"Jeg takker deg, staten, for maten!"

Kjell Ballari skriver om barndomsminner og indoktrinering.

På besøk hos mine barnebarn for en god del år siden, våknet jeg av”Bæ, bæ lille lam”, ”Bjørnen sover” og andre barnesanger en søndagsmorgen. Kanskje ikke framført med den mest klokkeklare stemme, men i bestefars ører var det likevel vakkert. Det var mitt femårige barnebarn som utilsiktet lokket meg opp på den måten. Konserten fortsatte da jeg entret stua:

Kjære Gud, jeg har det godt,

takk for alt som jeg har fått.

(…)

Gud bevare far og mor.           

Fortsatt nydelig i bestefars ører. Men så våknet det voksne, kritiske og samfunnsinteresserte mennesket, tidligere SF-er, fortsatt med delvis stuerein og allmenn toleranse for det meste, men likevel ikke for det som kan støte sårbare mindretallsgrupper. Hvor i all verden hadde jentungen lært den sangen? I barnehagen? Var hun blitt utsatt for religiøs indoktrinering, og var hun uten å skjønne det sjøl med på å undertrykke muslimske barn, humanetikere og hinduers barn, og kanskje også barn av foreldre som etter årelange vandringer i mørket hadde etablert kontakt med åndelige urkrefter?

”Den sangen har jeg lært på barnesang-CD-en,” sa femåringen, ”der er også mange andre fine sanger.”

Jaja, jeg kunne slappe av. En privatsak som ikke angikk offentligheten.

Morgenen ble en god opplevelse for meg, trolig også for mitt barnebarn. Med utgangspunkt i takkesangen til Gud begynte vi å snakke om å ”ha fått”. Det kjente er som regel mest nærliggende for småbarn: Pappa, mamma, bestemødre, bestefedre, oldemor, onkler, tanter, søsken, søskenbarn, barnehage, venner, nok mat, klær, trivelig aktiviteter og leker – ganske mye etter hvert. Ikke alle hadde ”fått” alt dette! At slike privilegier kunne gi rom for en smule takknemlighet, var 5-åringen umiddelbart med på.

Men problemet var Gud. Skulle han blandes inn? En stemningsfull søndagsmorgen var ikke rette tidspunkt å ta stilling til dette. I det siste har jeg derimot reflektert litt over at mange har en kritiske holdning til kristne ritualer, bl. a. til julefeiring og bordbønn i skole (og barnehage?). Var mitt barnebarns sangglede et utslag av indoktrinert strukturell, religiøs intoleranse og uforstand? Tankene førte meg til egen barndom, da det var mindre problematisering om det religiøse livet enn i dag, både i det offentlige og private rom.

I voksen alder har jeg både mimret og smattet på følgende stubb fra egen søndagsskoletid:

Jesus har ei bok i himlen.

Snart så er den full av navn.

Navn på frelste små kineser,

negerbarn fra Kongoland.

Jeg vil møte dem i himlen,

når den bok er full av navn.

Dette har jeg altså kunnet og husket i tiervis av år. Har det gitt meg bedre ryggrad og større ballast i livet? Neppe. Har det skadet meg? Neppe det heller. Jeg likte i alle fall sangen som barn og har senere hatt glede av å bevare den i mitt indre som et religionshistorisk tidsdokument fra mine oppvekstår.

Min søndagsskolegenerasjon, i alle fall flere av oss, var overbevist om Jesu snarlige komme. Den nevnte sangen skapte en pirrende forventning om at vi skulle få leke med noe så spennende som negerbarn fra Kongoland og kineserunger. En snill Jesus som organiserte dette per bok tok vi ikke skade av. Han minnet litt om julenissen. At jeg kunne sangen, gjorde meg for øvrig spesielt interessert i Kongo og Kina da jeg fikk geografi på skolen.

Men vi lærte dessverre også at med Jesus fikk vi dommedagens dramatikk. Det var skummelt. ”Himmel og jord skal brenne, høyder og hav skal svinne. Men den som tror skal finne, løftene svikter ei,” sang vi. Den sangen likte jeg ikke. Og den skulle jeg kanskje ikke ha lært. I alle fall var min barndom full av marerittdrømmer om brann over himmel og jord og evig pine. Det ble mange urolige netter av det. Men barn i mi tid var kanskje lettskremte. Det er mulig opplevelser og omtale av brann og tvangsevakuering vi var med på i 1944/45 gjorde oss spesielt mottakelige for det som ga dystre tanker næring.

”I Jesu navn går vi til bords” eller ”Og du som metter liten fugl” sang vi imidlertid hver dag på skolen. Ved nærmere ettertanke, finner jeg at jeg aldri har fundert over innholdet i disse sangene før de ble løftet fram som diskriminerende, religiøs indoktrinering etter at jeg ble godt voksen. Sangene var daglige rutiner, litt høytidelige ritualer som innledet min skolehverdags høydepunkt: matfriminuttet eller storfriminuttet. Etter bordverset tok vi opp melkeflaska og matpakken, så oss rundt og oppdaget kanskje at andre hadde bedre pålegg enn oss, misunte dem litt, og spiste. I dag er det annerledes i skolen. Mange pirker litt i maten uten forutgående bordvers før resten slenges i søppeldunken, noen har ikke mat med seg, mens andre prøver å slafse i seg ei brødskive eller to i andre timer enn matpausene. Bordversene er borte på mange skoler. Det samme er også samlingsstundene om maten.

Er det viktig å være opphengt i om Gud, Jesus eller andre velsigner maten i bordverstekstene? I vårt samfunn har vi jo mange tradisjoner som i stor grad er preget av kristne elementer. I mange offisielle sammenhenger ønsker man at Gud skal bevare Kongen og fedrelandet”.  Man synger ”Gud signe vårt dyre fedreland” både her og der uten å skjele til om muslimer, humanetikere eller folk med andre livssyn forventes å være deltakere eller tilhørere, og man går rundt juletreet der ”engler daler ned i skjul”. Daglig sier vi adjø (betyr til Gud eller Gud i vold) uten videre. Det gjøres antakelig i alle livsynsgrupper. For ikke å snakke om samiske omgangsformer. Når det sies God dag (morgen, kveld), svarer man Ipmil attii, som betyr Gud ga (dagen, morgenen eller kvelden). Indoktrinering, utstøtelse og intoleranse som rammer svake mindretallsgrupper – er det snakk om det?

Det er sannelig mye å rydde opp i. Det bør settes ned en kommisjon som kartlegger hva som finnes av strukturell, religiøs intoleranse og undertrykkelse i det norske samfunnet, og som blottstiller hva maktbrunstige politikere, geistlige, religiøse og administrative ledere gjennom historien har påført oss av fordommer mot andre, komplekser, mindreverdsfølelse, følelsesmessige hemninger, handlingslammelse, sosiale problemer  og livsangst. Først når vi forsones med det, vil vi kunne etablere en indre trygghet og skape en harmonisk framtid både for oss sjøl og våre etterkommere.

Jeg har for øvrig et forslag til verbal og seremoniell ramme om måltider i skole og barnehager. Det stammer fra tida da jeg gikk på framhaldsskolen, og spiste (gratis!) på statsinternatet i Seida. En spøkefugl i klassen min mente at vi i forbindelse med måltidet burde si: ”Jeg takker deg, staten, for maten!”  Tilsatt noen flere ord og litt sprelske toner kan det bli et barnevennlig bordvers av det. Kanskje vil det også kunne inspirere til koselige søndagssamtaler mellom besteforeldre og barnebarn om velferdsstaten, som nå demonteres og frynses opp av egenmektige maktpersoner uten sans for folkeviljen. Dette truer oss på alle bauger og kanter. «Eallin ii leat leaika», livet er ingen spøk, sa en av mine avdøde onkler ofte. Var han inne på noe?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse