Innholdet i barndommen har endret seg vesentlig de siste årene. Aldri har de yngste vært bedre i stand til å si sin mening enn i dag, skriver Eivind Pedersen og Elisabeth Aspaker. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Aldersgrenser for barn - utgått på dato!

Det er 20 år siden vi innførte skolestart for 6-åringer, men den modenhetsvurderingen ser det ut for at vi har glemt i andre sammenhenger.

Hvor gamle må barn være for at de skal ha rett til å bli hørt og si sin mening i Norge? Svaret er enkelt. Den dagen vi ratifiserte FNs barnekonvensjon, 8. januar 1991, ble alderen satt til 0 år.  Å akseptere at alle barn har denne retten, er å ta barna og deres menneskerettigheter på alvor.

FNs barnekomité kontrollerer hvordan landene praktiserer barnekonvensjonen. De fraråder alle å innføre aldersgrenser enten det skjer i lover eller i praksis.

I barnekonvensjonens artikkel 12 står det:

  1. Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.  
  2. For dette formål skal barnet gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

I utakt med barns rettigheter

Artikkel 12 gir barn en ubetinget rett til å bli hørt og si sin mening uavhengig av alder. Rettigheten gjelder både for det enkelte barn og for barn som gruppe. Barn har på den annen side ingen plikt til å mene noe i en slik sak, plikten hviler på de voksne som skal gi barnet muligheten.

I vår lovgivning har vi aldersgrenser som kan sette barnas rettigheter til side dersom de er under en viss alder. Det kan også føre til diskriminering av store barnegrupper.

I motsetning til andre nordiske land, England og Skottland har vi lang tradisjon for å bruke aldergrenser knyttet til barn.

Beskyttelse og deltagelse

Norges tradisjon for å sette aldersgrenser for barn kan spores tilbake til barnevernloven fra 1953.

Aldergrensen for barnas rett til å uttale seg er flyttet fra 15 til 7 år. Justeringen ble gjort etter at barnekonvensjonen ble innlemmet i norsk lov (2003).

I forarbeidet til forslaget om ny barnelov (Ot.prp. 29) er det ingen forklaring på hvordan man kom fram til at 7 år var den riktige alderen.

To av barnekonvensjonens hovedprinsipper, om beskyttelse og om deltakelse/medvirkning, er særlig relevant når grensen for alder skal vurderes.

Et hensyn er å beskytte barn mot skadelig påvirkning. Et eksempel på dette er Medietilsynets aldersgrenser for kino, video, spill og lignende. Målet er å beskytte barn og unge mot sterke inntrykk som vold og sex.

En slik begrunnelse er det lett å være enige i. Disse aldersgrensene debatteres likevel ofte, og har medført at aldergrensene flyttes nedover.

Barn skal høres

Når vi i Norge praktiserer 7- og 12-årsgrensen i sosiale lover som barn-, barnevern- og adopsjonsloven innebærer det at yngre barn ikke kommer til orde. 

Fylkesmannen i Troms gikk igjennom mange barnevernssaker i en kommune for å finne ut hvor mange barn over 7 år som egentlig ble hørt.

Til tross for kommunens rutiner var det bare 40 prosent av barna som var hørt i sin egen sak. I tillegg viste journalene at yngre søsken heller ikke var hørt.

Alvoret i funnene ble ytterligere forsterket siden kommunen ikke hadde vurdert de yngste barnas modenhet.

Det er 20 år siden vi innførte skolestart for 6-åringer, men den modenhetsvurderingen ser det ut for at vi har glemt i andre sammenhenger.

Barn er mer modne

Innholdet i barndommen har endret seg vesentlig de siste årene.  Aldri har de yngste vært bedre i stand til å si sin mening enn i dag.

Nesten alle barn i Norge går i barnehage. I dag utvikler barna seg gjennom læring med pedagogiske planer og verktøy og ulike aktiviteter i barnehagene.

De lærer å diskutere, mene, samarbeide, og å løse konflikter. De lærer å utvikle respekt, de snakker om det som har skjedd, og utfolder seg gjennom lek og fantasi.

Kort sagt er dagens småbarn i stand til å mene noe om det meste og fortelle om de har det bra eller ikke.

Følger vi ikke med i timen?

Barn som ikke har fylt 7 år blir rammet av at vi ikke følger godt nok med i utviklingen. Et viktig unntak er høring av voldsutsatte barn som får tilrettelagte avhør på Statens barnehus mange steder i Norge. Denne praksisen må etter vår mening også gjelde for barn under 7 år i alle saker som angår dem, uavhengig av hva slags type sak.

«0-24 samarbeidet»

Vi må lære oss å høre små barn selv om det kan være vanskelig.

Fjerner vi 7-årsgrensen vil det få positive konsekvenser. Vi vil kunne videreutvikle programmer og teknikker som kan bidra til at de yngste blir hørt både i personlige saker, og saker som angår dem som gruppe.

Heldigvis ser vi en utvikling hvor aldersgrensene debatteres. Fem direktorater har inngått et såkalt «0-24 samarbeid». 

Samarbeidet skal avdekke felles utfordringer og fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge.  

De samme direktoratene har fått i oppgave å se på hvordan aldersgrenser fungerer for barn på lovområder de har ansvar for.                 

Direktoratene legger frem sin konklusjon i januar 2018, forhåpentlig med forslag som kan sikre også de minste barnas rett til å bli hørt og si sin mening.

Det handler til syvende og sist om å sikre alle barns grunnleggende menneskerettigheter.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse