For et lite land med store naturressurser, liten befolkning og strategisk beliggenhet er folkeretten avgjørende.

I 2015 viste Europa at internasjonal rett ikke er hugget i stein. Flyktningkonvensjonen ble satt under et voldsomt press. I Norge oppstod ikke presset som følge av en nødrettssituasjon, der rikets sikkerhet stod i fare. Det skjedde ved at noen tusen mennesker sykla over norskegrensen ved Storskog i Finnmark. Siden har regjeringen og stortingsflertallet skapt full forvirring, både om flyktningkonvensjonen og dens relevans.

«Ingen stat kan på sikt trygge velferd for egne innbyggere eller sikre sine langsiktige interesser ved å sette folkeretten til side», sa utenriksminister Børge Brende (H) i en redegjørelse til Stortinget 25. mars 2014.  «Vi må ikke glemme at folkeretten er vår livsforsikring. Her kan vi ikke gjøre kompromisser», sa Brende til Nord24 16. januar 2015. Begge deler gjaldt Russlands brudd på folkeretten i Ukraina.

I november 2015 inngikk stortingsflertallet det såkalte «asylforliket», en massiv innstramming i asylpolitikken som legger til grunn at internasjonale konvensjoner «er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet». De ber regjeringen om å se på mulighetene for at gjeldende konvensjoner «kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon».

27. januar besøkte FNs høykommissær for flyktninger Norge og slo fast at den norske regjeringen bryter internasjonal rett i flyktningpolitikken på flere områder, blant annet ved å nekte å behandle Storskogflyktningenes asylsøknader. «Det er greit å være uenig med høykommissæren» svarer innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) (VG 27.1.16).

Asylforliket og regjeringen undergraver ikke bare tilliten til flyktningkonvensjonen. Det får Norge til å framstå som en stormakt som kan shoppe goder av folkeretten der det for øyeblikket passer. «Stortinget bør nøye vurdere hva som er i Norges grunnleggende nasjonale og utenrikspolitiske interesser.

Å tro at systematiske krenkelser ikke skal bli oppdaget og ikke vil få konsekvenser, er i beste fall naivt», skriver professor i rettsvitenskap ved UIB, Terje Einarsen i en opplysende og interessant kronikk i KK 2. februar 2016. Han oppfordrer Norge til å følge folkeretten og å samarbeide med andre land om å styrke det internasjonale flyktningeregimet.

Flyktningkonvensjonen av 1951 er én av en rekke internasjonale avtaler som er rettslig forpliktende og som Norge har sluttet seg til. For et lite land med store naturressurser, liten befolkning og strategisk beliggenhet er folkeretten avgjørende. Derfor er det også avgjørende for Norge at det internasjonale samfunn slutter opp om folkeretten.

Den er der – simpelthen «For alt vi har. Og alt vi er». Formuleringen står i hermetegn. Den er det norske forsvarets slagord. Folkeretten er – som Børge Brende sier – Norges livsforsikring.

Et tankeeksperiment: Sett at det oppstår en akutt global matkrise som følge av klimaendringer. «Matsikkerhet i et klimaperspektiv» var for øvrig gjenstand for en betenkning fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) som ble omtalt i Klassekampen i januar.

En global matkrise -  i kombinasjon med det økende presset på fiskeriforvaltingsregimer fordi klimaendringer får store fiskebestander til å flytte seg - kan utløse en situasjon der havrettskonvensjonen settes under press. Her vil flere stater kunne se det tjenlig – som stortingsflertallet i asylpolitikken – å hevde at havrettskonvensjonen «er mindre tilpasset dagens situasjon enn den tid da de ble skrevet» og at den «bør tilpasses vår tids (klima- og mat-)situasjon».

Tre måneder før Per Sandberg (Frp) ble fiskeriminister, skrev han i en kronikk i Dagbladet (10.9.15) at han vil endre flyktningkonvensjonen ved «å si opp tilleggsprotokollen av 1967 som gir alle åpning til å søke asyl i Europa». I helga vedtok Oslo Frp dette som partiets politikk (NRK 6.2.16).

Norge er et havland. Våre havområder er sju ganger større enn fastlandet, og huser enorme naturressurser. Dette hviler utelukkende på FNs havrettskonvensjon av 1982, som gir kyststatene suverene rettigheter til å forvalte og høste naturressurser over og under havbunnen ut til 200 nautiske mil. Få kyststater kom bedre ut enn Norge da konvensjonen ble vedtatt. 

Den har ikke bare gjort oss til et rikt land. Det er i stor grad havretten som gir Norge den posisjonen vi har i Arktis og i arktisk politikk. Havrettskonvensjonen er heller ikke hugget i stein. Den dagen «havets grunnlov» settes under press, bør Norge være i stand til å forsvare den. Med rak rygg.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342