UNDER LYSEKRONENE: Fra Agenda Nord-Norges første samling i Tromsø i 2016.

Agenda Nord-Norges dilemmaer

Agenda Nord-Norge må bestemme seg for om de vil adressere betente politiske saker i landsdelen.

Utfordringen er når de insisterer på at deltakerne i traineeprogrammet skal få tittelen «ambassadører for Nord-Norge».

Prosjektet «Agenda Nord-Norge» debatteres frem og tilbake i avisspaltene. Et positivt prosjekt som vil heie fram Nord-Norge møter likevel negativ kritikk og en rekke problemstillinger. Mange av dilemmaene prosjektet står ovenfor kan analyseres med klassiske statsvitenskaplige teorier med nordnorske opphavsmenn.

Stein Rokkan fra Narvik er Norges kanskje fremste internasjonale samfunnsforsker. I hans forskning var konfliktlinjen mellom sentrum og periferi helt sentral for å forstå både nasjonsbygging og politiske konflikter. Rokkans teorier gir gode svar på hvorfor for eksempel norsk kultur på 1800-tallet ble bygd på det sentrale Østlandets premisser, og ikke på periferien langs kysten, selv om kysten både geografisk, i antall innbyggere og i verdiskapning hele tiden har vært større. Agenda Nord-Norge hovedmål kan forstås gjennom Rokkans teorier ved å samle «periferien» Nord-Norge opp mot sentrum «Oslo».

Spørsmålet som blant annet Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim og Naturnvernforbundets Silje Lundberg stiller er om «periferien» Nord-Norge har én felles interesse? I betente politiske saker som oljeboring, havbruk, forsvarspolitikk, samferdselspolitikk er det vanskelig å si «la oss bare bli enige, så må de sørpå høre på oss». Det går kanskje hvis man lager urealistiske smørbrødlister basert på premisser om at budsjettene skal økes med 80% eller at det ikke eksisterer konflikter mellom miljøhensyn og verdiskapning. Dessverre vil det i mange tilfeller ikke være sånn. Nordnorske og nasjonale beslutningstakere står ovenfor betente og vanskelige problemstillinger. Agenda Nord-Norge må dermed bestemme seg for om de vil adressere disse problemstillingene, eller om de heller vil finne noen saker som kan samle «periferien».

NHO, LO og Sparebanken Nord Norge både kan og bør bidra i det offentlige ordskiftet. Hvis de for eksempel mener at verdiskapning bør vektlegges i sterkere grad enn miljøhensyn, så er det et helt legitimt standpunkt. De kan selvsagt også lage seg et felles attraktivt traineeprogram hvor unge mennesker får bli bedre kjent med landsdelen og kanskje til og med blir bedre kjent disse organisasjonenes standpunkt i en rekke saker.

Utfordringen er når de insisterer på at deltakerne i traineeprogrammet skal få tittelen «ambassadører for Nord-Norge». Hva er egentlig en ambassadør? Store norske leksikon definerer en ambassadør som «diplomatisk utsending av høyeste rang, ansees som personlig representant for statsoverhodet med krav på særlige rettigheter.» Nasjonen Norge har rundt 100 ambassadører som representerer kongen i forskjellige deler av verden. Ambassadør er da heller ikke en beskyttet tittel i uformelle sammenhenger, men bruken av ambassadørtittel gir konnotasjoner til at de unge menneskene er formelle representanter for noen. Kritikken mot «ambassadørene» går nok vel så mye på bruk av tittelen som av innholdet. Et traineeprogram høres kanskje ikke like fint ut, men det ville ha dempet mye av kritikken.

Flere organisasjonsforskere, deriblant min kollega på UiT Norges arktiske universitet, Kjell Arne Røvik, har skrevet mye om organisasjoners behov for legitimitet i sine institusjonelle omgivelser. Et slikt perspektiv gir grunnlag for å forstå kritikken mot både program og innhold. Agenda Nord-Norge sikrer seg legitimitet gjennom støtte fra eiere, men også fra ordførere, stortingsrepresentanter, regjeringsmedlemmer, fylkeskommuner og utenriksdepartementet. At organisasjonen evner å tilpasse seg disse aktørene gjenspeiles både konferanseprogram, tema og blant deltakerne i «ambassadørprogrammet». At Agenda Nord-Norge gjør som mange andre organisasjoner og sikrer seg legitimitet i sine institusjonelle omgivelser burde ikke overraske noen.

En annen av de store norske samfunnsforskerne er Johan P. Olsen som er født i Tromsø. Han er kanskje aller mest kjent for utviklingen av «garbage can»-teorien om beslutninger i organisasjoner. I motsetning til hva mange tror er de faktiske beslutningsprosessene mye mer preget av et såkalt «organisert anarki» og organisasjonens mål blir uklare, konfliktfylte og skiftende over tid. Denne teorien kan gi et godt verktøy for å forstå den tilsynelatende diskrepansen mellom mål og tiltak i Agenda Nord-Norge.

På tross av at Stein Rokkan og Johan P. Olsen begge ble født i Nord-Norge, flyttet de begge fra landsdelen i ung alder. De har derfor kanskje ikke fått den hyllesten i landsdelen som de burde ha fått. For to unge menn med store talenter fantes det ingen muligheter i Nord-Norge. Heldigvis er det ikke slik lengre, og hvert år siden 1972 har tusenvis av nordnorske talenter fått gratis utdanning av svært høy kvalitet i Nord-Norge. Det absolutt største og viktigste talentprogrammet som noensinne er etablert i Nord-Norge er opprettelsen av våre institusjoner for forskning og høyere utdanning.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse