Da Arbeiderpartiet inntok rådhuset høsten 2015 var det mye snakk om mer tverrpolitisk samarbeid og brede forlik.

Før valget i fjor høst fortalte Arbeiderpartiet historien om hvor dårlig det sto til med økonomien i Tromsø kommune. Redningen fra elendighet var Arbeiderpartiet, som skulle rydde opp en gang for alle. I går kom dommen etter ett år med Kristin Røymo og Arbeiderpartiet ved roret. Tromsø kommune har så langt i år brukt 102,9 millioner kroner mer enn budsjettert. Dette kommer etter at Arbeiderpartiet i det samme budsjettet doblet eiendomsskatten for å øke inntektene med 86,5 millioner kroner.

Kristin Røymo skal berømmes for at hun har snakket mye om den alvorlige økonomiske situasjonen kommunen står i. Alle steiner må snus, har vi kunnet lese nesten ukentlig det siste året. Dette er vi i Høyre helt enige i, men det holder ikke å snakke om det – steinene må også snus. I stedet for å snu steinene har Arbeiderpartiet heller økt utgiftene til kommunen. Gjennom to rent ideologisk motiverte vedtak økte Arbeiderpartiet utgiftene til kommunen med 10 millioner kroner årlig, da de avlyste konkurranseutsettingen av renholdstjenester og anbudet på næringsavfall. Dersom Arbeiderpartiet holder på sitt, må 10 av de 102,9 millionene som må spares tas unødig fra brukerne av kommunale tjenester.

Arbeiderpartiets dogmatiske tilnærming til spørsmålet om konkurranseutsetting bidrar nå til at jobben med å få kommuneøkonomien på rett kjøl blir enda tyngre enn den hadde trengt å bli. Og vanskeligere vil det bli. Kystens hus-erklæringen legger opp til en omfattende monopolisering av kommunal tjenesteyting.  Der det borgerlige byrådet fikk fart på barnehageutbyggingen gjennom å slippe til private aktører står det i Kystens hus-erklæringen at all fremtidig barnehageutbygging skal skje i kommunal regi og at de skal jobbe for å rekommunalisere eksisterende kommersielle barnehager. Vi har allerede sett at Arbeiderpartiet har kuttet sårt tiltrengte rehabiliteringsplasser hos Kurbadet og vedtatt at det skal bygges kommunalt asylmottak, selv om UDI har varslet at alle asylmottaksplassene i Tromsø skal legges ned. I tillegg stemte Arbeiderpartiet mot Høyres forslag om å redusere de foreslåtte politikergodtgjørelsene i forbindelse med gjeninnføringen av formannskapsmodellen. Alt dette koster penger, mye penger. Penger som kommunens innbyggere ikke får noe igjen for, bortsett fra å se røde politikere ri sine ideologiske kjepphester.

På kommunestyremøtet i august fremmet Høyre forslag om at eiendomsskatten ikke skulle økes i 2017. Det samme forslaget ble fremmet fra Arbeiderpartiet og et enstemmig kommunestyre stilte seg bak forslaget. Da formannskapsmedlem Jarle Heitmann ble spurte om Arbeiderpartiet ville klare å holde dette løftet uttalte han følgende til Nordlys: «Nå sitter vi med makta og har oversikt over situasjonen. Det hadde vi ikke da. Vi møtte en ekstraordinær utfordring vi måtte håndtere. Nå har vi kontroll.». Jeg lurer på hva som har skjedd de siste fire ukene. Hvordan kan man si man har kontroll når man har økt inntektene med 86,5 millioner kroner og samtidig har et merforbruk på 100 millioner kroner?

Arbeiderpartiet valgte i 2016 å sende regningen til kommunens innbyggere for å slippe å gjøre helt nødvendige kutt i budsjettet. Allerede før året er omme er disse pengene brukt opp. Spørsmålet er om vi ikke neste år vil se den samme løsningen: Arbeiderpartiet drar ut på skattejakt hos kommunens innbyggere for å slippe å gjøre vanskelige kutt.

Da Arbeiderpartiet inntok rådhuset høsten 2015 var det mye snakk om mer tverrpolitisk samarbeid og brede forlik. I denne situasjonen håper jeg de setter handling bak ord og inviterer til et bredt samarbeid om å få kontroll på utgiftsgalloppen i kommunen. De neste månedene må vi ta vanskelige beslutninger for å skape en robust økonomi – da må vi sette ideologi til side og finne løsninger som gjør at vi kan levere de samme tjenestene mer effektivt. Høyre er klare til å bidra, men da må vi møte en posisjon, som er villig til å ta de grepene som skal til. Det er ikke innbyggerne som skal betale for politikere som ikke vil ta de vanskelige valgene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Ideen om jernbane mellom Finnland og Norge har eksistert i flere tiår. Tornedalsrådet har jobbet med denne ideen gjennom flere år, forstudier ble gjort i 1994 og banen fikk da navnet Nordkalottbanen.

0
23