Et gryende asylopprør foran landsmøtet kan forstås på flere måter

Sterke krefter i Ap ønsker å benytte landsmøtet til å liberalisere og myke opp partiets innvandringspolitikk. Flere lokallag og fylkeslag tar til orde for løsninger som vil gjøre innvandring til et hovedfokus på landsmøtet. 

Det skjer i en tid med økende internasjonal spenning og usikkerhet, og der vi igjen ser klare tendenser til økende migrasjon over Middelhavet.

Bare i påskeuken ble 7000 migranter plukket opp av italiensk kystvakt, mens det norske skipet Siem Pilot tok 800 migranter om bord. Det viser at Europa fremdeles står foran formidable og uløste utfordringer.

Under forrige landsmøte – i 2015 - ønsket Jonas Gahr Støre 10.000 flyktninger velkommen til Norge. Langs migrasjonsrutene bidro det kanskje til å forsterke et signal om at Norge er et land med åpne grenser. Hva blir budskapet fra Støre denne gang?

Det som virker klart, er at Støre igjen må håndtere en stor gruppering i Arbeiderpartiet som ønsker liberaliseringer, som det finnes liten legitimitet for både i befolkningen og blant partiets velgere.

Heller ikke i forslaget til nytt partiprogram, slik det foreligger, er det lett å få øye på noe linjeskifte i mer restriktiv retning. Formuleringene er generelt runde og vage, og lite forpliktende, og ikke preget av et parti som ønsker å ta aktivt lederskap i asyl- og innvandringspolitikken.

I et sentralt spørsmål som familiegjenforening har for eksempel Norge et stort politisk handlingsrom, fordi man i mindre grad er bundet av internasjonale konvensjoner. Men også her viker Ap unna.

Og i stedet for å oppmuntre familier i Afghanistan til å sende sine barn på en lang og farefull ferd til Norge gjennom å gi dem flere rettigheter her, burde ikke Ap heller prioritere å hjelpe langt flere barn og unge i Afghanistan? Det fremstår som en mer fornuftig form for humanisme og mer rasjonell form for godhet. 

Norge er i dag blant de landene innenfor OECD som i forhold til folketallet har hatt høyest innvandring det siste tiåret, og der befolkningssammensetningen i løpet av relativt kort tid har blitt markant endret som følge av dette.

Økende sosiale forskjeller og ulikhet har blitt en forutsigbar konsekvens av denne utviklingen. I dag er det tilstrekkelig å lese Brochmann-utvalget og Perspektivmeldingen for å forstå disse sammenhengene.

For et parti med Aps tradisjoner skulle man tro at det naturlige instinktet ville være å føre en mer ansvarlig asyl- og innvandringspolitikk.  Ap ville trolig hatt alt å tjene på å gå i bresjen for å reformere – og kanskje avvikle - et asylinstitutt som ikke er bærekraftig, i tillegg til å være moralsk forkastelig.

Det dreier seg om et absurd system som, i stedet for å prioritere å hjelpe mennesker i nærområdene eller ta imot forfulgte dissidenter gjennom FN-kvoter, belønner irregulær og i stor grad økonomisk begrunnet migrasjon.

Og den ubehagelige sannheten er at Ap – i dagens politiske klima -  har absolutt alt å tape på å fremstå som et parti som vil liberalisere innvandringen, i strid med interessene til mange av de lavtlønnsgruppene som tradisjonelt har støttet partiet.

Arbeiderpartiet synes fremdeles å befinne seg på et stadium der man tror alle utfordringer kan besvares med bedre integrering. Men slik er det jo på ingen måte. Det meste tyder på at det viktigste grepet faktisk er å begrense innvandringen og å vise internasjonal solidaritet på andre og mer effektive måter.

Det ville gi dobbel gevinst for et sosialdemokratisk parti. Både fordi det er humant og kan forhindre en utvikling der vi er på vei mot en ny underklasse i vårt eget land, men også fordi det i tillegg kan demme opp for fremvektsten av høyrepopulisme i Norge.  

Det er fremdeles vanskelig å snakke åpent om dette på venstresiden og i Arbeiderpartiet. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt når landets største og viktigste parti skal finne rasjonelle løsninger på det som er vår tids aller mest påtrengende problem.

I Danmark foregår diskusjonen på et annet og mer avansert nivå. Der har den tidligere gruppelederen for de danske Socialdemokratene i Folketinget , Henrik Sass Larsen, tatt et oppgjør med det han kaller «den utopiske humanismens ide om fri innvandring og globale rettigheter for flyktninger, som har medført en masseinnvandring som de vestlige landenes økonomiske, politiske og sosiale strukturer ikke kan bære».

Sass Larsen observerer helt korrekt at saken er utslagsgivende for velgerne i de skandinaviske landene. Folk opplever i stigende grad at høy innvandring «truer trygghet, arbeid, familie, politisk stabilitet og økonomi». Og ikke minst, selve eksistensen av det velferdssamfunnet som sosialdemokratiet var med på å etablere.

Mens Sass Larsens norske søsterparti ligger og dupper rundt 30 prosent på meningsmålingene, ser det ikke ut til Ap i Norge er i nærheten av en tilsvarende erkjennelse. I stedet starter sterke krefter i partiet nå en kampanje som peker i stikk motsatt retning, og som ganske sikkert vil ende med å sende partiet ytterligere nedover på meningsmålingene.

Et gryende asylopprør foran Aps landsmøte kan forstås på flere måter. En mulig forklaring er at den nasjonale krisen for halvannet år siden nå virker uendelig langt borte, som et fjernt minne. En annen mulig tolkning er at deler av Arbeiderpartiet befinner seg i en boble der man gradvis har mistet kontakten med sine egne velgere. Og kanskje også norsk virkelighet.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er svært alvorlig at Tromsø kommunes administrasjon synes å prioritere gress og sykkel framfor effektiv fullverdig toveis kollektivfelt på Stakkevollveien.

0
56

Valget 2017 er historie og koalisjonsregjeringen mellom Høyre og FrP med støtte fra Venstre og Krf beholder trolig regjeringsmakten.

0
20