Stillt opp mot jernbane - for det vesentlige av tungtransporten nord/sør – må platooning  være en elendig løsning, skriver Eivind Sivertsen. Innfelt reportasjer i Nordlys 5. og 11. mai 2018. Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt

Asfalttog, er det løsningen?

Disse politikerne ser istedet for seg en nedlagt landsdel som kun består av de bedriftene som trengs for å drive ut resursene, og der arbeidsstokken bare er midlertidig tilstede, som på Svalbard i gamle dager.  Arbeiderne – helst utlendinger – pendler til og fra, på samme måte som i Nordsjøen.

Vi har nå en ny konstellasjon på tur inn i veitrafikken. Den baserer seg på eksisterende teknologi  som nyttes i utviklingen av selvkjørende trafikk (autonome kjøretøy), bl a på områdene radar/lidar, GPS, odometri, fototeknologi, fjernkontroll osv.  Opplegget kalles 'platooning'.  (Platoon – engelsk – del av militær organisasjon).  Ref. bl a info i avisa Nordlys 5. og 11. mai.

Fordelen med samkjøring av en serie kjøretøy (kjt) på 'smartveier', er for det første drivstoffsparing for kjt nr 2, 3 osv som følge av mindre luftmotstand, og bedre kontroll med  foranliggende strekning. For det andre innsparing på personellsiden. Det siste er en følge av at – når systemet blir implementert – skal bare fører av kjt nr 1 være aktivisert, og kanskje til og med eneste fører i platoonen. 

Reduksjon i drivstoffforbruk er i Nordlys angitt til minst 5%. Totalen må selvsagt variere med antal kjøretøy i kolonnen, (kjt nr 1 får null reduksjon), hastighet, tetthet mellom kjøretøyene og turbulenspåvirkning fra omgivelsene, dvs vindstyrke og -retning.  Så hvilken reduksjon praktisk drift vil gi, gjenstår å se.  Men endel må forventes.

Fordel nr 2 er mindre belastning på personellet, og/eller færre av disse.  Dette er muligens det viktigste insentivet for satsingen.  Ønsket er nok f eks 5 kjt og en sjåfør, men det blir neppe mulig på kortere sikt.  Svært mange forhold – som de fleste nok kan tenke seg – vil spille inn her.

At drivstoffsparing på nordnorske veier vil bli nok til å kalle dette en klimarevolusjon, er ikke trolig.  Det vi derimot fortsatt får, er de samme miljøskadene fra veitrafikken.  Slitasje av bildekk som produserer svære mengder mikroplast, og videre nedsliting av asfaltbanen med spredning av partikler. Økt tungtrafikk øker nedbryting av veiene, med økt behov for vedlikehold som resultat.  Og tilsist er det påregnelig at disse kolossene inn i veitrafikken vil skape problemer for øvrig trafikk, som i konsekvens kan øke drivstoffforbruket for denne delen av trafikken. Dermed er klimafordelene på vei tilbake mot null. 

Stillt opp mot jernbane - for det vesentlige av tungtransporten nord/sør – må platooning  være en elendig løsning.  Det vil koste dyrt for andre veitrafikkanter når 100 meter lange kolosser skal dominere våre veier.  Skal opplegget gi innsparing av drivstoff, krever aerodynamikken at enhetene ligger tett samlet.  Omkjøringsproblematikken vil føre til kilometerlange 'platooner' på våre smale, krokete veier.

Jernbanens fordeler, klima- og miljømessig, er urokkelige, spesielt når det gjelder godsmengdene i nord.  Stambanen gjennom Nord-Norge er fortsatt Norges viktigste samferdselsprosjekt.

På firefelts veier vil utvilsomt den nye ideen ha større fordeler, men slike veier er lite synlige hos oss, både i eksistens og i langtidsplanene. Der de har slike veier, er ikke behovet for tungtransport på veiene så stort. Der har de i tillegg jernbane.

Bak skimter vi endel sentrale politikeres – og deres sponsorers – drømmesyn:  Et Nord-Norge som ikke lenger er et sted der folk skal bo, leve og trives, fordi de føler at:  « det e hær vi høre tel».  Disse politikerne ser istedet for seg en nedlagt landsdel som kun består av de bedriftene som trengs for å drive ut resursene, og der arbeidsstokken bare er midlertidig tilstede, som på Svalbard i gamle dager.  Arbeiderne – helst utlendinger – pendler til og fra, på samme måte som i Nordsjøen.

Dette betyr bl a at protestene mot uvettig bruk av landskap og ressurser stilner. Landsdelen kan da brukes eller misbrukes totalt etter sørnorske og utenlandske eieres forgodtbefinnende.

Platooning blir ikke lenger noen ulempe, fordi befolkningen er borte, og dermed det meste av lokal og regional trafikk.

Men den dagen de får dette til, DA kommer jernbanen, fordi det er det mest lønnsomme.  Da er den ingen trussel, og bidrar ikke lenger til utvikling av videre bosetning og trivsel i nord.  Bare til lønnsomheten i sør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse