Det amerikanske marinekorpset ønsker en fordobling av sin tilstedeværelse på Værnes, fra 330 til 640 soldater. Bildet viser soldater fra United States Marine Corps som ankommer Værnes lufthavn i januar i fjor. Foto: Tom-Daniel S. Laugerud, Forsvaret

Amerikaniseringen av Forsvaret

For øyeblikket er storebror ganske irritert fordi rike Norge ikke legger nok penger i forsvarspotten og lar det skure og gå når det gjelder oppgaver vi er satt til å løse for alliansen.

Regjeringens uvilje mot å bruke mer penger på Forsvaret, får konsekvenser. Både fra NATO-hold og fra USAs side er man svært kritiske til alle hullene i det norske forsvaret, som Erna Solberg og Siv Jensen har vært klinkende klar på at de ikke har tenkt å reparere med det første. Amerikanerne har imidlertid ikke tålmodighet til å vente på at regjeringen skal komme på bedre tanker. Der Norge ikke gjør en tilfredsstillende jobb, rykker amerikanerne selv inn.

Nylig fikk allmenheten vite at det amerikanske marinekorpset (US Marines Corp.) ønsker en fordobling av sin tilstedeværelse på Værnes. Der har det nå i halvannet år har vært stasjonert en rotasjonsbasert styrke på ca. 330 marinesoldater, et antall som amerikanerne nå ønsker å øke til 640 soldater. Ledelsen i marinekorpset ønsker å gjøre Værnes til hovedbase for såkalt «rotasjonsbasert øvingsvirksomhet» i Europa. (Oversatt til norsk betyr det at de skifter personell hvert halvår). Regjeringen har nå forespørselen til behandling.

Denne uka kom også nyheten om at Andøya igjen vil få amerikansk besøk. Nettstedet aldrimer.no var først ute med nyheten om at i første halvdel av juni vil USA deployere fem – muligens seks – P-8 Poseidon, de amerikanske maritime overvåkningsflyene (MPA), på Andøya flystasjon. Denne utplasseringen av såpass mange av sine egne MPA-er, forteller ganske enkelt at USA konstaterer at Norge ikke gjør fullverdig jobb. Og det kan ikke USA sitte stille og se på. Disse maskinene utgjør en helt kritisk ressurs for NATO, og ikke minst for USA. Det er de som skal holde kontroll på hvor de russiske atomubåtene til enhver tid befinner seg.

Denne oppgaven har i det siste vist seg vanskelig å skjøtte, av to hovedgrunner. Den nye klassen av russiske ubåter er svært stillegående og overraskende vanskelig å detektere. Flere ganger har russerne de siste par årene demonstrert akkurat hvor vanskelig de er å finne. Da en slik ubåt gikk opp til overflaten midt i den engelske kanal, uten at noen i NATO hadde ant hvordan den hadde kommet seg usett dit, gikk alarmen både i Storbritannia, USA og Norge. Den andre grunnen til at USA nå vil gjøre jobben selv, er at de norske MPA-kapasitetene ikke har levert som våre allierte har forventet. Nøyaktig hva grunnen til dette har vært, har ingen villet uttale seg bastant om. At det kan ha noe med all uroen rundt regjeringens vedtak om å legge ned flystasjonen på Andøya, med påfølgende oppsigelser fra et betydelig antall høyt kvalifisert personell, er nokså sannsynlig. Det kan også være en del av forklaringen på det som en meget godt informert kilde har opplyst til Nordlys: Av Forsvarets seks P-3 Orion-maskiner, er det for øyeblikket bare to som er operative.

I forrige uke refererte Klassekampen fra et gradert NATO-dokument avisen hadde fått tilgang til. Der fremgikk det at Norge nesten ikke har kampfly tilgjengelig, og at det blir enda skralere neste år. Dette står å lese i «NATO Capability Targets», der alliansen presenterer sin bestillingsliste til Norge. I 2019 vil det være enda færre F-16 som flyr, og ingen av de leverte F-35 vil være fullt ut operative til da. Det er også kjent at NATO mener Norge må styrke landforsvaret sitt, både med flere soldater og nye stridsvogner. Her ønsker også USA å bidra sterkere, all den tid regjeringen ikke viser tegn til å ville finansiere det NATO mener er en helt nødvendig styrkeoppbygging av det norske forsvaret. Saken om en øvingsbase nr. 2 for US Marines i indre Troms, etter mønster fra Værnes, er derfor fortsatt til utredning i regjeringsapparatet. Imens går arbeidet med å planlegge de nødvendige fasilitetene for marinekorpsets ankomst til Setermoen sin gang.

Slik skyter amerikaniseringen av Forsvaret fart. Norge har mange sterke forsvarskapasiteter og et dedikert og høykompetent personell på flere vitale områder. Det er synd å si at det samme gjelder for fremtredende personer i den forsvarspolitiske sfæren. Der logrer man litt for lett for «øvrigheta», og vil gjerne blidgjøre USA for enhver pris. Samtidig evner man ikke å tette igjen de åpenbare hullene som gjør at vi får en forsvarsstruktur der de forskjellige våpengrenene ikke er i balanse med hverandre.

«Det er viktig å være en god alliert». Dette har vært og er fortsatt bunnplanken i norsk forsvarspolitikk. Det springer ut av erkjennelsen om at Norge er sjanseløs dersom vi blir stående alene i en eskalerende konflikt med vår mektige nabo i øst. All forsvarsplanlegging handler derfor om å knytte seg nært opp til USA. Vi trenger en stødig storebror som øyeblikkelig vil gripe inn hvis lillebror blir mobbet. Men storebror krever også at småen skal kunne slå fra seg. Han forsvarer ikke en lillebror som opptrer som pasifist. For øyeblikket er storebror ganske irritert fordi rike Norge ikke legger nok penger i forsvarspotten og lar det skure og gå når det gjelder oppgaver vi er satt til å løse for alliansen. På dette punktet ser det ut til at statsminister Erna Solberg faktisk ikke har forstått alvoret i situasjonen. Hvis noe land i Vest-Europa skulle ha råd til å bygge kraftfulle nasjonale forsvarskapabiliteter, måtte det vel være det Erna-styrte Norge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse