Jeg skjønner at ungdom i etableringsfasen og de som i alle år lovlydig har fulgt de fra før av strenge "øvre reintallsrammene" nå føler seg snytt og frarøvet muligheten til å klare seg økonomisk av næringen sin, skriver ordføreren i Kautokeino. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Å bli snudd ryggen til

Vi ser milliardene sitte løst på Vestlandet, vi så omstillingstiltak i Sør-Varanger og vi ser statlige kontor bli desentralisert som rene sysselsettingstiltak til kommuner som får påført stor arbeidsledighet. Hvorfor møter vi så øredøvende stillhet når 1400 reineiere kastes ut i en høyst uviss økonomisk fremtid?

... med andre ord pålegges de ufrivillig arbeidsledige gjennom økonomiske tvangsmidler en ordre om å forlate sin identitet.

I Kautokeino har vi omtrent 1400 reineiere der rundt 300 av disse har egen sidaandel (“kvote”) som utgjør hovedinntekt for forsørgelse av både andelsledere og deres familier. I en årrekke har det vært ført knallharde krav om reduksjon av reintall. Reduksjonen er kanskje nødvendig i enkelte områder, det har også Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund erkjent, men samtidig føles ordningen med prosentmessig lik reduksjonskrav for alle grovt urettferdig, slik en kollektiv avstraffelse antagelig hadde føltes i enhver annen næring. 

Som ordfører i landets største reindriftskommune ser jeg hva denne statlige herjingen gjør med mine innbyggere, jeg skjønner at ungdom i etableringsfasen og de som i alle år lovlydig har fulgt de fra før av strenge “øvre reintallsrammene” nå føler seg snytt og frarøvet muligheten til å klare seg økonomisk av næringen sin. Kombinasjonen av å bli tvunget ut i en uviss personlig og økonomisk fremtid, samtidig som denne yrkesgruppen så godt som aldri kan sykemelde seg, gjør at vi andre bare kan ane de tunge personlige belastningene mange reindriftsutøvere lever under.

Den andre siden av dette, summen av de individuelle konsekvensene, er de samfunnsmessige konsekvensene jeg som ordfører føler et ansvar for å belyse og ikke minst etterlyse tiltak for. Der det andre steder er vanlig praksis at staten setter inn diverse omstillingstiltak for å bøte på konsekvensene av oppstått arbeidsledighet, som i dette tilfellet påføres kommunen av Landbruksdepartementet, så har det vært dørgende stille når det gjelder tiltak for Kautokeino - en kommune der tvangstiltakene altså berører en “fabrikk” med 1400 “ansatte” i forskjellige stillingsprosenter.

På Vestlandet sitter milliardene løst for å avbøte krisen i oljenæringen, det samme så vi med krisen i Sør-Varanger og vi har sett statlige arbeidsplasser bli flyttet til småkommuner som rene sysselsettingstiltak, men når hundrevis av arbeidsplasser går inn i en usikker fremtid hos oss henviser regjeringen med et skuldertrekk våre innbyggere til å registrere seg hos NAV samtidig som man sentraliserer statlige etater bort som kunne fungert som strategisk viktige arbeidsplasser når man skal drive med omstilling. Når folk så har registrert seg hos NAV får man samtidig høre at man må være villig til å flytte for å ha rett på økonomisk hjelp, et rimelig krav hvis man får de samme velferdstilbudene i sin nye arbeidskommune og dessuten har fly, båt, tog mm. til å pendle mellom røttene og arbeidsstedet.

I vårt tilfelle betyr dette imidlertid en permanent tvangsflytting vekk fra egen kultur, eget språk, vekk fra sikre samiske barnehagetilbud og vekk fra garantert undervisning i og på samisk - med andre ord pålegges de ufrivillig arbeidsledige gjennom økonomiske tvangsmidler et ordre om å forlate sin identitet. Mobilitetskrav, kaller arbeidsminister Anniken Haugli det. Det fungerer greit for de som kan fly 30 minutter mellom kommuner, men i et område som Kautokeino - geografisk den største i landet og kulturelt og språklig særegent, er sjansen stor for at dette innebærer en permanent frarøvelse av menneskers språklige og kulturelle identitet. Hardest rammer det familiefolk, barn, som risikerer å møte voksenlivet uten tilhørighet til sitt samiske opphav.

Jeg har forståelse for at man ikke kan forvente å bo samme sted hele livet, mennesker har alltid flyttet på seg i søken etter et levebrød, men jeg etterlyser vilje fra statlig side til å i allfall forsøke tiltak slik man gjør alle andre steder når lokalsamfunn gjennomgår store samfunnsendringer. Å henvise en hel mengde mennesker til NAV, vel vitende om at det ikke finnes særskilte midler til tiltaksplasser eller annen type kursing/aktivitet, gjør at konskvensene av denne politikken - eller mangelen på sådan - legemliggjør seg i form av tvangsflytting av mennesker vekk fra sin kulturelle og språklige tilhørighet.

Bevisst, strukturell tvangsflytting av urfolk og minoriterer vekk fra eget språk og egen kultur er vanligvis noe Norge flittig kritiserer u-land for å gjøre, der sterke ord som folkerettsbrudd ikke er fremmede. Nå påstår jeg ikke at regjeringen bevisst begår folkerettsbrudd, men når virkningen av flere faktorer resulterer i at språk, kultur og identitet blir truet - så må vi nesten henge en bjelle på kua. Er det virkelig ingenting våre fremste folkevalgte kan bidra med for å imøtekomme en kommune som gjennomgår store samfunnsmessige forandringer?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer