Likhetstrekkene mellom den tenkningen som førte menneskeheten til kanten av stupet i 1962, og de planene som norske forsvarspolitikere nå vurderer, er slående.

Et våpen som påvirker motstanderens evne til å slå tilbake i en atomkrig, forstås ikke som defensivt av seriøse forsvarsanalytikere. Derfor har også debatten om utviklingen av et amerikanskledet rakettforsvar vedvart i snart tre tiår. Norges siste bidrag til debatten er en regjeringsutnevnt ekspertgruppe, som skal definere hva Norge kan bidra med.

MAD-doktrinen, Mutual Assured Destruction, ble verdenskjent på 60-tallet under Cuba-krisen. Da som nå, var kjernen i problemstillingen en form for likevekt i evnen til å garantere for motstanderens undergang, om én selv ville bli utsatt for et angrep. Sovjetunionen sendte i 1962 konvoier med mellomdistanseraketter til Cuba, under påskudd av at amerikanerne allerede hadde omringet Sovjetunionen med lik våpenteknologi nær sin grense.

USAs og Sovjetunionens forsvarspolitiske elite skapte doktriner med handlingsmønstre som satte verden i sjakk flere oktoberuker i 1962. I ettertid har vi fått vite at Sovjetunionen også hadde fraktet atomstridshoder til Cuba, og overført beslutningsmyndighet til sin egen lokale kommando på Cuba. I motsetning til hva enkelte norske forsvarspolitikere synes å tro, har en oppbygging til konflikt minst to sider. Å presentere éns egens opprustning som defensiv er roten en forestående katastrofe.

Likhetstrekkene mellom den tenkningen som førte menneskeheten til kanten av stupet i 1962, og de planene som norske forsvarspolitikere nå vurderer, er slående.

Skulle USAs eller Russlands evne til å slå tilbake med lik mynt etter et atomvåpenangrep svekkes, vil den parten som anser seg fremtidig underlegen utvikle nye kreative våpensystemer som overtar rollen de gamle hadde. I Russlands tilfelle er det en langtrekkende undervannsdrone, med mulighet til å starte kjernefysiske tsunamier langs fiendens kyst. Om teknologien antas å være realistisk, vil svaret være tilsvarende eller verre fra amerikansk side. Kun fantasien setter grenser for nye digitale atomvåpens form.

Ideen om stadig opprustning kommer fra flere hold. Kjernevåpenindustrien er en svært lønnsom bransje, med flere av verdens største selskaper blant leverandørene.

Men tankegangen om stadig mer avanserte atomvåpensystemer stammer også fra noe som mange trodde var perifert i 2016: Evnen til å vinne en atomkrig. Kjernefysisk utpressing er kortet man har på hånden i det øyeblikket den andre parten er usikker på sin evne til å slå tilbake. En slik situasjon er farlig uansett statsledelse. Hvor mye press tåler systemet fra bakspillere, i det forståelsen for at man vil komme bedre ut av en krig enn motstanderen øker?

På 60-tallet argumenterte den amerikanske atomvåpengeneralen Curtis Le May for at atomkrigen ville komme uansett, og det beste var å slå til mens man hadde et teknologisk overtak. Hundrevis av millioner ville dø — men alternativet var å samtale med en fiende som befolkningen fikk vite at var både totalitær og menneskefiendtlig. Vi kan anta at han hadde et tilsvarende motstykke i Sovjetunionen.

For militære planleggere er det opplagt å anslå tapene før en krig starter, like så hvordan motstanderen vil reagere på opprustning. Vi trenger derfor flere sterke motstemmer fra det fagmilitære miljøet i Norge. Sannsynligvis vet de noe som norske forsvarspolitikere ikke har blitt fortalt på sine studieturer til Washington D.C.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Tirsdag vedtok formannskapet i Tromsø, mot min stemme, å forkaste i innbyggerforslaget om folkeavstemning vedrørende innføring av bompenger i Tromsø. Jeg ville behandle saken, og avholde folkeavstemning. Videre foreslo jeg at folkeavstemningen skulle avholdes sammen med stortingsvalget.

19
218

Høyre i Tromsø varsler forslag i bystyret om å redusere eiendomsskatten.

2
29