At skjønnlitteratur om samiske forhold og det samiske samfunnet på andre språk enn samisk, i seg selv skal være en trussel mot samisk språk, er helt enkelt ubegripelig, kommenterer Oddvar Nygård. Bildet er fra en boklansering på urfolkfestivalen Riddu Riddu i Kåfjord. Foto: Daniel Skog

Annenrangs samer og identitetspolitikk

At skjønnlitteratur om samiske forhold og det samiske samfunnet på andre språk enn samisk, i seg selv skal være en trussel mot samisk språk, er helt enkelt ubegripelig.

Du er same, men som konsekvens av hardhendte fornorskingsprosesser fikk du aldri lært deg samisk språk. Dette skal du nå straffes for. Av andre samer. De som behersker samisk.

Samisk forfatterforening (SGS) har på sitt årsmøte nylig vedtatt at skjønnlitterære samiske forfattere som skriver på andre språk enn samisk – for eksempel norsk – ikke kan være medlemmer i foreningen. De skal nå utelukkes fra det skjønnlitterære, samiske felleskapet. Dette gjelder dog ikke de som allerede er medlemmer. Men ved denne endringen i forfatterforeningens vedtekter, opplever selv de som får forbli medlemmer, å bli plassert i en bås for en slags annenrangs samer. To medlemmer i denne kategorien har skrevet innlegg om saken som er publisert bl.a. i Nordnorsk debatt. Deres historier er sterke. Og ytterst nedslående.

Aase Synnøve Falch er same. Men selv fikk hun aldri lære språket. Hun har likevel i hele sin politiske karriere jobbet for å styrke samisk språk og kultur. Falch var bl.a. den første styrelederen i Lulesamisk senter og har bidratt til å få opprettet en samisk barnehage og fått samisk-undervisning inn i videregående skole. Slik opplevde Falch årsmøtet i Samisk forfatterforening: «Jeg følte meg såret og sint – fortvilet over å bli ekskludert som annenrangs same».

Susanne Hætta er også norsktalende og norskskrivende medlem av SGS. Hun forteller at hun som barn lærte litt samisk på barneskolen, men at hun sluttet på grunn av mobbing. «Norsk ble mitt morsmål og det er nå mitt skrivespråk. I samisktimene brukte jeg å lage små bøker. Som voksen ble en av disse gjenoppdaget av min samisklærer Kirsten Wirkola, og gitt ut som lettlestbok for barn». Nå er Susanne Hætta «ikke god nok» for de samiskspråklige kollegaene i forfatterforeningen.

Det er ikke vanskelig å forstå reaksjonene til Falch og Hætta. Derimot er det umulig å forstå de argumentene som hittil er fremført fra de som sto bak vedtaket om endring i vedtektene til SGS. At skjønnlitteratur om samiske forhold og det samiske samfunnet på andre språk enn samisk, i seg selv skal være en trussel mot samisk språk, er helt enkelt ubegripelig. Det som derimot er åpenbart, er at de samiske forfatterne som har publisert eller skal publisere på andre språk enn samisk, her blir utsatt for ren diskriminering. En av konsekvensene er at denne gruppen heretter ikke har anledning til å søke på stipender eller annen økonomisk støtte som blir tildelt via SGS.

Samisk språk, i alle de samiske språkområdene, er mer eller mindre truet. Det har de vært lenge og situasjonen for flere av disse språkgruppene er kritisk. De kan simpelthen forsvinne, og vil forsvinne dersom de ikke blir røktet og får nødvendig vern. Kanskje er det allerede for sent for noen av de minste, samiske språkgruppene. Pitesamisk og umesamisk er utdødde i Norge og snakkes nå bare i Sverige. Situasjonen i dag er i stor grad konsekvensene av historiske fornorskingsprosesser i en tid da det var et uttalt mål å fornorske alt det samiske. Så snudde vindene, men stor skade var allerede gjort. Også i dag må det gjøres mer for å sikre den samiske kulturarven, der språket er selve hjerteblodet. Det er storsamfunnets plikt og det er en av Sametingets aller viktigste arbeidsoppgaver. Mye er gjort etter at fornorskingspolitikken ikke lenger var god latin. Men mye er også ugjort.

Innad i det samiske samfunnet har det alltid foregått debatter og meningsbrytninger om virkemidlene for å bevare og utvikle samisk kultur og språk, og om veien videre. Naturlig nok, det er som det skal være i det samiske demokratiet. Men å bedrive identitetspolitikk på personnivå er en farlig blindgate og kan utelukkende skape splid, sekterisme og kulturell borgerkrig. Dessverre er det akkurat dette som skjer når samiske forfattere som uttrykker seg på norsk, mer eller mindre eksplisitt utpekes som en fare og nærmest blir gjort ansvarlig for samisk språkdød. Det er en behandling som er dypt urettferdig og kan bare påføre mer skam for personer som blir stemplet som «ikke samisk nok». Det som skjedde på årsmøtet i SGS rammer nemlig ikke bare dem som nå er forhindret fra å delta i organisasjonen. Årsmøtevedtaket rammer langt bredere enn et lite, litterært miljø. Det stigmatiserer alle samer som har blitt fratatt sitt språk og dermed den viktigste delen av sin kulturelle identitet. Og dem er det ikke rent få av.

Flertallet på årsmøtet i SGS ser ut til å ha gått seg bort. Hvis de synspunktene som vant frem der skulle bli veiledende for resten av det samiske samfunnet, ville det bety fragmentering, oppsplitting og svekkelse. Det er neppe veien å gå. Nå har sametingsrådet mottatt et brev fra mindretallet på årsmøtet i SGS. Det er av stor interesse hvis de ledende samepolitikerne kunne signalisere hvorvidt de er komfortable med det som nå er vedtektene i en organisasjon som Sametinget er med å finansiere.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse