Hele Trondheim ble farget vakker av det samiske folket som virkelig preget byen denne uken. Jeg ble spurt flere ganger av andre samer hvor jeg kom fra jeg som hadde den vakre kofta? skriver Gerd Lorås. Foto: Sametinget

Det ble fest og sorg samtidig

Da følte jeg at her møtte jeg en ny vegg! Du har ingen rett til å bruke denne kofta, du kan ikke plukke noe du liker som det passer deg her og der!

Første gang jeg gikk i kofte, gråt jeg - smøg meg gjennom bakgatene. Jeg skulle til min egen kunst utstillingsåpning  under samejubileet 2017.

En i min nærmeste familie sine harde ord klinger i hodet mitt: “Vi er ikke samer, du gjør skam på vår gamle mor, du skal ikke fortelle hennes historier. Du påvirker henne, du dikter dem opp!”

Jeg kan jo forstå det, mor var jo 90 år før hun var istand til å fortelle at hun var same. Hun var både mor- og farløs da hun ble tvangsevakuert, 22 år gammel.                          

Jeg hadde fått lånt meg en kofte som hadde vært bortgjemt på Hedmarken i 100 år. Vi passet godt sammen både jeg og kofta,  vi hadde begge mistet vår identitet og tilhørighet.

På utstillingsåpningen ble det stor fest, det var stappfullt og jeg gled inn blant de andre av samefolket som var der og jeg følte at jeg var kommet hjem. Tråante 2017 ble en stor fest. Hver dag snørte  jeg på meg kommagene og tok på meg den vakre kofta og gikk ut på byen for å være med på de forskjellige arrangementer.

Også min datter hadde danse og teaterforestilling i “Vår frue kirke” med bakgrunn i mors sjøsamiske fortellinger. Kirka var stappfull, men halvparten av mors familie uteble - du gjør skam på vår gamle mor!

Det ble fest og sorg samtidig. Men det å ha funnet identiteten og vise det med å bære stolt den gamle kofta var viktigere. Det ble veldig stort for meg at min datter var istand til å synliggjøre vår arv med denne fantastiske forestillingen.

Jeg har respekt og forståelse for at andre i familien må bruke mere tid på denne vanskelige prosessen.

Hele Trondheim ble farget vakker av det samiske folket som virkelig preget byen denne uken. Jeg ble spurt  flere ganger av andre samer hvor jeg kom fra jeg som hadde den vakre kofta?  Jeg svarte naivt og med min trønderske dialekt: “æ har lånt dein og dein kjæm sannsynligvis fra sør-Varanger , men min familie e ifra vest-Finnmark!”

Da følte jeg at her møtte jeg en ny vegg! Du har ingen rett til å bruke denne kofta,  du kan ikke plukke noe du liker som det  passer deg her og der!

Du havner i limboland og vil møte mye kritikk, du må ha Kvalsund-kofte. Hjertet mitt sank i brystet, at det går an å være så naiv! Æ som knapt vet at æ e same, og hvor alle familiemedlemmene kommer fra? Har funnet Anti og Utzi, mor het Hansen. Kanskje jeg skal gi opp - dette er en vanskelig reise!

Mors fortelling hvisker i øret mitt: “Æ huske det som det va i går! Læreren sto der på kjellerlemmen i  klasserommet. Fra i dag av er det ikke  lenger lov å være same. Det er ikke lov å snakke det samiske språk , det er ikke lov engang å tenke på samisk. Den som snakker det samiske språket havner rett i skammekroken”

Mor var 11 år og i den alderen hvor man finner  sin identitet! Den ble fratatt henne og  hennes etterkommere, kanskje særlig vi som tilhører disse familiene som aldri reiste tilbake til Finnmark etter krigen!

Da jeg besøkte henne på aldershjemmet under samejubileet iført min gamle lånte kofte, tok hun meg under armen og geiledet meg fra rom til rom,  for å vise meg fram til betjeningen og de andre beboerne på hjemmet!

Jeg var som en skatt hun hadde funnet og hun har aldri før vist meg en slik ære!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer