Framsenteret har blitt en fysisk arena for miljø- og polarkunnskap. Norges arktiske Universitet skal lede samarbeidsprosjektet «Arven etter Nansen». Om ikke lenge kommer Nordområdemuseet som blir en mektig kunnskapsformidler. At Tromsø ikke skulle klare å samle verdens kloke polare hoder er dessuten motbevist ved den årlige globale møteplassen Arctic Frontiers, skriver Svein Ludvigsen. Bildet er en fotomontasje som viser Framsenteret med utvidelsen som er under bygging: Fotomontasje: Yngve Olsen Sæbbe

Arktisk kompetansesenter i Tromsø - lite visjonært?

Nordområdeutvalget ved Oslo Universitet må passe på at de ikke konstruerer og reiser levegger når forandringens nordavinder farer over Blinderen.

«En nordområdestrategi for et fredelig, skapende og bærekraftig nord», var overskriften i Regjeringens pressemelding da de i april la frem den nye nordområdestrategien. Konkret oppfølging kom allerede i revidert budsjett en måned etter om å tilrettelegge for et arktisk kompetansesenter. Blant noen i kunnskapsmiljøet i Oslo skapte det tydeligvis ikke fred i sinnet.

For i Nordområdeutvalget ved Universitetet i Oslo satt en professor og var fornærmet. Han mente at regjeringen var lite visjonær siden de pekte på Tromsø som en fremtidig adresse for et slikt senter.

«Det meste og beste av verdens polarforskning foregår faktisk sør for polarsirkelen, og de ledende universiteter er ikke lokalisert så langt mot nord», mente professor Erik Røsæg i en artikkel i Aftenposten 15. september. Altså er det fortsatt hovedstadsprofessorer som forvalter den slags tenkning at vettet er i sør. Han reflekterer imidlertid ikke over at om kong Fredrik 6. i København hadde vært like gammeldags og sentralistisk i tankegangen ville Universitetet i Oslo aldri blitt opprettet i 1811!

Vi som bor i nord har ingen problemer med å erkjenne at meget god forskning om polare og arktiske problemstillinger foregår over hele verden. Men jeg sanser en nedlatende holdning i utsagnet at «det er slett ikke slik at kvaliteten øker med breddegraden». Det motsatte er heller ikke tilfelle, minner jeg professoren om.

Da Polarinstituttet ble flyttet til Tromsø var mostanden innbitt i Oslo-miljøet. Jeg var med på den beslutningen og husker godt at i visse kretser ble jeg ikke tillagt mye vett og velvilje når jeg mente det ville vitalisere polarforskningsmiljøet.

Man skal være ganske kortsynt for ikke å innrømme at Polarinstituttet i Tromsø likevel ble en suksess, også faglig. I så måte er jeg en beundrer av Olav Orheim, den første direktøren som i utgangspunktet var imot flytting, men da Stortinget hadde fattet sitt vedtak dro han lojalt til Tromsø og la grunnlaget for et internasjonalt anerkjent institutt. En av hans kongstanker var nettopp å bygge allianser og Havforskningsinstituttet var det første.

Jeg er enig med professoren at et arktisk kompetansesenter ikke først og fremst lykkes fordi de er lokalisert nærmest observasjonsstedet. Men jeg ser ingen grunn til å avskrive et kompetansesenter lokalisert nord for polarsirkelen med at de ikke kan samle tråder og kompetanse fra mange fagmiljø nasjonalt og internasjonalt. Målet må være å skape et senter, et nav, som forsterker Norges ambisjoner om å forvalte de polare områdene på en bærekraftig måte, både ut fra geopolitiske interesser og behovet for kunnskap som vi skal dele med verden.

Ambisiøse, men også fullt oppnåbare mål er at kompetansesenteret skal bli verdensledende. Det skal både invitere til analyser av internasjonale prosesser og politiske strømninger, det skal handtere såkalt «big data» som kan danne grunnlag for og predikere fremtidig utvikling, og det skal invitere til debatt og formidling av kunnskap.

Det blir nesten pinlig å måtte minne deler av universitetsmiljøet i Oslo om at både Bergen, Trondheim og Tromsø kan vise til faglige resultater innen flere fagfelt som står seg godt også internasjonalt. At dagens og fremtidens kommunikasjon og samarbeid vil bli preget av dialog uten at deltakerne kan ta på hverandre eller sitte i samme verdensdel. Et foredrag av professor Dag Johansen ved UiT kunne kanskje overbevist hans kollega i sør om at det er fagmiljø i Tromsø som knytter langt mer anerkjente universiteter til Tromsø enn hovedstadens.  

Snart setter forskningsskipet «Kronprins Haakon» kursen inn i nordområdene, akkurat som skiftende regjeringer har holdt stødig kurs og utviklet nordområdestrategien etter at utenriksminister Jan Petersen (H) i Bondevik II-regjeringen la frem den første stortingsmeldingen om temaet. Det hete polarmiljøet i Tromsø har holdt hodet kaldt og bygget kompetanse og kapasitet over tid som har gitt gjenklang nasjonalt og internasjonalt.

Framsenteret på Strandveien i Tromsø har blitt en fysisk arena for miljø- og polarkunnskap. Norges arktiske Universitet skal lede samarbeidsprosjektet «Arven etter Nansen» med deltakere fra mange institusjoner utenfra Tromsø. Om ikke lenge kommer Nordområdemuseet og blir helt sikkert en mektig kunnskapsformidler i utdanning, så vel som å tilføre folk flest kunnskap og økt forståelse for polare problemstillinger. At Tromsø ikke skulle klare å samle verdens kloke polare hoder er motbevist ved at den årlige globale møteplassen allerede er Arctic Frontiers i Tromsø.

Det har alltid vært slik at når forandringens vinder blåser bygger noen leskjermer, mens andre bygger vindmøller, sier et kinesisk ordtak. Nordområdeutvalget ved Oslo Universitet må passe på at de ikke konstruerer og reiser levegger når forandringens nordavinder farer over Blinderen. Vi andre har nemlig bruk også for den kunnskapen de forvalter. Velkommen til Tromsø, professor Røsæg.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer