Arctic Frontiers har skapt en møteplass som åpenbart oppfattes som attraktiv av mange viktige aktører i politikk og næringsliv. Det er bra de kommer, enda bedre hadde det vært om de faktisk fikk møte oss som bor her, skriver sametingspresident Aili Keskitalo. Bildet er fra konferansen i 2013. Foto: Ole Åsheim, Nordlys

Arctic Frontiers – ikke for folk flest?

Det må virke forstyrrende på bildet av mulighetenes Arktis at det faktisk bor folk her. En annen måte å forstå konferansen Arctic Frontiers er bortimot umulig.

Noen må ha glemt at gjestene ikke inviteres til et «terra nullius», men til en region med et utdanningsnivå i verdenstoppen, med de rikeste fiskeriressursene i verden og med en natur som vi har greid å beskytte og forvalte godt.

Det er ingen nyhet at det i nord er store verdier. Naturen er krevende, men rik – og har gitt oss en måte å leve på som harmonerer godt med de kravene som nå settes til bærekraftig bruk av ressurser. Det er mye vi kan skryte av, og mye vi kan vise fram. Men det skjer ikke. Siden konferansen ble etablert for mer enn ti år siden, har det stadig vært behov for å minne om at man ikke må ta konferansens «frontiers»-navn for bokstavelig. Det må visst gjøres igjen. Dette er fortsatt hjemlandet vårt, ikke sivilisasjonens ytterste utpost, og dette hjemlandet er befolket av andre enn polarhelter og isbjørner.

I årets glansede program til Arctic Frontiers finner vi intet mindre enn seks norske statsråder og ledere i en rekke større selskaper. Temaet er hvordan vi skal få mest mulig ut av ressursene vi forvalter her i nord. Ingen er invitert til å fortelle at vi faktisk får mye ut av ressursene. Noen må ha glemt at gjestene ikke inviteres til et «terra nullius», men til en region med et utdanningsnivå i verdenstoppen, med de rikeste fiskeriressursene i verden og med en natur som vi har greid å beskytte og forvalte godt.

Hvor er representantene fra sivilsamfunnet? Miljøorganisasjoner? Urfolk? Hvor er stemmene som tør å tale makta midt imot når klima, natur, miljø og menneskerettigheter settes på spill i jakten på økonomisk vekst. «Connecting the Arctic» handler tydeligvis om å se nordover gjennom kikkertsiktet. Våre naturressurser er under press. De som står for presset er alle invitert til å snakke, mens vi som lever stadig bedre og greier å få mer ut av ressursene er henvist til å lytte. Selvsagt burde det vært omvendt. Selskaper som kommer til nord bør høre etter. Da må de bli eksponert for oss som bor her og som allerede skaper arbeidsplasser og utvikler lokalsamfunn.

Hadde det ikke vært spennende å høre fra Natur og Ungdom, der leder Ingrid Skjoldvær kunne fortalt om begrunnelsen for engasjementet mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen? Hva med å invitere Maria Utsi fra FiNN til å fortelle om det arktiske kultursamarbeidet? Hva med å invitere president Tiina Sanila-Aikio i Sametinget i Finland  til å fortelle hvorfor planene om Arctic Railway får det til å gå kaldt nedover ryggen hennes? Hva med å formidle til konferansedeltakerne det store løftet i verdiskapning og folketall i den sjøsamiske bygda Veidnes i Finnmark, som også fanget interessen til Discovery Channel? Hva med å invitere Åsa Larsson-Blind fra Samerådet, for å fortelle om det viktige urfolkssamarbeidet i de internasjonale klimaforhandlingene?

Arctic Frontiers har skapt en møteplass som åpenbart oppfattes som attraktiv av mange viktige aktører i politikk og næringsliv. Det er bra de kommer, enda bedre hadde det vært om de faktisk fikk møte oss som bor her. Det ville forberedt selskaper bedre på hva de faktisk vil møte her i nord. De møter ikke en landsdel som skriker etter nye arbeidsplasser, og som selv mangler kunnskap om hvordan rike naturressurser skal forvaltes. De møter lokalsamfunn som er i vekst, men hvor det er et behov for å ta i bruk mer av den kunnskapen som utvikles for å bruke ressursene bedre. De vil møte lokalsamfunn og representanter for urfolk med solid kunnskap om egne rettigheter, og med vilje og evne til å forsvare dem.

Forsøket på å endre regimet for ilandføring av fisk, dumping av gruveavfall i fjordene våre og tvungen nedslakting av rein viser med all tydelighet at vi må ta mer kontroll over våre egne ressurser. Vi må bli tøffere, men også sørge for at vi har kunnskapen som trengs for å møte flere, store selskaper som nå ønsker sin del av de ressursene som finnes i vår landsdel. I tillegg vil vi nå møte oljeselskaper som leter etter sitt neste eventyr. Mange ser muligheten for gevinster, men vi må også kreve å få frem kostnadene. Det handler om risiko for miljøødeleggelser, uttak av for store ressurser og fortrengning av naturbaserte næringer vi har hatt i landsdelen i mange hundre år for å realisere virksomhet med et tidsperspektiv på noen tiår. 

En arena som Arctic Frontiers gir muligheter for dialog med de som ønsker å realisere ny virksomhet i nord. Det ser ikke ut til å være på ønskelisten for de som lager programmet. Vi som bor og lever av ressursene i nord må ta det som en utfordring: Vi må selv ruste oss i møtet med krevende næringsinteresser, skape de arenaene som trengs. Eller vil Arctic Frontiers ta mål av seg å være en arena der man ikke bare snakker OM nord, men også MED nord?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse