Mulighetene for få samkulturen til å spire og gro er absolutt til stede i dagens Norge, om vi ikke anser hele den strukturelle konteksten vi lever i utelukkende som resultater av trakasseringer og overgrep, skriver Kjell Ballari. Foto: Sametinget

Er alt bare sorgen i Sameland?

Er det riktig å bruke dagens erkjennelser til moralisering over det som tidligere skjedde i Norge, som faktisk var et U-land helt til 1930-årene?

Den gamle folkeskolen var en norsk institusjon - da den ble innført en dansk. Her tenkte fortidas myndigheter riktig i alle fall på ett punkt: Det var viktig å lære barna, også samebarna (og kvenbarna), riksspråket. Noe annet ville ha vært uansvarlig. Denne tankegangen kan sammenlignes med dagens: Det er viktig å lære engelsk, for i vår tid vanker folk mye i internasjonale miljøer! I flere hundre år har spredtboende samer og kvener hatt behov for å tilbringe tid blant norsktalende. Behovet for å kunne norsk har i generasjoner vært mye større enn dagens menneskers behov for engelskkunnskaper.

Barn bør ideelt sett møte skole og samfunn ut fra egne forutsetninger. Her var det mye fortidas myndigheter ikke skjønte eller tenkte på. Det gjorde i stor grad heller ikke samene og kvenene. Man hadde riktignok bestemmelser om bruk av «hjelpespråk» og ga lærere friplasser på seminarene for opplæring både i samisk og finsk. Man så også nyansert på ulike områder. I kjerneområdene burde man bruke «hjelpespråkene» mye mer enn i «overgangsdistriktene».

Skoledirektør Aarseth (i embetet 1933-1951) betraktet språkinstruksene som pedagogiske signaler, ikke som konkrete påbud og forbud. Han mente at noen steder lyktes man ikke fordi «hjelpespråkene» ble brukt for lite, og det ødela barnas trygghet og lærelyst. Andre steder ble de brukt for mye, og elevene lærte lite norsk. Kanskje en nær avdød bekjent av meg var offer for det siste da han sa at han aldri lærte norsk fordi skolen «dájui menddo ollu dieinna sámegielain” (vasa for mye med samisken). “Birget dážamáilmmis” (å klare seg i det norske samfunnet) var og ble en uoppfylt drøm i hans liv. Han hadde derimot ingen ønsker om å “bli dáža”. Man kan blåse av begrepet «hjelpespråk», men var det dároenes (skandinavenes) oppgave å skape en samisk, nasjonal skole? Det hadde de ingen forutsetninger for, og alternativet ville ha vært å opprette «bantuskoler» eller frita samene for skoleplikt og gjøre skolen til et frivillig tilbud. Å forby samer og kvener norsk skolegang, ville trolig hatt størst språk- og kulturbevaringseffekt. Hva ville i så fall følgene blitt?

Folks erfaringer er ikke entydige. Jeg har hatt lange samtaler med mange samer og kvener som nå ligger i grava. De kunne minnes ubehagelige opplevelser, men jeg hørte sjelden angstbiterske tirader om hvor hvor fælt de hadde det på skolen. Sykdommer, dårlige boforhold, matmangel, fattigdom, pengemangel,  slit for føden, nedlatenhet og uforstand fra maktpersoner nevnte de derimot ofte. Positiv omtale av makt- og myndighetspersoner forekom også. Noe av det mest negative jeg har hørt, kom fra folk på grasrota som ikke hadde mye godt å si om enkeltlærere, heriblant også samisktalende. På den annen side minnes jeg flere som mente at deres ikke-norskspråklige bakgrunn inspirerte dem til ekstra innsats på skole og internat. De ville vise “dem” at de ikke var noen dumskaller. Dette var en drivkraft hos flere. Alf Nilsen Børskog, som for øvrig sa at han “følte seg norsk”, erindret  lignende erfaringer fra Porsanger i et TV-program. Han bestemte seg tidlig for å bli bedre i norsk enn dem som latterliggjorde hans ferdigheter i riksspråket. Og det ble han! Alf hadde kvensk/finsk som oppvekstspråk og kunne i tillegg samisk..

Det jeg skriver er ikke noe forsvar for Norges offisielle behandling av minoritetene, det er ment som  en påminnelse om at vår fortid ikke kan analyseres med enkle skjemaer. Våre forfedre burde utvilsomt ha fått bedre muligheter til å leve i harmoni med egen språk- og kulturarv. De burde også ha hatt bedre økonomi, bedre sosiale kår, bedre boligforhold, bedre helsestell og et fysisk lettere liv. Slik var det ikke. Det kan  vi gjøre lite med det. Det norske samfunnet har likevel ikke vært rasistisk i den forstand at det stanset dem som trengte igjennom kulturelle, sosiale og språklige barrierer. Man slapp både samer og kvener fram, og noen ble endog stimulert økonomisk. Kvenen Trasti ble tolldirektør og statsråd, samen H. J. Henriksen m. fl.  viktige medarbeidere for Konrad Nielsen i arbeidet med samiske lærebøker og ordbøker, faktisk under den sterkeste fornorskningsperioden, straffedømte Lars Hætta ble engasjeret i arbeidet med å oversette Bibelen til samisk, og både den ene og den andre klatret til topps. Kvenen Stålsett (Sirka) ble eksempelvis oslobisp. Jo, men de måtte bli norske, og arbeide på norske premisser, kan man innvende. Dette er for så vidt riktig, men man hadde jo ikke egne samiske (og kvenske) karrierestiger. Initiativrike og talentfulle samer (og kvener) fikk utfolde seg i det norske samfunnet. Innvandrere som gjør karrierer i Norge , gjør det også på “norske premisser”. Og nordmenn med evner og ambisjoner utfolder seg på engelsk og andre språk internasjonalt. Når det hevdes at alt samisk var bannlyst før altaksjonene, er det tøv.

Er det riktig å bruke dagens erkjennelser til moralisering over det som tidligere skjedde  i Norge, som faktisk var et U-land  helt til 1930-årene? Skulle man forstå så mye mer og være kommet så mye lenger her i humanistisk og sosial rettferdighetstenking og i pedagogisk metodeutvikling enn ellers i Europa? Og hva med de menneskelige og faglige ressursene? Skulle norske myndigheter modernisere samebygdene, eller skulle man gi blaffen i å bygge ut skole og infrastruktur i våre områder, vente på lokalbefolkningens kompetanseheving og la dem som bodde der ta seg av  dette på “egne premisser”? Deler av indre Finnmark levde jo lenge i stor grad nokså upåvirket av storsamfunnets impulser med de følger isolasjon kan skape. Dette resulterte i 1960-årene i store medieoppslag. Boligstandarden var lavmåls – en skam for Norge slo hovedstadspressen fast! Den sosiale nøden var stor, det var arbeidsledighet, skolen sviktet, og kunnskapene både i norsk og andre fag var  elendige. Da startet samebølgen for alvor, i stor grad med argumentasjonspotensial fra avhandlinger utformet av norske fagfolk og institusjoner, til dels også av skjønnlitterære forfattere! Litt av dette falt sammen med radikale, marxistiske samfunnsanalyser som blomstret i 60- og 70-årene, og  oljerikdommene satte samfunnet i stand til å finansiere kostnadskrevende forsøk på å gå nye veier.

Konkret førte dette umiddelbart til bedre opplegg i norskundervisninga, som ble så vellykket at det følges den dag i dag. Dette gjør at samene klarer seg mye bedre i “dážamáilbmi”. Andre tiltak bygd på “samiske premisser” fikk et kort liv (skolene i Brenna og Láhpoluoppal f. eks.). Dessuten har  man satset stort på  institusjonelle muligheter for å videreføre den samiske  kulturarven. Hvor vellykket det siste har vært, vet jeg lite om. Den ytre blesten er i alle fall merkbar. Etter 2. verdenskrig er det satset enormt med både faglige og økonomiske ressurser, på vekst og velstand, institusjonsbygging, forskning og utredninger, kulturell og sosial styrking og rehabilitering. Har ikke investeringer som kan måles i  milliarder gitt synlige resultater? Klageropene kan få noen hver til å tvile.

Å bygge opp noe som tar hensyn til de forutsetningene folk har, krever både et materielt ressursgrunnlag, kunnskaper, penger, innsikt og institusjoner. Og det krever ikke minst tid og fagpersoner.  Innsiktsfulle, kunnskapsrike, initiativrike, foretaksomme og åpne mennesker vokser ikke på trær, heller ikke i samiske miljøer! Derfor er det ikke vanskelig å finne horrible og nedlatende beskrivelser av svake grupper både her og der. Hos Eilert Sundt f. eks. får man  vite hvordan folk fra høyere samfunnslag vurderte kulturnivå og moral i isolerte, norske grender i tidligere tider. Mye av tidligere landsbygdliv er i dag borte. Burde man opprette en “landsbygdas sannhetskommisjon”?

Flere føler som meg at en identitet basert på stakkarsliggjøring av våre forfedre, supplert med demonisering av myndighetene ikke gjør oss til  sunnere og mer harmoniske mennesker. Riktignok  handlet myndighetene ofte  innsiktsløst, men i den store internasjonale sammenhengen var dette likevel som en liten bris i forhold til en orkan eller tsunami. Det hevdes at noen norske nazister ville sende samene samme vei som jødene, men de ble stanset av selveste Himmler. SS-sjefen  nærte sympati for dette “raserene naturfolket”.  

Min generasjon har måttet stive opp vårt regionale, etniske og kulturelle sjølbilde. At det var noe frynset skyldes trolig mer århundregamle strukturelle motsetninger enn offentlige signaler. Når noen  antyder at samer ikke mobber hverandre da har man misforstått, og da rubriserer man  seg sjøl som lytefri. At våre problemer hovedsakelig er påført oss av andre, er en utbredt og udiskutabel sannhet for mange. At staten er den store demonen synes å være en gjengs oppfatning. Den norske stat har ansvaret for samenes ve og vel, samene er statens barn, staten har sviktet som foresatt, og den bør løse alle våre problemer. Ellers kommer vi ikke videre.

Samene  er heller ikke nådige mot hverandre, og det kan svi. Personlig har jeg av andre samer opplevd å bli stemplet både som den ene og andre på grunn av meningsytringer basert på iakttagelser som kolliderer med bombastisk, akseptert brutalitetsretorikk. Har også blitt betegnet “samehater“ når jeg har påpekt at i noen sammenhenger er våre liv og skjebner totalt knyttet til statsborgerfellesskapet. Merkelapper på andre er det flust av, og de brukes. Dette forkludrer ofte en nødvendig, saklig debatt. Mulighetene for  få samkulturen til å spire og gro er absolutt til stede i dagens Norge, om vi ikke anser hele den strukturelle konteksten vi lever i utelukkende som resultater av trakasseringer og overgrep. Noe å tenke på før vi laster opp skutersleden og drar til fjells for å leve miljøvennlig i pakt med våre forfedres samiske tradisjoner.

Buorit juovllat buohkaide!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse