Resultatene er nedslående for barn som får hjelp fra barnevernet.

Ny statistikk kobler barneverns- og utdanningsdata. Resultatene er nedslående for barn som får hjelp fra barnevernet. De gjør det ofte dårligere på skolen, har lavere gjennomføringsfrekvens og kommer i mindre grad i høyere utdanning. I Troms gjennomfører kun 3 av 10 videregående opplæring, mot 8 av 10 i befolkningen for øvrig. Det er grunn til å være bekymret.

Over 10 prosent av barna som har behov for hjelp fra barnevernet oppnår ikke grunnskolepoeng i det hele tatt i 16 av 19 fylker. I Troms hadde 1981 barn en hjemmesituasjon som tilsier at de får bistand fra barnevernet.  Av dem var det over 8 % av barna som sto igjen uten grunnskolepoeng etter 10. trinn, mens det for andre barn i Troms bare var 3,9 %. Tett opp mot halvparten har kun 34 grunnskolepoeng eller færre. Ser vi på mattekarakteren fikk barn med hjelp fra barnevernet 2,6 i gjennomsnitt, mens andre barn lå nesten en hel karakter over. Dette utgjør store forskjeller, og gir disse barna et svært dårlig utgangspunkt for videregående opplæring og senere utdanning og jobb.

Skole er viktig for barn generelt og spesielt viktig for barn i barnevernet. Ikke bare er det den viktigste arenaen for å få emosjonell støtte, utvikle sosiale ferdigheter og oppnå gode opplevelser som barn.I tillegg viser forskning at mestring av skolen er den enkeltfaktoren som betyr mest for at barn i barnevernet lykkes som voksen.

Har du ikke fullført videregående er det i dag svært vanskelig å finne seg jobb. Kravene til utdanning i arbeidslivet peker én vei: oppover. På nasjonalt nivå er det hele 25 % av disse barna som mottar ytelser seks år etter ungdomsskolen, mot 5 % blant annen ungdom. 1 a v 3 med barnevernstiltak er verken i jobb eller utdanning seks år etter ungdomsskolen, mot 1 av 10 blant annen ungdom. Dette er store og alvorlige forskjeller.

Foreldrene har lovfestet plikt til å sørge for at barna får opplæring, og skolen skal støtte foreldrene i oppgaven. Et godt samarbeid mellom hjem og skole står sentralt i oppbyggingen av den moderne norske skolen: det er en forutsetning at foreldrene bidrar. Barn som har behov for hjelp fra barnevernet strever ofte med at hjemmesituasjonen ikke fungerer optimalt. Foreldrene kan ha psykiske vansker, streve med foreldrerollen eller ha andre belastninger som gjør at de ikke makter å ivareta alle barnas behov fullt ut. Når vi vet at mange av disse barna strever på hjemmebane, må skole og barnevern sikre at de får nødvendig hjelp for å klare seg på skolen. Vi som sektormyndigheter for skole og barnevern må finne løsninger som sikrer barnas læring og gir dem en fair sjanse til å fikse skolegangen. Dette får vi ikke til godt nok i dag.

Alle skal ha like muligheter til å lykkes i skolen i Norge. Tallene sett i sammenheng med annen forskning viser at barna ikke får tilstrekkelig oppfølging. Det er lett å forstå at barn som opplever en kaotisk hverdag på hjemmebane – noe mange av disse gjør – havner i en negativ spiral og ofte får hull i opplæringen. For å unngå det må vi få til holdnings- og praksisendringer både i skolen og barnevernet. Vi som myndigheter må ha en særskilt oppmerksomhet på barna som får hjelp fra barnevernet. Skolen bør avdekke behov for oppfølging gjennom tidlig kartlegging slik at hvert enkelt barn får den opplæringen de skal ha. Taushetsplikt og manglende kunnskap på tvers er ofte bakteppet for manglende samarbeid. Samarbeid, informasjon og åpenhet på tvers av sektorene er essensielt. Vi må tørre å sette ord på at det som oppleves for lærere som en asosial oppførsel i klasserommet kan være et fortvilet barns rop om hjelp. Lærere, barnevern, helsetjenesten og andre må sammen snakke om hva som skal til for at dette barnet skal få hjelp til å mestre hverdagen og skolen. Det å møte disse barna på en riktig måte kan være forskjellen på mestring og suksess eller veien inn til marginalisering. Her trengs mer kunnskap om barns utvikling og reaksjonsmønstre for alle dem som møter barn. Dette er ikke en oppgave som barnevernet kan løse alene.

Tett oppfølging gir resultater. Mange skoler og barnevernstjenester arbeider aktivt med dette, men tallene viser at vi på ingen måte er i mål. I perioden 2014-2016 er det bevilget 10 millioner årlig for å styrke skole- og utdanningssituasjonen for barn i barnevernet. Utarbeidelsen av den nye statistikken er et ledd i denne innsatsen. Vi må ha tall og fakta for å kunne vite hvordan det går med disse barna. Bufdir og Utdanningsdirektoratet har sammen utviklet felles veileder er i gang med felles digitalt opplæringsverktøy for å gi kunnskap om betydningen av faglig og sosial mestring på skolen. Deltakerne skal også forbedre tilretteleggingen og oppfølgingen av skolegangen til barna enten det er i hjemmet, på institusjon eller i fosterhjemmet. Hver barnevernsinstitusjon skal ha en skoleansvarlig som har ansvar for å ivareta skole- og opplæringssituasjonen til det enkelte barn som bor der, og fasilitere et godt samarbeid med skolene. Fosterforeldre får jevnlig oppfølging og veiledning hvor oppfølging av skolesituasjonen til fosterbarnet står sentralt. I tillegg jobber vi for å skape møteplasser for kunnskap og synergieffekter mellom fagfeltene. Men vi trenger mer, og samarbeider derfor også med ulike kunnskapsmiljøer for å utrede og utvikle tiltak for skoleoppfølging.

Som ledere har vi ansvar for at vi gjør riktige prioriteringer og hjelper de ansatte å mestre sin hverdag. Vi vet at barn som får hjelp fra barnevernet er i en risikosituasjon for marginalisering og utenforskap. Skoleledere, barnehageledere, ledere av skolehelsetjeneste og helsestasjon må alle ha oppmerksomhet på barns hjemmesituasjon ogbidra slik at disse barna blir forstått og får hjelp hver på sine områder. Det er vår oppgave å redusere risiko for de barna dette gjelder –både ledere nasjonalt, regionalt og kommunalt. Det gjelder også ledere for høyskoler. De som skal ut i disse tjenestene må forstå barnas språk og kunne handle slik at de får reell hjelp. Dette er ikke en situasjon som ansatte i dag klarer å løse alene.

Vi må sette ord på det, vi må bruke kunnskap for å synliggjøre problemet og vi må omgjøre dette til handlinger i utdanningene, i skoler, barnehage og barnevern. Tallenes tale er klar. Vi kan ikke slå oss til ro slik det er nå.

Barnevernet må ha større oppmerksomhet på skole og sette inn tiltak for å støtte barna til å mestre skolen, og i større grad anerkjenne skoleprestasjoner og skoletilknytnings betydning for levekår og helse på sikt. Det er også mange barn som har hatt behov for hjelp fra barnevernet som lykkes. Vi skal fortsatt støtte opp dem som får det til – men vi må erkjenne at for mange er det ikke slik. Det er kritikkverdig at noen av samfunnets mest utsatte barn ikke får den skoleoppfølging som er nødvendig for at de skal ha så gode livsbetingelser som mulig. Dette er først og fremst alvorlig for dem det gjelder – men det er også kostbart for fellesskapet. Dette er en situasjon vi som samfunn ikke kan leve med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Til kommunepolitikerne i Tromsø kommune – vedr. asfaltverk:

0
168

Jorda er dekket av over 70 prosent vann, mens bare 5 prosent av energien vi spiser kommer fra havet. Her har Norge et globalt oppdrag for framtidas matproduksjon.

0
360