Ap går inn for en såkalt petroleumsfri sone nært land.

Onsdag denne uken ble Nord i Sør-konferansen arrangert i Oslo, etterfulgt av NHOs årskonferanse dagen etter.

Mange i nordnorsk – og  norsk næringsliv  –  som møtes på slike arenaer er opptatte av hva som blir Arbeiderpartiets løsning når det gjelder konsekvensutredning for framtidig petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er den klart viktigste symbolsaken i den norske klimadebatten.

Det store spenningen er derfor knyttet til hva Aps programkomite konkluderer med foran partiets landsmøte i april. 

Basert på samtaler med en rekke kilder er mitt inntrykk at det ligger an til et kompromiss der partiet åpner for Nordland 6, mens Nordland 7 og Troms 2 holdes utenfor en konsekvensutredning etter petroleumsloven.

I tillegg vil Ap gå inn for en såkalt petroleumsfri sone nært land rundt selve Lofot-odden.

Slik forsøker Ap å balansere sprikende virkelighetsforståelser i eget parti. Som parti rommer Ap hele spennet i den  norske oljedebatten, fra industriforbund i LO som ser på tilgang til nye oljefelt som en selvfølge, til klima-idealismen i AUF.  I partiet er det dessuten en erkjennelse av at det ikke vil være mulig å fullstendig overse signalene fra de sju kommunene i Lofoten og Aps egne fylkeslag i Finnmark og Troms, som alle har sagt klart nei til konsekvensutredning.

Det vil også være et poeng å trekke oljevirksomheten lengst mulig unna selve Lofoten, og vekk fra de områdene der konfliktpotensialet med fiskeri- og reiselivsinteressene er størst. En kikk på kartet vil vise at Lofotbassenget og vestsiden av Lofot-veggen  blir oljefritt når Nordland 7 og Troms 2 spares i denne omgang. Mye av den sterke symbolikken rundt “oljeboring i Lofoten” vil da miste kraft. Samtidig vil Ap konsekvensutrede de sørligste områdene (Nordland 6), der også Oljedirektoratet anslår at de største ressursene finnes.

Dermed håper partiet å komme LO og industriforbundene i møte. Det handler også om en geografisk nærhet til gassrørledningen i Nordsjøen, rør til det europeiske markedet som kan forlenges videre nordover ved drivverdige funn på Nordland 6.

Kompromissforslaget som vil bli lagt fram for landsmøtet har hatt lang modningstid i partiet.  Både lederen i Nordland Arbeiderparti, Bjørnar Skjæran, og fylkesrådslederen i Nordland, Tomas Norvoll, har vært sentrale lytteposter i dette arbeidet. Samtidig arbeides det parallelt med å forankre at løsningen også kan overleve LO-kongressen i mai, en måned etter Aps landsmøte.

Spørsmålet er hvordan et slikt kompromiss vil bli mottatt i Vesterålen og i Sør-Troms, der alle kommunene ønsker oljevirksomheten velkommen, men nå kan møte en stengt dør hos Ap og LO.

Mange vil i såfall oppfatte det som et linjeskifte. Ikke minst i Harstad, med sin leverandørindustri og med hovedsete for Statoil i nord, vil Ap-ordfører Marianne Bremnes trolig være svært misfornøyd dersom Ap og LO velger å komme miljøinteressene i møte, og skyve Nordland 7 og Troms 2 ut i tid gjennom å holde områdene utenfor en konsekvensutredning. Et landsmøtevedtak vil trolig kompensere med formuleringer om at regionen må få effekt av forpliktende ringvirkinger. Det gjenstår å se om det er nok.

Oljemotstanden i Norge har ulik begrunnelse, uavhengig av ståsted.  I og rundt Oslo handler det om det grønne skiftet og Norges klimaforpliktelser, i nord handler skepsisen vel så mye om mangelen på lokale ringvirkninger.

For etter en feilslått strategi gjennom mange år, står Statoil og oljenæringen overfor en stor jobb når det gjelder å skape samfunnsaksept i Nord-Norge.  Sentrale aktører i nordnorsk næringsliv har fått nok av at mesteparten av verdiskapingen og arbeidsplassene skapes i Sør-Norge, på grunnlag av naturressurser i nord.

Da bør oljelobbyen lytte nøye til den type innspill som nå kommer fra Bodøregionens Utviklingsselskap (BRUS) og Fellesforbundet i Nordland. Der jobbes det rent konkret med et forslag om en nordnorsk verdiskapingsstiftelse.

Det vil si at 1 promille av inntektene i fra sokkelen i nord kan gå inn i et eller flere nordnorske investeringsfond, som eies av Staten, men forvaltes lokalt for å investere i nye og lønnsomme arbeidsplasser i Nord-Norge.  Det er en klok tanke, men det gjenstår mye politisk håndverk for å få det til.

Storsamfunnet trenger inntektene fra olje- og gassfeltene i nord for å opprettholde velferden og gjennomføre det grønne skiftet. Men Nord-Norge kan ikke bli en koloni, der ressursene hentes ut uten at det skapes tydelig merverdi i landsdelen. Hvis en kystnær oljeutvinning i nord skal tvinges gjennom uten en samfunnskontrakt som innebærer adskillig større ringvirkninger enn i dag, vil det skape stor forbitrelse i nord. Og enda større avstand mellom nordlendingene og nasjonale myndigheter.

For å unngå en tillitskrise, må beslutningstakerne i hovedstaden ta signalene fra landets mest ressursrike region på større alvor enn i dag. 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Advokatforeningen i Norge advarer mot å legge ned det juridiske fakultetet i Tromsø.

4
281

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging.

4
256