Om det overhodet kan settes en grense for uttak av profitt i et privatisert helsevesen, kan dermed bli å sammenlikne med spørsmålet om det går an å være bare litt gravid.

Norge har lang tradisjon for ikke-fortjenestebaserte helsetjenester drevet av ideelle organisasjoner som supplement til offentlige tilbud. De seinere år er det også etablert private selskaper som tar ut utbytte fra virksomheten. I debatten om kjøp av velferdstjenester fra disse selskapene er begrepene profitt og profitør trukket fram. Ønsket om å begrense disse selskapene karakteriseres som ideologisk begrunnet, og fornøyde brukere holdes fram for å legitimere tjenestene. Det er ingen grunn til å tvile på historiene. Jeg legger til grunn at selskap drives etter forskriftene ifølge rådende politiske retningslinjer. Imidlertid kan det være nyttig å avklare begrepsinnhold og se hvilken større sammenheng velferdsproduksjonen inngår i.

Store norske leksikon definerer profitt som fortjeneste eller årsoverskudd. Opphavet til profitten er at «arbeideren yter mer arbeid enn det som trengs for å produsere de varer han [sic!] kan få kjøpt for sin arbeidslønn, og denne overskuddsverdien som tilføres produktet tilfaller kapitalisten i form av profitt (…) Kapitalisme er et økonomisk system basert på at den økonomiske virksomhet organiseres av kapitaleiere, som benytter sin kapital til å anskaffe produksjonsmidler og råvarer med mer, og til å lønne arbeidskraft». Investeringer i velferdstjenester følger av denne produksjonsmåten.

Spørsmålet om profitt er berettiget har både legale, normative og praktisk-politiske dimensjoner. Lovregulert begrensning debatteres i årets valgkamp, og handler om en skal tillate at offentlige velferdsmidler brukes til å bygge opp private formuer gjennom produksjon og salg av velferdstjenester. Historiker Linn Herning gir i boka «Velferdsprofitørene» eksempler på hvordan salg av velferdstilbud har generert milliardomsetning og betydelige overskudd, og hvordan flytting av penger internt i selskapene har gitt «skjult utbytte» som grunnlag for enkelte eieres virksomhet langt utenfor velferdssektoren, bl.a. gjennom lån fra velferdsvirksomheten til øvrig virksomhet i selskapsstrukturen. Herning demonstrerer hvordan skjult utbytte kan skapes gjennom internprising, f.eks. gjennom kunstig høye husleiepriser betalt fra driftsselskap til eiendomsselskap. Internasjonale selskaper er også på banen, og Herning tar opp hvordan omorganiseringer og skifte av eiere og organisasjonsformer er med på å svekke muligheten for offentlig innsyn i driften. Boka avtegner et sammensatt, uoversiktlig og vanskelig kontrollerbart hurtigvoksende privat marked underlagt forretningsjus, hvor pengesterke aktører øker sin makt over utforming av velferdspolitikken. I dette bildet blir de små bedriftene dråper i et stort hav der politisk styring og kontroll blir krevende, selv om virksomheten drives legalt.

Hernings framstilling bekreftes i et oppslag i VG 6.9.2017 som viser at stadig flere selskaper i barnevernsbransjen tar ut utbytte, og at de i stadig større grad tar ut profitt gjennom holdingselskaper. Avisa «Klassekampen» rapporterer samme dato om omsorgsselskapet Unicare som i mai 2016 solgte aksjemajoriteten til det britiske selskapet G Square med stort utbytte, som ifølge avisa stammer fra salg av velferdstjenester til det offentlige, altså finansiert av skattepenger fra «folk flest». Samme avis har hatt flere reportasjer om barnehagesektoren, der fire store selskaper nå eier halvparten av de private barnehagene. De som ønsker mer informasjon kan bl.a.  gå til hjemmesiden til organisasjonen «Manifest»: http://manifesttankesmie.no/bomskudd-fra-velferdsprofitorene-2/.

Betegnelsen ‘ideologisk’ kan avklare grunnsyn i ulike velferdsmodeller, for eksempel en modell hvor statlig innblanding anses som en hindring for løsning av problemer som løses bedre i markedet, versus en modell der kollektive løsninger og omfordeling oppfattes som en forutsetning for håndtering av de samme problemene. I en betydning i Store norske leksikon refererer ideologisk til interessebestemte oppfatninger. Hva som er ‘virkelig’ eller ‘sant’ er vanskelig å bestemme entydig når en har med normativt begrunnede posisjoner og interessebestemte synspunkter å gjøre. Forståelsen vil preges av hvordan en forstår menneske og samfunn, altså idébegrunnede oppfatninger.  Å få fram slike oppfatninger handler om å sikre seg det Kristin Clemet i tenketanken «Civita» har kalt problemformuleringsprivilegiet. «Bak dette kronglete begrepet ligger den klare tanken om at den som tilkjemper seg retten til å beskrive hva som er viktige samfunnsproblemer, også skaper en plattform for å lansere sine politiske løsninger» (Herning, s.11-12). Hvilke virkelighetsbeskrivelser dette leder til, avhenger av hvordan saksforholdet rammes inn. Venstres leder har f.eks. argumentert for retten til velferdsprofitt som et forsvar for små virksomheter, og sågar satt det inn i et kvinnesaksperspektiv. Det spørs om hensynet til gode kvinnearbeidsplasser med velmenende lokale arbeidsgivere innfris gjennom økning i internasjonale selskapers inntog på velferdsmarkedet.

Offentlig velferdssektor forvalter ressurser med stort fortjenestepotensial for private investorer. I forbindelse med lansering av rapporten «Verdiskaping i helsenæringen» i Nærings- og fiskeridepartementet i 2016 uttalte NHO-leder Kristin Skogen Lund at NHO vil arbeide aktivt for å fjerne barrierer som næringen møter knyttet til offentlige virkemidler, bevilgninger, regelverk, infrastruktur, offentlige anskaffelser, etc. og at deres ambisjon er å være et talerør overfor offentlige myndigheter for hele helsenæringen. (https://www.nho.no/Politikk-og-analyse/Offentlig-sektor-og-naringslivet/NHOs-Forum-for-helse-og-velferd/enormt-potensial-i-norsk-helsenaring/). I «Dagens Næringsliv» uttalte hun at helse kan bli en stor næring som Norge bør satse på i omstillingstider. Håkon Haugli, leder for «Abelia» (NHO’s forening for kunnskaps- og teknologibedrifter), har argumentert for ‘kreativ destruksjon’ av offentlig sektor: «Diagnosen er riktig og resepten er riktig. Nå gjenstår det bare at pasienten er villig til å ta medisinen.» Det kan synes rimelig å fortolke argumenter for profittbasert drift av flere velferdstjenester som en del av denne destruksjonen. Det er imidlertid uavklart om private tjenester nødvendigvis gir bedre effekt og mer fornøyde brukere, kfr. siste oppslag om ett av Norlandias sykehjem. Millionene som er tatt ut i profitt til eierne kunne vært bedre anvendt til økt bemanning og til å styrke organisatorisk og faglig kompetanse hos personalet. En storstilt privatisering av velferdstjenester vil også bli vanskelig å reversere. Investorene tilhører et samfunnssjikt hvor de fleste tåler sin egen medisin og endog tjener penger på større frihet til å selge den. Det spørs om dette også gjelder for majoriteten av dem som vil være avhengige av lik og rettferdig tilgang til velferdstjenester i framtida. Vi står følgelig overfor et svært viktig politisk valg.

Om det overhodet kan settes en grense for uttak av profitt i et privatisert helsevesen, kan dermed bli å sammenlikne med spørsmålet om det går an å være bare litt gravid.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342