RESSURSKAMP: Mens deltagerne i det arktiske kappløpet venter på neste års invitasjon til ”Arctic Business Development”, venter Jovsset på at Høyesterett skal avgjøre om han fortsatt har rett til ”å praktisere sin egen kultur og sine egne rettsoppfatninger” slik folkeretten formulerer det.Illustrasjonsfoto: Ola Solvang

Arctic Frontiers - eller kunsten å overleve med 75 rein

Vi skjønner etter hvert at denne mønstringen av juss og makt verken handler om forskning eller Jovssets lille reinflokk.

Vi lever i forunderlige tider. Mens den klimatiske grensen for Arktis langsomt kryper nordover, kryper den politiske grensen etter hvert sørover. En konsekvens av dette paradokset, er konferansen Arctic Frontiers i Tromsø 22.-27. januar. Her møter vi Kinas arktiske interesser med en delegasjon på 50 mennesker samt ministre, forskere og næringsaktører fra en rekke nasjoner. Det hele handler i følge arrangørene om tilgangen på ”vast resources – undeveloped and undiscovered”. Vert er Universitetet i Tromsø og delegatene ønskes velkommen av en samisk kledd rektor som sammen med regjeringen har satt naturressursene i nord på dagsordenen.

Den samme dagsorden spiller seg samtidig ut lenger sør i byen, i Tromsø Tinghus. Her holder Hålogaland lagmannsrett hus og her møtes Staten v/regjeringsadvokaten og en 24-årig samisk reineier fra Kautokeino. Rettsaken handler om et forvaltningsvedtak, landbruksdepartementet har krevd at Jovsset Ánte Sara skal redusere sin flokk fra 116 til 75 rein. Når vi da vet at det er ca. 150.000 rein i Finnmark, forstår vi at her handler det om andre ting enn 41 overtallige dyr.  For Jovsset befinner seg dessverre på feil side av den arktiske Frontier. Det er en gammel historie om en frontier under press, en historie som urfolk verden over kjenner alt for godt til.

Mens Frontier-deltagerne spiste bidus og finnbiff på campus og betalte 2.150 kroner dagen, krevde regjeringsadvokaten at Jovsset måtte redusere til 75 rein ”av hensyn til beitegrunnlaget”. Han hadde valget mellom ”116 magre og utsultede rein” eller ”75 gode og friske dyr” – fremdeles ifølge statens mann. For å dokumentere sin påstand hadde staten hentet inn to sakkyndige vitner, en reindriftsagronom (som det betegnende nok heter) og en forsker med dr. grad i økologi. Her ble det fremvist statistikk og teoretiske modeller som skulle bevise at Jovsset ville få et bedre liv hvis han fulgte statens pålegg. Det hele ble en forestilling in absurdum, vektmodeller løsrevet fra det levde liv, som for Jovssets vedkommende dreier seg om rovdyr, naboflokker, klimatiske variasjoner osv. Forskeren  viste til sine publikasjoner, ”trykt i anerkjente tidsskrifter”, Jovsset kunne bare snakke ut fra sitt arbeide med å prøve å bygge opp en flokk i en verden som forskeren etter eget utsagn aldri hadde besøkt.

Vi skjønner etter hvert at denne mønstringen av juss og makt verken handler om forskning eller Jovssets lille reinflokk. Det var langt større spørsmål som var satt i spill, nemlig statens absolutte krav om å regulere reindriften i samsvar med sine næringsmessige interesser. Retorikken er ikledd strategiske gevanter som ”bærekraftig bruk” og ”allmenningens tragedie”, pisken er bøter og rettsaker og gulroten er pakket inn i subsidier og støtteordninger.

På den ene siden handler det om landbruksdepartementets strev med  å gjøre reindriftsamene til koftekledde bønder. Helt siden reindriftsloven av 1978 har man gjennom ulike tiltak forsøkt å integrere reindriften inn i norsk landbruksøkonomi. Reindriftssamene ble gjort til administrative og økonomiske forsøkskaniner uten hensyn til de kulturelle eller sedvanerettslige realiteter som reindriften bygger på. Det foreligger i dag nok forskning som viser hvordan reindriftspolitiske tiltak systematisk har brutt ned det samiske interne forvaltningssystemet. Gjennom lov- og avtaleverk er kontrollen med både dyr, beite og rekruttering gradvis overført fra det samiske reindriftssamfunnet og til norske politiske institusjoner som departement og fylkesmann. Reindriftens livsviktige fleksibilitet er sterkt redusert, med de konsekvenser det har for økologisk bæreevne og sosialt samliv. Reindriftssamene har i dag mistet muligheten til å forvalte beiter, dyr og seg selv i samsvar med de kunnskaper og den rettsoppfatning de måtte ha. De er rett og slett gjort rettsløse sett ifra sitt ståsted. Det er ikke uten grunn at Riksrevisjonen har karakterisert statens reindriftspolitikk som ”mislykket”.

Mens denne samfunnsmessige oppløsningen pågår – uten noen skjeling til internasjonal folkerett - skjer det samtidig en sterk reduksjon av  reindriftens ressursgrunnlag. Som Jovsset prøvde å forklare i retten, så reduseres beitene bit for bit. Kraftutbygging, vindmølleparker og gruvedrift – alt dette er en del av den industrielle satsingen i nord.  Enda er vi bare i startgropen i følge Arctic Frontiers, nordområdene  har uanede ressurser som bare venter på en internasjonal innsats (”White Space-Blue Future”).

”Reintallet i Finnmark er for høyt” er bunnlinjen i regjeringsadvokatens argumentasjon. Det faller ikke i hans lodd å påpeke at det også kan ha sammenheng med et stadig minskende beitegrunnlag. Derfor har staten satt i gang sin prosess med ”forholdsmessig reduksjon” – og derfor er reintallet igjen blitt for høyt. Dette paradokset sier mye om forvaltningens manglende forståelse av hvordan reindriften fungerer.

Statens krav førte umiddelbart til vekst av de største reinflokkene, mens Jovsset og andre under etablering ble taperne. Jovsset nektet å akseptere dette kravet. Han var oppført med 116 rein da slaktekravet kom og mente at han umulig kunne overleve som reineier med de 75 rein som staten krevde.

Begge parter har mye å tape i denne rettssaken. For Jovsset og hans familie handler det om å overleve som reineier, for staten handler det om hvorvidt dens forvaltningspraksis er juridisk holdbar. Hvis så ikke er tilfelle, kan det vise seg at den arktiske Frontier  ikke lar seg flytte for en stakket stund. Så langt at vi fått dokumentert at forsøkene på å gjøre reindriften og Jovsset til salderingspost i ressurskappløpet, ikke er i samsvar verken med folkerettslige krav eller sedvanerettslige realiteter. Mens deltagerne i det arktiske kappløpet venter på neste års invitasjon til ”Arctic Business Development”, venter Jovsset på at Høyesterett skal avgjøre om han fortsatt har rett til ”å praktisere sin egen kultur og sine egne rettsoppfatninger” slik folkeretten formulerer det. SV og Sametinget har krevd en utredning av statens fornorskningstiltak gjennom tidene. De kunne starte med dagens reindriftsforvaltning som i praksis er en videreføring av en fornorskningspolitikk alle tror er tilbakelagt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer