To norske F-16 jagerfly kommer inn til den norske basen på Souda Air Base på Kreta etter endt tokt over Libya. Foto: Forsvaret

Bløffen om Norges forsvarsevne

Det finnes ingen garanti for at regjeringen virkelig vil finne midler i revidert budsjett til våren for å virkeliggjøre ambisjonene i forsvarsforliket.

Det er mars/april 2011. De norske F-16-pilotene har bombet Libyas diktator Mohammar Gaddafi ut av presidentpalasset og tilintetgjort et stort antall av hans militære installasjoner, våpenlagre og materiell. I løpet av tre uker har de norske kampflyene fløyet 315 oppdrag og levert 289 presisjonsstyrte bomber. De norske kampflypilotene har påtatt seg oppdrag som andre nasjoner har vegret seg mot.  Og de norske bombene har alltid truffet sine mål. Feilbombinger og store tap av sivile liv, skal F-16-pilotene ha unngått. I Pentagon og NATO-hovedkvarteret gjaller klappsalvene over de norske pilotenes fantastiske innsats. Våre gutter er suverent best i klassen. Den amerikanske admiralen Sam Locklear, sjef for NATO-hovedkvarteret i Napoli som styrer hele Libya-operasjonen, holder en briefing for alle alliansens forsvarssjefer i NATO-hovedkvarteret. Han avbryter imidlertid tvert når den forsinkede norske forsvarssjefen Harald Sunde ankommer, og går ham i møte med ordene: «Harold, Harold! Next time I need to go to war, I’ll need a Norwegian!” (Kilde: Kristoffer Egebergs bok “Fredsnasjonen Norge”).

Ikke minst etter den norske innsatsen i krigen mot Gaddafi, ble det et fast ordtak i NATO-kretser at «Norge bokser alltid i en høyere vektklasse enn den landet egentlig hører hjemme i». Responsen fra våre NATO-allierte på det norske Libya-bidraget førte til nærmest euforiske tilstander i forsvarspolitiske kretser i Norge. Og ikke minst i den rødgrønne, norske regjeringen. Den vellykkede norske bombekampanjen var i mange forsvarspolitikeres øyne det endelige beviset på at den store omleggingen av det norske forsvaret, fra det gamle invasjonsforsvaret til et nytt og relevant innsatsforsvar, var en strålende suksess. Den store omstilingsjobben av  Forsvaret hadde vart i over et tiår. Nå var man kommet i mål, og Norge hadde fått et forsvar som våre allierte, ikke minst USA, applauderte. Særlig Libya-operasjonen var beviset på dette.

Denne oppfatningen skulle vise seg å bli en politisk sovepute med vidtrekkende konsekvenser. Men helt ny var den ikke. Allerede før Libya-operasjonen hadde forsvarssjefen og forsvarsminister Grete Faremo (Ap) trukket den konklusjonen at den lange omstillingsprosessen til et moderne «terskelforsvar», som Sunde yndet å kalle det, var kommet i mål. Nå hadde vi det forsvaret Norge trengte. Virkeligheten var imidlertid at våre stortingspolitikere hadde gjort det til en vane å ønske seg en forsvarsstruktur som de ikke fulgte opp med bevilgninger til å realisere. I år etter år hadde dette ført til at utsettelser på nødvendige investeringer i nytt materiell bare uteble. Den forsvarsevnen som man «etter boka» skulle ha, var et fata morgana, en luftspeiling. Situasjonen var at en systematisk nedbygging av kampkraft og reaksjonsevne hadde gitt Norge et forsvar som var blitt dårligere og dårligere for hvert år utover på 2000-tallet. Og det skulle gå tre år til etter Libya-operasjonen før bløffen om Norges forsvarsevne ble avslørt og sannheten kom på bordet.

Den nye forsvarsministeren i Erna Solbergs første regjering i 2013 ble Ine Eriksen Søreide. Hun hadde ledet utenriks- og forsvarskomiteen i fire år før hun ble statsråd. Som forsvarsminister lanserte hun relativt tidlig i sitt nye virke at hun ønsket en full gjennomgang av den faktiske situasjonen i Forsvaret og ønsket åpenhet om hvordan det sto til med vår forsvarsevne. Resultatet har som kjent blitt en brutal dom over Forsvarets manglende kampkraft, reaksjonstid og utholdenhet.

Nå vedtar Stortinget en ny langtidsplan for Forsvaret, etter at også landmaktutredningen kom på bordet. Og igjen er det duket for et bredt forsvarsforlik mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene Høyre og Frp, med KrF og Venstre som støttehjul på vogna. Når det gjelder enigheten dem imellom med hensyn til Bell-helikoptrenes skjebne, anskaffelse av nye stridsvogner og oppsetting av et par kompanier i 2. bataljon, så er det åpenbart enda en utgave av fugler på taket. For det første er det ingen enighet om hvordan fordelingen av helikoptrene mellom Bardufoss og Rygge skal være, og ingen konkretisering av hva slags og hvor mange stridsvogner man skal leie inn, og til hvilken pris. Men viktigst av alt; det er ingen penger til å realisere disse gode intensjonene. Og det finnes ingen garanti for at regjeringen virkelig vil finne midler i revidert budsjett til våren for å virkeliggjøre ambisjonene. Erna Solberg er ikke lett å rikke i sånne spørsmål. Og Siv Jensen har aldri stått frem som noen forsvarsvenn. Sannsynligheten for at mye av innholdet i forliket ender med nye utsettelser, er derfor betydelig. Historien fra tidligere år kan godt gjenta seg. Forliket kan ende som nok en bløff.

Det siste mysteriet i saken er hvorfor Ap tviholder på å inngå et ullent forlik med regjeringen, i stedet for å lede den forsvarspolitiske opposisjonen i Stortinget. Den gamle regelen om at forsvarspolitikken ikke skal gjøres til gjenstand for partipolitisk taktikkeri, kan bare begraves. Den har nemlig kostet Norge en brutal desimering av forsvarsevnen, og har fungert som et røykteppe over nedbyggingen av den institusjonen som skal sikre nasjonens suverenitet og borgernes sikkerhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer