Hvorfor har Norge, et land med tunge sosialdemokratiske tradisjoner, et Arbeiderparti med en politikk som i så stor grad kommer i motstrid med eget velgergrunnlag. I tillegg til Acer, regionreform og arbeidsinnvandring, dreier det seg jo også om et klassisk norsk politikkområde for det norske sosialdemokratiet, nemlig fiskeripolitikken, skriver Ragnar Elias Nilsen. Her taler Ap-leder Jonas Gahr Støre på Youngstorget 1. mai i fjor. Foto: Bernt Sønvisen, Arbeiderpartiet

Ap og Oslo-kontrollen

Tydeligst og mest dramatisk for Troms og Finnmark: Ikke engang den regionen i landet som klart er mest avhengig av fiskeri skal få sine standpunkt igjennom.

Etter rundene med Acer-strid og fylkesreform er vel det det beste som kan sies om Arbeiderpartiets oslopregede ledelse at de er modige.

Acer og regionreform

I begge sakene går partiledelsen i strupen på egne kjernevelgere. I striden om tilslutningen til EUs energibyrå dreier det seg om Ap-bastioner på mange industristeder på Vestlandet, i Telemark og i Nordland. Sett fra Troms og Finnmark dreier det seg særlig om den haltende regionreformen fra Solberg-regjeringa. AP-ledelsen kommer de blå til unnsetning på tross av klare flertall i meningsmålinger mot tvangsammenslutning i disse to tradisjonelt AP-dominerte fylkene. Her benyttes til og med den respekterte Knut Storberget som meklingsmann for å få de gjenstridige finnmarkingene på plass. AP lar seg bruke for å rake kastanjene ut av ilden for de blå. Etter ja til Acer i AP og på Stortinget fortviler partiets mange ordførere i industrikommunene og advarer mot velgerflukt. I følge en gallup i Bergen går oppslutninga om AP i byen ned mot ei halvering. Aps mål fra valgkampen om å styrke sin svake posisjon på Vestlandet virker fjernere enn noen gang.

FRP på offensiven

Så kommer Listhaug-saken. Ser en vekk fra taktisk spill, og den svært lite passende timinga til Listhaug, er utfallet som ventet. FRP øker sin oppslutning når partiet klarer å få innvandringsdebatten øverst på dagordenen. Det dreier seg tross at om den enkeltsaken som folk her til lands er mest opptatte av. Det som imidlertid er lite framme er at grunnlaget for manges bekymring også er omfanget. For det er kombinasjonen av den massive arbeidsinnvandringa og flykningene / asylsøkerne det er snakk om. Problem med vedlikehold av nasjonale velferdstiltak og anstendige arbeidslivsordninger i flere bransjer er følger av dette, slik Brochmannutvalget viser. Det er slike forhold som skaper oppslutning om FRP fra arbeidsfolk. Et liberaliserende Arbeiderparti har ikke satt grenser for arbeidskjøpernes og EUs ønsker om fri bevegelighet av arbeidskraft. Og partiet blir rimelig nok straffet av de som får føle konsekvensene i konkurranseutsatte bransjer. Her lever den innvandringsliberale eliten i ei skjerma boble. At FRP, i motsetning til noen av sine europeiske søsterparti, står for en klart råere økonomisk liberalisme enn AP, spiller åpenbart ingen rolle. Carl Ivars og Sivs parti står jo for skepsisen til innvandring, med odelsjenta Sylvi fra bygdesunnmøre som gallionsfigur.

Fare på ferde

Når AP- ledelsen klarer å komme så svakt ut av politiske prosesser og gjennom egne standpunkt som det vi har sett de siste ukene, er det fare på ferde. Bakgrunnen for denne påstanden er å finne i skjebnen til de sosialdemokratiske partiene i mange av landene rundt oss. Heller ikke det norske AP har mye å gå på nå. Rett nok er det i stor grad globale eller allmenne utviklingstrekk vi står overfor. Dvs. kombinasjonen av ei demokratiundergravende økonomisk globalisering og en matchende liberalistisk ideologi, som har blitt rådende etter Sovjet-Unionens sammenbrudd. Men noen uttrykte sosialistiske ledere har klart å stå opp mot dette, slike som Jeremy Cobyrn og Douglas Sanders. De har kombinert kritikk mot økonomisk globalisering med radikale nasjonale reformkrav og en bred folkelig – dvs. populistisk – appell.  Så et spørsmål som må stilles er jo hvorfor et land med så tunge sosialdemokratiske tradisjoner som det norske, har et Arbeiderparti med en politikk som i så stor grad kommer i motstrid med eget velgergrunnlag. I tillegg til Acer, regionreform og arbeidsinnvandring, dreier det seg jo også om et klassisk norsk politikkområde for det norske sosialdemokratiet, nemlig fiskeripolitikken.

Fiskeriene og AP

Her har AP i alle fall halvparten av det politiske ansvaret for den dramatiske omlegginga over de siste tre tiårene. For basisnæringa fra og med Lofoten og nordover er blitt omdannet - fra ei sosialt likhetsskapende kystnæring og til en ulikhetsskapende tumleplass for kvotebaroner og laksemilliardærer. Og her er det vel å merke slik at de gode ordningene i næringa stort sett er skapt av tidligere markante kystpolitikere fra AP. Ferske inntrykk fra kystfinnmark viser at det særlig er AP som får skylda for å ha sviktet. Partiet oppfattes som døråpnere for det hasardiøse spillet om kvoter og multi-milloninntekter som nå utfolder seg. Jonas Gahr Støre sitt svar på de store og truende utfordringene under valgkampen var å snakke løst og fast om «Havrommet». Mens det velfungerende nordnorske kystfisket – uten saklig grunnlag - presses ut i kampen om kontrollen over det som før var folkets felles og godt fordelte allmenning.      

Regionene og Oslo

Historikeren Øystein Rian har skrevet skarpt om det han karakteriserer som den tungsindige osloeliten. Dvs. den nasjonale eliten lokalisert til det som vel nå blir Indre Viken og som, slik Rian uttrykker det, i svært stor grad har hatt sin oppmerksomhet rettet sørover. Christiania og Oslo har på viktige saksfelt hatt ryggen vendt mot nord og vest, dvs. mot det landet som byen skal være hovedstad for. Nå ser vi dette både i Acer-saken og når det gjelder regionreformen. Regionenes Europa har i flere tiår stått på EUs sakskart, i alle fall inntil katalanere og norditalienere nå har begynt å kreve reell politisk selvbestemmelse. Ledelsen i Ap og de viktigste politikerne i den trippelblå regjeringa har en høyere himmel over sin politikk enn gamlelandet. Det er Brüssel som er ledestjernen.

Men det blir selvfølgelig for enkelt å bare kjøre den litt forterpa oslokritikken i et land med mye regionmakt som Norge. Det er det politiske samspillet mellom Oslo og regionene som er interessant, og som kanskje kan gi oss ny innsikt. Her har vi faktisk rikelig med eksempler som ser ut til å illustrere det som skjer i forholdet mellom regional folkemening og det partiet som tradisjonelt har vært den demokratisk kanalen for utbredte verdier og meninger i nord.

Karrieresystemet

Tidligere nestleder i Arbeiderpartiet Helga Pedersens omvending til motstand mot sammenslåing av Finnmark og Troms da hun kom ut av Aps karrieresystem, er jo det som springer en først i øynene. Eller kanskje den nyslåtte tromsrepresentant Martin Henriksens omvendelse «den andre veien» før valget i 2017. Dvs. hans snunad til ja til oljeboring i Lo-Ve-Se med den enestående utadrettede begrunnelse at han var nominert til sikker plass på Aps stortingsvalgliste. Her kan en jo også spole litt tilbake og sette opp kontrasten mellom de nordnorske Ap-statsrådene for fiskeri, Knut Hoem og Jan Henry T. Olsen. Den ene sikret neiet fra fiskeribefolkninga til EU-medlemskap i 1972 på grunn av et dårlig forhandlingsresultat for egen næring. Som svært respektert direktør i det mektige Råfisklaget hadde han en jobb og posisjon å gå tilbake til, uavhengig av Youngstorget. Dette var ikke tilfellet med den opprinnelige neimannen Jan Henry. Han ble satt på av den kløktige Gro Harlem Brundtland for å tvile seg fram til et Ja i 1994. Taktikken fra den lure landsmoder var at han måtte ende opp med Ja fordi han ikke hadde politiske alternativ til videre karriere i partiet.

Et viktig instrument i styring av oppslutning og politikk fra sentrum over regionene er altså partisystemet. Regionenes sentrale tillitsvalgte både i Ap og i andre parti har karrierer som er retta inn mot -  og gjort avhengige av - Oslo og det som her bestemmes. De sentrale partitoppene vet at det regionalistiske og distriktspregede Norge er skeptiske til maktutøvelse og vedtak fra sentrum. Kontrollen på omstridte saksområder må derfor sikres ved intern partilojalitet fra storingsrepresentanter og andre som tjener til livet opphold og oppnår posisjoner gjennom politikk og politisk tilknytta karrierer. Den eksplosive veksten i jobber i partiapparat, interesseorganisasjoner og i lobbyvirksomhet m.a. gjennom såkalte PR-byrå viser dette. For disse er alle nesten uten unntak lokalisert til hovedstaden. Og de tillitsvalgtes avhengighet av jobber i disse oslolokaliserte posisjonene har klart utvidet muligheten for utøvelse av kontrollen fra sentrum over regionene.

Kystopprøret og Ap

Kystopprør og den politiske prosessen rundt liberalisering av fiskeripolitikken er en ny innsiktgivende illustrasjon på hvordan disse prosessene foregår. Den dramatiske omlegginga av fiskeripolitikk og fiskerinæring etter innføring av båtkvoteordninga i 1990 har skapt en utbredt misnøye på kysten i Nord. Slik dette har gitt seg utslag i kystopprøret under stortingsvalget våren 2017. Her møtte fiskeriminister Sandberg og hans følge fra departementet så sterk og entydig motstand mot videre liberalisering av fiskeripolitikken at de måtte returnere til hovedstaden med uforretta sak. Imidlertid er denne fiskeripolitikken, som Sandberg heilt riktig påpeker, også kommet i gang under ministre fra Arbeiderpartiet. Motstanden mot videre liberalisering av trålernes leveringsforpliktelser og ytterligere sammenslåing av fiskekvoter i kystfisket var så sterk at Torgeir Knag Fylkesnes fra SV var i stand til å mobilisere flertall mot departementets og solbergregjeringas forslag om dette i Stortingets næringskomite. Viktig å merke seg i denne sammenheng er imidlertid at politikken for sikring av fiskeindustri og fortsatt spedt eierskap i flåten først og fremst var utformet og vedtatt av arbeiderpartifolk i Troms før valget i 2017. Partiveteran og sentral fiskeritalsmann Arne Luther kunne med rette klage over at SV sikret seg stemmeoppslutning i fylket på basis av vedtak utformet i lokallag og fylkeslag i Arbeiderpartiet i Troms. Og han så seg nødt til å gå ut med offentlig støtte til Fylkesnes på slutten av valgkampen, siden Aps kandidater ikke sto fram med støtte til den politikken som deres eget grunnplan hadde utformet og vedtatt. Førstekandidat for AP, Cecilie Myrseth, begrunnet sin manglende støtte til egne partilags fiskeripolitikk med at de hadde fått beskjed om at de ikke kunne fremme forslagene fra Troms fordi de kom i strid med forslag fra fiskeri fra andre steder i landet – dvs. fra den tungt kapitaliserte fiskerinæringa på Sunnmøre. Igjen lyktes sunnmøringene med sin velsmurte lobbyvirksomhet overfor det politiske sentrum, på tross av at det må være svært knapt med fiskeri-stemmer å hente for AP på det FRP-dominerte Sunnmøre.   

Demokratisk utfordring

Til slutt blir Cecile Myrseth så takket for sin innsats med å holde lokale partivedtak borte fra den nasjonale dagsordenen under valgkampen. Belønninga er å bli utnevnt til fiskeripolitisk talsperson for partiet på landsplan. Vi ser en illustrerende avslutning på en historie som dreier seg om hvordan sentrum tar kontrollen over periferien eller regionene på saksområder som er av avgjørende betydning for disse områdenes utvikling. Tydeligst og mest dramatisk for Troms og Finnmark: Ikke engang den regionen i landet som klart er mest avhengig av fiskeri skal få sine standpunkt igjennom.

Sentrumskontrollen er basert på sanksjoner og belønningssystem i de stadig mer profesjonaliserte partiapparatene. Og den ligger i at muligheten for et livslangt politisk liv er blitt sentralisert til Oslo. De tillitsvalgte blir i minkende grad folkets talspersoner. Isteden blir de partikarrierister med tilnærma livslange løp i et fra det øvrige samfunnet avsondret politisk miljø. Her er liv og karrieremuligheter knyttet til disse partiapparatene og til tilliggende herligheter i hovedstaden.

Dilemmaet for Ap og andre politiske parti er svekkelsen av folkestyret. Det er det indre demokratiet i partiene - og med det en viktig del av landets demokrati - som blir undergravd. Slik vi får demonstrert dette rundt Acer-tilslutning, regionreform og fiskeripolitikk. Alternativet skulle være greit: Å la folkemeningen fra heile landet få avgjørende betydning for partienes standpunkt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!