KUNNSKAP ER VIKTIG: Foreldre og barn trenger kunnskap om hva idretten tilbyr og hva som forventes av deltakelse. Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn, skriver Britt Leandersen i Tromsø Idrettsråd. Foto: NTB Scanpix

Alle barn er like viktig, også i idretten

Idretten er ett av de største fellesskapene i Norge. 90 prosent av alle barn under tolv år deltar, derfor er idrettsarenaen noe av det viktigste vi kan tilby våre sårbare barn og unge.

Inkludering i idrett løses ikke ved parallellaktiviteter og gratistilbud.

Alle skal kunne delta, på like vilkår og med de samme mulighetene som idretten ellers representerer. Reell inkludering betyr INGEN varige spesialtiltak for spesielle grupper som fattige, innvandrere etc. Vi ønsker en idrett hvor du skal kunne få mulighet til å oppleve idrettsglede og en idrettskarriere uavhengig av hvem du er, eller hvor du kommer fra. Da må vi jobbe og ha fokus på hva som skaper fellesskap og felles identitet.

«Idrettsglede for alle» er en sterk, viktig og retningsgivende visjon for norsk idrett. Den må være gjeldende fra første spark på ballen tas, for å bruke fotballspråket. Men terskelen for å delta er høy for mange, ikke minst for lavinntektsfamilier og nyankomne nordmenn. Åpne lavterskeltilbud som Åpen Hall, er viktige tilbud for å dekke behovet for uorganisert egenaktivitet blant barn og unge i dag. Et behov som synes større og større, og som idretten må ta på alvor. Men å kalle slike tilbud for inkluderingstiltak blir for enkelt. Dette er overhodet ikke nok for å nå de gruppene vi her snakker om. Foreldre og barn trenger kunnskap om hva idretten tilbyr og hva som forventes av deltakelse. Barn i familier med lav inntekt deltar i mindre grad i organiserte aktiviteter enn andre barn. Dermed går de glipp av en viktig arena for barn og unge hvor de kan treffe andre, og få mulighet til å utvikle ulike ferdigheter.

Tromsø idrettsråd startet i 2014 et prosjekt med aktivitetsguider for å dekke rommet mellom dørstokken til disse familiene og idrettsarenaen. Guidene våre kommuniserer med familiene, følger barna inn i ordinære idrettsaktiviteter og forklarer foresatte hva deltakelse innebærer. Dette nærarbeidet, hvor dialog og kontakt med familien er en viktig forutsetning for å kunne inkludere og etter hvert også integrere disse familiene inn i vår foreldredrevne barne- og ungdomsidrett i Norge, er oversett som suksessfaktor.

I idretten møter barna omsorgsfulle og engasjerte voksenpersoner som setter rammene for aktivitetene og bidrar med hjelp og støtte. Deltakelse i organisasjoner kan også fungere som en læringsarena for barn- og unges identitetsutvikling, og for demokratiforståelse for flerkulturelle som er vant til et annet samfunn og en annen samfunnsstruktur enn oss. Verdien av å ha en meningsfull fritid er uvurderlig.

Men barns fritidsaktiviteter stiller også krav til foreldrene. De skal i det minste støtte ungene, vise interesse og delta som foresatt i idrettshverdagen, med både oppturer og nedturer. Dette er en del av vårt foreldreansvar og barns oppvekst i dag.  Er ikke foresatte direkte involvert i klubbdriften, noe de ofte er, må hvert fall medlemskontingenten og treningsavgiften betales, det må sørges for rett og hensiktsmessig utstyr og de halvårige fellesdugnadene i klubben må utføres. Det kan vanskelig tenkes at vi klarer å opprettholde vårt mangfoldige og brede idrettstilbud uten dette familieperspektivet i bunn. Aktivitetsguidene kan formidle dette til foreldre på et språk og i en form som gjør at det blir forstått.  Dette gjelder både norske og utenlandske familier. Idretten er full av koder og uskrevne normer ukjente trenger hjelp til å manøvrere i. Da er nærarbeid og dialog den største forutsetningen for integrering. Disse møtene gir oss grunnlag for å bli kjent, og å lære om hverandre også utover idretten. Kjennskap og kunnskap gir tillit.

Aktivitetsguidetiltaket har på tre år inkludert nærmere 150 barn inn i den organiserte Tromsøidretten- godt hjulpet av positive idrettsklubber med sine frivillige. Jeg tør påstå at de aller fleste av disse barna IKKE ville funnet veien inn i idretten uten denne hånda å holde i. Det vi har lært av de tre årene med aktivitetsguider er blant annet at:

  • Våre resultater har skapt interesse for modellen, og tilsvarende tiltak settes i gang flere steder i landet.
  • Finansieringen er usikker, ingen har ville tatt ansvar for dette sosiale arbeidet i idretten.
  • Midler til barns deltagelse på fritidsaktiviteter må øremerkes for de familiene som har rettigheter via NAV. Samarbeid med NAV er en nøkkel. NAV Tromsø har utviklet retningslinjer som gir støtte til fritidsaktiviteter for barn som har rett til dette. Andre steder i landet får familiene beskjed om å ta av Stønad til livsopphold. Jeg er alvorlig redd barna taper i en hverdag med svært knappe ressurser.
  • Idretten har kompetanse på idrett og frivillighet, ikke sosialt arbeid. Våre frivillige i idretten skal gjøre og være god på det idretten kan- nemlig skape aktivitet. For mye ansvar og oppgaver på idretten utover dette sliter ut de frivillige. Trenere og andre frivillige kan oppleve praktisk inkluderings- og integreringsarbeid så krevende at de verken kan eller vil fortsette. Her har aktivitetsguidene en viktig funksjon som avlastere og støttespillere for idrettsklubbene.
  • Idrettsledere er ikke de rette til å identifisere hvem som har behov for økonomisk støtte. Dette er en vært lite bærekraftig måte å gjøre det på, og det vil være svært tilfeldig hvem som får hjelp. Mange av dem som trenger idrettstilbudet mest, vil være usynlig for idretten.
  • Hvis aktivitetsguidene får arbeide med familiene, får klubbene og de frivillige rom til å konsentrere seg om idrettstilbudet. Derfor er det uforståelig at Kulturdepartementet nekter Idrettsforbundet å bruke inkluderingsmidler til aktivitetsguide.
  • Den ordinære idretten var også inntil nylig ekskludert fra å søke fattigdomsmidler via BUFDIR. Spesialtiltak for spesifikke målgrupper kunne derimot få støtte. Ved hjelp av politikere fra nord fikk Tromsø Idrettsråd endret på disse retningslinjene.

For oss har det vært og er en kamp for å få midler til å drive aktivitetsguide etter at vi fikk 500.000 kroner fra Arbeid- og Velferdsdirektoratet i 2015. Alle har lovprist tiltaket og våre resultater, men ingen har følt ansvar for å gi midler til dette arbeidet som ligger mellom frivillighet og offentlig sektor, mellom tiltak mot barnefattigdom og idrettsdeltakelse, mellom idrett og inkludering. Mitt ønske for valget er at partiene forplikter seg til en mer helthetlig tilnærming til arbeid mot barnefattigdom og inkludering i idretten. Inkludering i idrett løses ikke ved parallellaktiviteter og gratistilbud. Aktivitetsguidene ivaretar behovet for skreddersøm for den enkelte inn i den ordinære idretten. Vi er stolte av å ha EN idrettsarena i Norge, hvor alle får den samme muligheten, det må vi jobbe bevisst for å opprettholde.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse