Alderdom og sykdom er to forskjellige saker, men i mange tilfeller vanskelig å skjelne, blant annet fordi en rekke sykdommer blir vanligere ved høyere alder. Foto: Colourbox

Aldersjustert medisin

Det er vanlig å si at småunger er så annerledes enn voksne at de kan sees på som et annet folk. Det er fristende å si det samme om gamle.

Selv i en ganske smal kategori av mennesker som f.eks. den norske, er det flere tydelige undergrupper som krever hver sin forståelse og hver sin behandlingsmessige tilnærming: premature, nyfødt, spebarn, småbarn, tenåringer, unge voksne, middelaldrende, eldre, gamle. Og i alle tilfeller to kjønn, særlig utslagsgivende i reproduktiv alder, men også senere, faktisk helt til slutten.

Prematurmedisinen, altså den som skal ta seg av de som blir født før naturen har gjort dem klar for et eget liv – har utviklet seg kolossalt de siste 50-60 år og er nu et tydelig eget fag, som har nådd til etnesten problematisk nivå, - f.eks. ved å ta seg av mer og mer uferdige småttiser som i mange tilfeller ikke burde reddes, pga. utsiktene til senskader og følgetilstander hos uferdige organismer.

Nyfødte, spebarn og småbarn blir, når det er behov, tatt hånd om av allmennleger og pediatere med høy kompetanse. I vår del av verden. Barneleukemi og barnekreft som er nest vanligste dødsårsak hos barn i Norge efter trafikkulykker, fins det nu god behandling for. Dette gjelder særlig leukemiene, som så sent som i sekstiårene medførte nær 100 % dødelighet, mot at nu nesten ingen dør.

«Pasienten» som nærmeste automatisk sees på som den vanlige normale, er et sted mellom femogtyve og noenogfemti. Denne standardpasienten vet legene mye om, har god forståelse av hva som er normalt, unormalt eller sykelig og kan behandle derefter. Den kategori av pasienter som man i dag vet minst om og hvor man er mest usikker på hva som er riktig behandling – er utvilsomt de eldre, og særlig de syke gamle over 80.

Alderdom og sykdom er to forskjellige saker, men i mange tilfeller vanskelig å skjelne, blant annet fordi en rekke sykdommer blir vanligere ved høyere alder. Gerontologien (læren om menneskets aldring) og geriatrien (læren om gamle menneskers sykdom) glir over i hverandre.

Alle over 80 har en eller annen grad av åreforkalkning som kan slå ut som lokale problemer i benene, som hjerneslag eller hjerteinfarkt, angina pectoris eller ikke i det hele tatt som tydelige lokale sykdommer, men som almen svekkelse. Hvor grensen skal gå mot normal aldring er vanskelig å si. Nesten alle mannfolk over 90 har prostatakreft, oftest så godartet at vi dør med den og ikke av den. Langsomt blir alle litt sløvere med årene, med dårligere hukommelse, med tendens til forvirring og dårlig balanse. Opptil ca 80 er det liten reduksjon i intelligens målt med IQ-tester – hvis tidsbruk ikke teller. Hovedårsaken til nedsatt hjernefunksjon ser ut til å være gradvis økende utfelling av et avfallsprodukt «amyloid» i hjernecellene. Dette er det samme, eller nesten det samme i cellene hos en ellers sinnsfrisk 90-åring og en 40-åring med Alzheimer. Alzheimer er bare mye mer og mye fortere.

Gamle syke i store antall er en svær belastning for samfunnsøkonomien. Dette kan være grunnen til at faget geriatri, «alderdommens medisin» har fått litt større – men fortsatt langt fra tilstrekkelig oppmerksomhet de siste 10-20 årene. Dermed er det også blitt oppdaget hvor lite vi vet om den gamle kroppen. Samme sykdom hos en førtiåring og en nittiåring er to forskjellige ting. Hvordan en ung kropp og en gammel kropp reagerer på og interagerer med en bestemt medisin er ulikt. Nesten all grundig utprøving av medisin er foretatt på unge mennesker, oftest menn. Derfor er det nesten utrolig hva man ikke vet om sykdom og sykdomsbehandling hos gamle. Det er vanlig å si at småunger er så annerledes enn voksne at de kan sees på som et annet folk. Det er fristende å si det samme om gamle.

Man vet for lite om hvordan den gamle kroppen fordeler og nedbryter medikamenter. Dette betyr at man egentlig ikke vet eksakt hva som er riktig dose hos gamle, og hvordan dosene skal fordeles gjennom døgnet. Mange av oss har vært på besøk hos gamle med fjorten forskjellig medisiner på nattbordet. Det er ikke ordentlig undersøkt hvordan disse fjorten interagerer. Altså: hvordan virker medisin A når den tas sammen med medisin X, for ikke å snakke om A +X +Y og Z!

Det er heller ikke slik at man vet nøyaktig hva som er normale blodverdier hos gamle. Hva er f.eks. normal kolesterol? Betyr høyt kolesterol det samme i vurdering av en 40-åring og en 80-åring. Hvordan er det tilsvarende med lav kolesterol? En vanlig – kanskje altfor vanlig – test hos middelaldrende eldre og gamle menn er PSA (prostata spesific antigen) som ved høye verdier kan gi mistanke om prostatakreft. Men man vet ikke ordentlig hva som er normalt og normalvariasjon hos gamle. Det er store individuelle forskjeller. Her er det mye å rydde opp i.

En vesentlig forbedring av diagnostikk og behandling av eldre vil bli dyrt. Men glemmer man ikke da at dagens gamle faktisk fortjener det? Det er de nulevende gamle pluss forrige generasjon om igjennom sin innsats har skapt det norske velferdssamfunn, f.eks. representert ved helsevesenet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse