene har sentrale myndigheter, fagetater, bruker-interessene og de aktuelle kommuner alle som en deltatt i en serie med store møter.

Planen dekker behov og ønsker på begge sider av grensen. Det er derfor innlysende at interessene bak Tromsbanen må sikres full delaktighet i det arbeid som Jernbanedirektoratet nå starter.  Naturligvis står vi overfor en første vanskelig oppgave i å definere oppgaven, for å unngå å havne i en endeløs krangel om hva som skal komme først av Fauske-Narvik eller Narvik-Tromsø.  Men Samferdselsdepartementet inviterer jo til å ha «to tanker i hodet samtidig». Det er jo ingen motsetninger her – bare spørsmål om hvor man bør satse først for i det hele tatt å komme i gang.

Det er her at jernbanearbeidet mellom Stockholm og Oslo er så viktig, fordi planene i sør henger nøye sammen med det vi tenker på i nord. Den moderne grensebanen i sør og en tilsvarende bane i nord fra Kiruna til Narvik og derfra til Tromsø med sidearm til Harstad vil gi en helt annen verdiskapning enn isolerte banestrekninger her og der. Og den bindes sammen med det imponerende jernbanenettet svenskene nå bygger ut mellom Luleå og Stockholm.

Tromsbanen er et tiltak ikke bare nasjonalt, men interskandinavisk. I det sørlige Skandinavia ser man dette klart, og egentlig er planene i sør en invitasjon til oss i nord om å tenke visjonært.

Det er noe helt annet enn det vi risikerer med den «informasjonsinnhenting» om jernbane i nord som Samferdselsdepartementet legger opp til. For det skal godt gjøres å finne et mindre uforpliktende arbeid enn dette. Departementet understreker til overmål at arbeidet som skal utføres ikke må ha karakter av en «konsept-utvalgsutredning» - KVU.

For da kunne kanskje Stortinget bli fristet til å banke gjennom jernbanesaken allerede i 2021/22 og vedta raskest utbygging med sikte på en bane frem til Tromsø innen 2030. Da ville en Tromsbane stå ferdig samtidig som første trinn av den grensesprengende bane i sør ble tatt i bruk!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse