Randi Rønning Balsvik skriver om sitt besøk i Jemen midt på 60-tallet. Dette bildet er fra den gamle hovedstaden Sana i 2008. Foto: Colourbox

Arabia Felix - det lykkelige Arabia

De banker ikke på dørene i våre rike land, slik syrere og afrikanere gjør, derfor får de liten oppmerksomhet.

I romertiden ble Jemen på den sørlige delen av den arabiske halvøya kalt for Arabia Felix. Området hadde et vidtfavnende omdømme som rikt og frodig. Herfra kom det legendariske rikdommer, bibelens balsam, røkelse og myrra, ja for tre tusen år siden kom Dronningen av Saba med sitt store følge med rike gaver på besøk til kong Salomon. Landet Jemen, med ca 27 millioner innbyggere, er i dag et av verdens største humanitære katastrofeområder, der bombene faller nådeløst hvor det skal være, der flere millioner lider av sult og vannmangel og hundretusener er på flukt i eget land. De banker ikke på dørene i våre rike land, slik syrere og afrikanere gjør, derfor får de liten oppmerksomhet.

Midt på 1960-tallet forvillet vi oss, min mann og jeg, med et lite avdanket militærfly som gikk mellom Assab, den gang i utkanten av Danakilørkenen i Etiopia, til Taiz, en by i Jemen. Ingen kontroll med de få reisende, ikke spørsmål om pass eller visum. Våre medpassasjerer var jemeniter som drev handel i Etiopia. Turisme fantes ikke. I 1962 kjempet deler av folket mot et nedarvet despotisk islamsk imamstyre og for å innføre et republikansk styre med folkelig deltakelse. Det lyktes, men monarkister, støttet fra Saudi Arabia og republikanere, fra Egypt, fortsatte krigen mot hverandre, det fantes lite energi til utvikling.

De få utlendingene i landet var knyttet til hjelpearbeid drevet av FN-organisasjoner og Røde Kors. Fattigdommen var verre enn i Etiopia, selv om sporene etter fordums storhet var mer iøynefallende. Vi så den på så mange vis, de vakre klesdraktene vitnet om fin tekstilproduksjon, om enn ikke fra moderne industri.  Arkitekturen, særlig i hovedstaden, Sana, var imponerende med høyhus i mange etasjer, fint dekorert, med hvit kalkmaling på lys brun leirferniss utenpå steinvegger. Vi hørte om Marib, nordøst for Sana, utilgjengelig pga krigføring. Det var og er et drømmeområde for arkeologer på grunn av sine rike fortidslevninger fra en storhetstid der de var sentrum for gjennomfarten av karavanene som brakte røkelse og krydder fra India til Middelhavslandene. Her ligger restene av enorme damanlegg med sinnrike utbygginger av vanningskanaler til jordbruksproduksjon.

Vi gikk omkring i den gamle hovedstaden Sana, der kvinnene var heldekket i sorte gevanter og mennene gikk omkring med gevær på skulderen og en diger vakkert dekorert dolk på magen. Vi dro til byen Mokka ved Rødehavet, en gang utskipingshavn for kaffe, den varen som fra middelalderen av begynte sin seiersgang over verden. Byen var nå nesten oppslukt av ørkensand. Slik som i tilfelle Marib, var det snakk om at handelen pga teknologisk utvikling finner nye veier og skyver de tidligere travle stedene ut i uvirksomhet og glemsel.  

Vi hadde med oss en fantastisk bok på reisen til Jemen: Det lykkelige Arabia av Thorkild Hansen, først publisert i Danmark i 1962. I Taiz leste jeg om den oppdagelsesekspedisjonen med seks deltakere kongen av Danmark- Norge sendte hit i 1761. Vi er i opplysningstidens vitebegjærlige Europa. Ekspedisjonen skulle samle inn kunnskaper om språk, inskripsjoner, bygninger, befolkning, skikker, og ikke minst om planter. En av den berømte svenske botanikeren Linnés elever var med. En annen skulle tegne bilder og en tredje skulle gjøre oppmålinger for å lage kart. Denne ekspedisjonen var den første sendt til Arabia fra noe land i verden, og fikk stor oppmerksomhet. Den fant mange grunner til omdømmet «lykkelig», ikke minst hadde landet alle klimasoner fra ørken til høyfjell og en stor rikdom i frukt og andre jordbruksvekster. Likevel, ekspedisjonen hadde ubegripelige omkostninger, fem av ekspedisjonens medlemmer bukket under for malaria og dysenteri. Landmåleren Carsten Niebuhr overlevde og kom hjem etter syv år, med blant annet en reisedagbok på 1500 sider. Det var eventyrlig å lese Thorkild Hansens bok samtidig som vi så noen av de stedene der ekspedisjonen hadde vært.

Byen Taiz lå nært høye fjell. Vi gikk oppover stier som viste oss hvordan folk for hundrer av år siden hadde bygd opp høye murer for å dyrke på terrasse etter terrasse smale striper med nyttevekster. Nå så det ut til å være utelukkende de grønne khat-bladene (et mildt narkotisk stoff) som ble dyrket her. En strøm av kvinner gikk ned til foten av fjellet hver morgen med store bunter av khat på hodet for å selge til strømmer av folk som kom for å kjøpe. Resultatet så vi senere på dagen på postkontoret og i butikkene: Rot og uorden og ansvarlige personer tydelig sløve med utspilte kinn tyggende på khat blader. All informasjon tydet på at landets innbyggere i stor grad var sløvet og underernært fordi khat hadde en så stor plass i «kostholdet». Slik er det også fremdeles.

Krigen som herjer i dag i Jemen ble utløst i 2011 av den arabiske vårens kamp mot diktatorisk maktutøvelse. En diktatorisk president måtte kaste kortene, men kampen om makten fortsatte med stor innblanding av utenforliggende stater på den ene og den andre siden, Iran mot Saudi Arabia, støttet av vestlige stormakter. Minnesmerkene, selve arven, etter en årtusengammel sivilisasjon blir revet i filler av vestligproduserte bomber og høyteknologiske våpen, mens store deler av sivilbefolkningen, særlig barna, trues av sultedøden.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse