Jeg kjenner på hvilket dilemma jeg står overfor, og hvordan mine etiske holdninger blir utfordret, om noen jeg er glad i ber om å få avslutte livet for å gå inn i det landskapet hvor fysiske eller mentale smerter ikke når oss.

Samtidig som den medisinske og teknologiske utviklingen, noen kaller det fremskritt mens andre betegner det som en trussel, utfordrer oss etisk og moralsk på sentrale problemstillinger knyttet til retten om å kjenne vårt biologiske opphav, rett til et verdig liv når kroppens funksjoner svikter, og i siste instans å bestemme over egen død.

I Venstres programforslag for 2017-2021 reiser de en viktig, men også etisk krevende problemstilling om å legalisere aktiv dødshjelp, eutanasi. «Spørsmål om liv og død berører noe av det innerste i menneskene», skriver Programkomiteen og legger til at «derfor er det den enkelte borger som i stor grad selv må velge sin retning, så lenge det ikke går på bekostning av andres liv og velferd. Et mangfoldig samfunn må derfor gi den enkelte størst mulig frihet innenfor en ramme fastsatt av samfunnet».

Slike problemstillinger må underlegges et etikkens veikart når samfunnet skal bestemme hvordan vi som enkeltindivider kan handle. Noe av det mest krevende jeg var med om som stortingsrepresentant var om et barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav på bekostning av anonymiteten for en sædgiver ved assistert befruktning.

Avansert medisinsk teknologi og medikamenter kan forlenge livet, og noen vil oppleve at det går ut over pasientens verdighet i livets sluttfase. Lindrende medisin utsetter døden, men helbreder ikke sykdommen. I slike tilfeller vil noen søke den gode døden, eutanasi som det heter på gresk. Her står valget mellom flere alternativer. Enten kan legen gi pasienten medisiner som fører til død, eller at pasienten får dødbringende medisin som vedkommende selv inntar aktivt. Noen land som Sveits, Nederland og flere andre tillater dette. En tredje vei er at legen reduserer livgivende medisinbruk på terskelen til døden og pasienten dør på grunn av sin sykdom, hvilket ikke defineres som aktiv dødshjelp.

Det påstås at dødssyke mennesker som har forsonet seg med skjebnen er mer redd for smerter og fysiske plager enn døden som utgang av livet. I dag kan så å si enhver pasients smerter og ubehag holdes i mer eller mindre i sjakk med medikamenter, men sykdommen kureres ikke. I andre tilfeller vil kroppens funksjoner være så redusert at kroppen i realiteten fungerer takket være teknologi, og pasienten er innforstått med sin situasjon. En tredje tilstand er pasienter med f eks alzheimer som tilsynelatende kun fysisk fungerer uten mental kapasitet. Hvor skal grensen for aktiv dødshjelp settes? Hvem skal forvalte grensen mellom liv og død?

De muligheter som fremover vil åpne for medisinske behandling takket være forskning vil sette våre etiske holdninger på prøve. Lindrende medisin er fagfeltet som tar seg av behandling, forskning og fagutvikling overfor pasienter med uhelbredelig sykdom og kort forventet levetid. Dette handler i hovedsak om pasienter med kreftsykdom, men behandlingsprinsippene er relevante også for andre sykdomsgrupper hvor stadig flere kroppsfunksjoner svekkes eller ødelegges.

Venstres programforslag fortjener en bred diskusjon rundt slike tema. Mitt utgangspunkt er at livets mysterium er hellig og etiske veiskilt utfordres om vi opphøyer oss til dommere over liv og død ved aktiv dødshjelp. Faren ved å definere kriterier for en eller annen form for aktiv dødshjelp er grensesettingen, og risikoen for glidninger når vi først har akseptert legal legevitenskapelig eutanasi.

Jeg vil også anta at helsepersonell her står overfor noen dilemmaer som utfordrer deres profesjonelle holdninger og private etiske normer. Men for den som ønsker en eller annen form for dødshjelp dreier det seg først og fremst om at pasienten ønsker å ha rett til å velge hvilket liv vedkommende ikke vil leve.

Veiningen mellom å velge døden istedenfor det som den enkelte oppfatter som en smertefull og uverdig avslutting av livet utfordrer selvsagt enkeltindividets rett til å bestemme over egen kropp. Det er en krevende utfordring å møte den som ønsker å avslutte livet før en naturlig død i bytte for det vedkommende opplever som et uverdig liv, med formaninger om etikk og moralske motforestillinger. 

Jeg hilser velkommen Venstres invitt til å drøfte disse vanskelige spørsmålene, samtidig som man må ha respekt for at der er ulike oppfatninger. Og jeg kjenner på hvilket dilemma jeg står overfor, og hvordan mine etiske holdninger blir utfordret, om noen jeg er glad i ber om å få avslutte livet for å gå inn i det landskapet hvor fysiske eller mentale smerter ikke når oss.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

3
545

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
43