ROSETOGENE: Mer enn ett hundre tusen mennesker tok til gatene i Oslo mandagen etter bomben i regjeringskvartalet og i massakren på Utøya. Foto: Trond Reidar Teigen / Scanpix

Aldri mer 22. juli

For fire år siden sto tiden stille. Det gjør den ikke lenger.

Vi må lære av det vi gikk gjennom. Ellers er historien dømt til å gjenta seg.

På denne tiden for fire år siden løftet vi rosen og lovte hverandre: aldri mer 22. juli. Vi sa kjærlighet er mektigere enn hat. Menneskeverd, demokrati og åpenhet overvinner rasisme og frykt.

For fire år siden sto tiden stille. Det gjør den ikke lenger.

Denne uka åpnet 22. julisenteret, et informasjonssenter om hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011. Støttegruppa og AUF var initiativtakere, og har vært involvert i prosessen. Målet har hele tiden vært at historien skulle fortelles, slik den var. Det mener både Støttegruppa og AUF at senteret gjør på en verdig og god måte.

Mange mener mye om noe sånt. Som John Christian Elden, hvis advokatbyrå representerte meg og mange andre overlevende og berørte i tiden etter 22. juli. Men han representerte imidlertid ingen av oss da han tvitret: “Breivikmuseum? Nei takk”.

Folk over hele landet reagerte på at man ville “vie gjerningsmannen så mye oppmerksomhet”. Forskere mente det kunne “skape mer høyreekstremisme”. Facebooksiden “Nei til Breivikmuseum” fikk over femten tusen tilhengere.

Jeg spurte Elden på twitter om han har vært og sett 22. julisenteret. Svaret var selvsagt nei, for hadde han vært det, ville han aldri ha kalt det “Breivikmuseum”.

Jeg har vært i 22. julisenteret tre ganger nå. Det er brutalt. Ikke fordi restene av bombebilen, eller de falske emblemene til gjerningsmannen er utstilt. Men fordi man dras fire år tilbake i tid. Og det som skjedde var brutalt. Jeg blir kvalm, skjelven, nesten satt tilbake til hvordan det føltes i tiden rett etter.

Men 22. julisenteret er jo ikke først og fremst skapt for meg og andre overlevende. Vi trenger ikke å minnes på at en høyreekstrem terrorist angrep oss den svarte fredagen for fire år siden. Det bærer vi med oss hver eneste dag.

Senteret er til for alle de som ikke er gammel nok til å huske, som allerede har glemt, eller som holder på å glemme. Vi kan ikke som samfunn tillate oss å glemme. Det må være helt framme i vår kollektive bevissthet.

Vi må lære av det vi gikk gjennom. Ellers er historien dømt til å gjenta seg.

For det som er aller vanskeligst med 22. juli er at gjerningsmannen ikke er alene om sine holdninger. Tvert i mot, disse tre utdragene fra dommen kunne like gjerne ha vært hentet fra kommentarfeltet i en hvilken som helst norsk nettavis:

Tiltalte mener at etniske nordmenn har blitt utsatt for overgrep i form av etnisk «dekonstruksjon» siden Arbeiderpartiet åpnet for masseinnvandring i 1960-årene.”

Norge er transformert til en multikulturell stat, hvor det norske urfolket er i ferd med å bli utslettet. Alle partiene på Stortinget, men særlig Arbeiderpartiet, er ansvarlige for dette. Dagens innvandringspolitikk vil føre til at muslimer kommer i flertall, først i storbyer som Oslo, i løpet av fem til ti år, og senere i hele landet.”

Kvinner bør ikke arbeide, men vie seg til familien og produksjon av norsketniske barn. Det bør også opprettes institusjoner til dette formålet.”

For det er utbredt. Tanken om at noen er mer verdt. At mennesker har ulik verdi fordi vi har ulik bakgrunn, forskjellig kjønn, forskjellig historie og kultur. Det er farlig. Det må vi ta på alvor.

22. julisenteret er med på å gi oss kunnskapen vi trenger for å ta det på alvor, for å snakke sammen om hvordan slike holdninger skal møtes.

Slik holder vi løftet vi ga mens vi løftet rosen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!