VELFERD: Året etter at jeg ble født ble det varslet funn av olje i Nordsjøen. Kan jeg tillate meg et liv i evig velferd av den grunn? spør Marit Øvermo. Foto: NTB/SCANPIX

Sekstiåtterne

Jeg er 49 år. Og et halvt. Jeg er født i 1968. Jeg er barn av 68-generasjonen, og tilhører den første generasjonen som har levd hele mitt liv med Folketrygdloven. Året etter at jeg ble født ble det varslet funn av olje i Nordsjøen. Kan jeg tillate meg et liv i evig velferd av den grunn?

Vi trenger beslutningssterke ledere og politikere som prioriterer annerledes og omstiller mer. Det blir nok ingen sjarmøretappe. Det vil bli bråk, og frontene kommer til å snakke med utestemme, selv når de er inne.

Jeg fasineres av de store sammenhenger, og hvordan velferdsstaten er blitt slik den er blitt. Jeg fasineres også av hvordan de ulike generasjonenes levemåte og valg påvirker hverandre. Kanskje kan det ha noe med alderen å gjøre? Eller fordi jeg mer enn noen gang opplever å befinne meg midt mellom to generasjoner.

1968 var ikke bare et årstall, det er også et symbol. Bare få av hendelsene og holdningen som blir samla under merkelappen, hører heime i 1968, men noen i årene før, de fleste utover på 70-talet.

Studentopprør i Europa ga navn til den myteomspunnede generasjonen; 68`erne. Dette til tross for at denne delen av bevegelsen neppe omfattet mer enn et par prosent av befolkningen.

Mer interessant enn de politiske svingningene på 60- og 70- tallet, opplever jeg det er å følge den samfunnsmessige øvelsen det er å skulle ivareta de velferdsmessige rettighetene denne generasjonen har. I Amerika kalles generasjonen «de lykkelige babyboomerne», resultatet av en voldsom babyboom etter krigen. Årskullene mellom 1945 og 1960 utgjør en femtedel av befolkningen i Norge. I 1970 var det fem nordmenn i arbeidsfør alder per nordmann på 67 år eller eldre. I dag er det fire, snart bare tre. Dette skaper utfordringer.

Som barn av 68- generasjonen må jeg skynde meg å si at jeg ikke angriper egenskaper ved denne generasjonen, men forsøker meg på noen sammenhenger, som kanskje forsterker hverandre gjensidig;

  • Norge hadde altså en voldsom babyboom etter krigen.
  • Kvinnene av denne generasjonen gikk ut i arbeid. Dette medførte en kraftig økning i produktiviteten i samfunnet. Med kvinner i arbeid kunne mer produseres, og dette ga grunnlag for å utvide velferdsstaten kraftig.
  • Da folketrygden ble opprettet i 1967, var blant annet sjenerøse pensjonsordninger for alderspensjonister noe av det som kom på plass. I eldre tider var barn en investering for fremtiden, hvor de kunne ta seg av sine foreldre når de ble gamle. Etter pensjonsreformen var dette også “fellesskapets” oppgave. Den største andelen av befolkningen befant seg jo i yrkesaktiv alder, noe som gjorde det relativt enkelt å dele pensjonsregningen for de relativt få alderspensjonistene.
  • Økt bruk av prevensjon mot slutten av 60 tallet gav lave fødselstall utover 70-tallet og vedvarte i 30 år. Dette bidro til en demografisk «ubalanse». Like riktig som vi snakker om en eldrebølge, kan vi kanskje omtale denne perioden som en fødselsunderskudds- bølge?
  • Enkelte hevder at den økte arbeidsdeltakelsen også medførte et mer usunt kosthold, og et økende antall overvektige. Lettvinte løsninger i et travelt liv. Det er kanskje for lett å skylde på 68`erne her jeg sitter og føler at kjøttet er på tur å løsne fra beinet. Men det er likevel et element ved samfunnsmessige utviklingen. Og kostnadene til livsstilssykdommer aner vi bare konturene av.

Selv om 68-erne bidro til en produktivitetsøkning og gevinst for samfunnet er det gode grunner til å tro at denne utviklingen ikke kan fortsette. Med beskjedne vekttall i sosialøkonomi våger jeg meg likevel på følgende påstand; Det er for få som bidrar til folketrygden, i forhold til kostnadene som er tenkt å skulle dekkes av denne velferdskontoen.

De solidariske 68`erne kommer ikke til å bære disse kostnadene. Det er det dagens unge som gjør. Som tidlegere arbeids- og administrasjonsminister Viktor Nordmann (f.-46) selv karakteriserte sin egen generasjon:

«Forgubbingen, med ditto pensjonsutbetalinger og omsorg til meg og mine jevnaldrende, vil etter hvert ta hele det offentlige handlingsrommet og mer til». Dette kan oppsummeres med at der mormor syntes ukas høydepunkt var rød saft og risgrøt på sykehjemmet på lørdag, forventer denne generasjonen Amarone og en kortreist, økologisk treretters».

Selvsagt! Det vil jo også jeg ha når det er min tur.

Jeg tilhører den såkalte «Generasjon X». Det er barn av 68-erne, de som er født mellom begynnelsen av 60-tallet og begynnelsen av 80-tallet. I Norge også omtalt som «ironigenerasjonen». Mange har kritisert oss for å drive med tomme og uforpliktende identitetsprosjekter inne i vår egen lille boble, fjernt fra den store verdens problemer. Harald Eia gav bilde til en generasjon med tøysing, tulling og virkelighetsangst. Men, vi er i stor grad både etnisk, livsstilsmessig , religiøst og gastronomisk altetende. En generasjon som gjensidig forventer av hverandre at alle får «gjøre sin egen greie». Gerhardsen-generasjonen ga oss velferdsstaten, og 68`erne nøytraliserte autoritære institusjoner og klasseskiller. Ironigenerasjonen har kanskje gitt oss mer «hverdagstoleranse»?

Vi har likevel en tendens til å forholde oss litt ironiske til dagens krav til blant oppvoksende slekt:

  • For hvem har vel ikke vært på 14 dagers bilferie i Sverige, uten sikkerhetsseler, mens mor og far røkte i fremsetet. Enkelte av oss så bilsyke at vi kastet opp i innkjørselen før vi reiste på ferie.
  • Vi syklet til og fra skolen, uten sykkelhjelm, og vandret på veier med hverken gangfelt eller fortauskanter.
  • Vi sto på fotballbanen og ventet på et lag som aldri kom, men som ikke hadde noen måte å gi oss beskjed om det.
  • Vi hadde ikke mobiltelefon, men viktige beskjeder fikk vi. Gjerne over radio: «Kan fører av bil med registreringsnummer NN ta kontakt med familien. Din mor er død»

Likevel: mens 68`erne brente BH`en, ble generasjon X «utbrente». Finn Kalvik traff en slags nerve i oss da han «Prøvde å finne seg sjæl». Å «finne seg sjæl» har vært stor industri med Generasjon X som konsumenter. Det er kanskje et tankekors at 68-ernes etterkommere vender blikket innover mot seg selv i stedet for utover mot verden?

Min gode sjef «68-eren» gav meg en gang indianernavnet «Løpende utgifter». Han mente jeg var dyr i drift. Det kunne han ha spart seg. Dagbladet oppsummerer i serien «Generasjonslotteriet»; «Det er 68-erne som har kommet best ut av det etter krigen. De vant på boligmarkedet, arbeidsmarkedet, i lønnsutviklingen, og ikke minst kampen om arvesølvet: pensjonene».

Men, nå er den oljemarinerte slumringstida snart over. Et liv med samme velbehag som norsk middelklasse anno 2018 er en drøm de færreste turte å tenke på for noen årtier siden. Det vil jeg også takke 68`erne for! Men treningsgrunnlaget for strammere tider bekymrer meg. Jeg har ikke tro på at kommende generasjoner kan forvente samme velferdsdekning fra samfunnet som 68`erne. Vi trenger beslutningssterke ledere og politikere som prioriterer annerledes og omstiller mer. Det blir nok ingen sjarmøretappe. Det vil bli bråk, og frontene kommer til å snakke med utestemme, selv når de er inne.

Hva er så Generasjon X sin arv til neste generasjon?

Jeg håper vi kan tillegge mer enn vi ødelegger. Jeg håper at vi makter å se den friheten vi opplever i dag, opp mot en mulig ufrihet for neste generasjoner. Like viktig som velferdspolitikk er klima- og miljøpolitikk. Vi må møte klimautfordringene slik at vi ikke fratar kommende generasjoner deres muligheter

Det som dessverre er helt sikkert: Regningen for klodens ødeleggelser idag er det andre enn dagens 50-åringer som får. Det er en urett vi ikke rekker å gjøre opp for, men en arv menneskeheten vil preges av i generasjoner.

Det er på ingen måte enkelt å gjøre opp generasjonsregnskapet. Det er nå likevel noe sjarmerende mellom generasjonene. Det er ikke alltid vi forstår hverandre:

Mitt søskenbarn til min tante etter en lang dag i fjellet;

  • Mamma, skal vi ta en «selfie»?
  • Nei takk, jeg har vann.

God helg!

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse