At mobbingen av den britiske arbeiderklassen fortsatte etter at det overveldende resultatet var kjent, forteller bare hvor avsporet britiske medier har vært. Dette bør norske medier ta lærdom av.

Den 30. mars 2017 sendte den britiske statsministerene Theresa May et brev til Den europeiske unionen og startet dermed den formelle prosessen med å melde storbritania ut av EU. Fremdeles har ikke noen av de britiske nyhetsmedier forstått hvorfor britene ville ut av EU, og det er deres egen feil. På et eller annet tidpunkt ble de ”apologister” som nesten uten unntak forsvarte den sittende regjering når de trådte feil. De har sovnet i denne posisjonen, og de har unlatt å fortelle sannheten om rikets tilstand når det har vært nødvendig.

Den russiske poeten og sovjet-dissidenten Yevgeny Yevtushenko døde 1 april 2017. Han skrev en gang : ”Nå sannheten erstattes med stillhet, da blir stillheten en løgn.”

De store britiske mediene har ikke tatt opp og diskutert den britiske fattigdommen. De har ikke analysert, diskutert og kommunisert det som rørte seg i Storbritannia de siste 10-15 årene. Det er ikke sikkert at de britiske problemene hadde vært dramatisk annerledes i dag om mediene hadde forstått sitt ansvar, men da hadde i hvertfall regjeringen vært nødt til å endre kurs, både når det gjelder velferdsordninger og deres politikk i EU. Og alle hadde forstått hvorfor britene ville ut av EU i juni 2016.  

TT DEMOKRATI

Brexit var en demonstrasjon av rått demokrati. Millioner av vanlige mennesker nektet å bli mobbet, skremt og omtalt med åpen forakt av lederne i de store partiene, av oligarkene i det britiske bank- og finanssystemet og av de store britiske mediene. De nektet å la seg skremme av Jens Stoltenberg og Barack Obama, som advarte om at et nei kunne sette fred og sikkerhet i fare. De nektet å la seg skremme av finansminister George Osborne sine trusler om nedskjæringer hvis de stemte nei. Og de nektet å la seg mobbe av The Guardians nedsettende karakteristikker om nei siden.  Den 23 juni 2016 stemte 51.9 % av bitene nei til EU.

Dette var en stemme fra sinte og demoraliserte mennesker som hadde mistet sin tro på politiske ledere. De hadde blitt provosert av lemlestingen av det britiske velferdssystemet som startet allere under Margareth Thatcher og fortsatte helt til i dag. Provokasjonen nådde sitt høydepunkt da den britiske finansministeren George Osborne  truet med å kutte 30 milliarder pund fra offentlige tjenester dersom personer stemte på feil måte. En utpressing som britene ikke tålte lenger. De stemte nei.

ELITENEN POLITISK SEKT ?

Det har dannet seg en politisk sekt på toppen av de politiske systemene i storbritania, som krysser partigrensene og omfatter politiserte byråkrater, toppen av finanssystemene og de største nyhetsmediene. Vi ser de samme tendensene i USA og også her i Norge. Eliten og befolkningen har skilt lag. Det danner grobunn for populisme. Det er nok å lese norske kommentarfelter på nyhetsmediene for å se skriften på veggen.

Forfatteren Håvard Syvertsen har en kronikk på NRK sin nettside for en tid siden der han treffer spikeren på hodet med et slag når han skriver…”Politiker, erkjenn din posisjon i klassesamfunnet.”

Den sterkeste propagandaen under brexit kampanjen kom ikke fra ytre høyde eller fra ytre venstre. Den kom fra en aristokratisk klasse som oppfatter metropolen London som Storbritania. Lederne for denne sekten oppfatter seg selv som liberale og opplyste og et utstillingsvindu for den virkelige tidsånden i det 21 århundre. De Britiske Globalistene er egentlig bare en politisk sekt som lever på gamle minner om egen overlegenhet. Deres politiske budskap er nyliberalisme fremmet av den amerikanske økonomen Milton Friedman, som ble kanonisert av George W. Bush i mai 2002. De britiske globalistenes egen husnisse,The Guardian, hadde dag ut og dag inn artikler som latteligjorde og mobbet mennesker som så på EU som dypt udemokratisk og en kilde til sosial urettferdighet. Kritikere kalte denne nyliberalismen for en ondartet ekstremisme. En britisk samfunnskritiker og blogger skrev at målet med denne ekstremismen er å installere et permanent, kapitalistiske teokrati som sikrer et to tredeler samfunn, der gjeld deler samfunnet i en administrerende gjeldsfri bedrifts klasse, og en permanent gjeldstynget arbeiderklasse.

Etter 2002 er den amerikanske statsgjelden mer enn fordoblet. Inspirert av Friedman’s nyliberalisme klarte ikke USA å stå imot bankrisen i 2008, og amerikanere mistet sine hjem og mange endte på gata. Da Obama ”tok grep” så sendte han amerikanske skattepenger inn i de truede finansinstitusjonene med et krav om lønnsmoderasjon for toppene i de institusjonene som mottok pengestøtte. Det var i praksis en pengeoverføring fra de fattigste i USA og til de rikeste.

BREXIT HADDE INGENTING MED RASISME Å GJØRE.

Under den britiske valgkampen ble innvandring utnyttet med kynisme, ikke bare av populistiske ideologer fra ytre høyre, men også av de andre politiske lederne. Mens høyrepopulistene skremte med islamisering så mobbet de etablerte politikerne tvilerne med at det var rasister hvis de stemte nei.

Grunnen til at millioner av mennesker har flyktet fra Midtøsten - først Irak, Libya, nå Syria - er invasjoner og kaos laget av Storbritannia, USA, Frankrike, EU og Nato. Før det ble Jugoslavia ødelagt med hensikt. Og før det igjen ble staten Israel opprettet, og palestinerne skjøvet til side.

De siste hendelsene skapte en flyktningstrøm helt ute av kontroll var utvilsomt et moment for at britene stemte nei. Med stor arbeidsløshet, fallende velferd og mange som lever under fattigdomsgrensen, så var en ytterligere tilstrømming av flyktninger et godt argument for å forlate EU og bremse på innflyttingen. Som kjent følger det ikke penger med flyktninger og de er helt avhengig av hjelp de første årene, og for noe, resten av livet. Britene som levde på bunnen visste utmerket godt at en økt flyktningestrøm ville føre til at mindre penger og at boliger måtte deles på flere. Britenes nei hadde ingenting med rasisme å gjøre, det handlet om frykt. Og det var ikke fremmedfrykt, men frykt for at det allerede pressede velferdssystemet skulle bryte sammen.

”Tropehjelmene har lenge vært borte” skrev en kritisk britisk blogger etter folkeavstemmingen. ”… men blodet har aldri tørket. En gammel forakt for land og folk, avhengig av graden lydighet, forblir en kjerne i moderne “globalisering”, med sin perverse form for sosialisme. Sosialisme for de rike og kapitalismen for de fattige, med fri flyt av kapital, og med ekstrem sortering av arbeidskraft, bifalt av politikere og politiserte tjenestemenn.” Jeg kan legge til at barnearbeid i fattige land, der de produserer for blant annet Nike og Adidas har vært offentlige kjent.  Selv om vi utelukker barnearbeid så produseres varer for vestlige forbrukere under forhold som havr vært straffbart i hjemlandet. Dette er arven etter globalistene.

Trenden med kynisk sortering av arbeidskraft hadde nådd Europa. Men den 23. juni 2016 sa millioner av briter nei.

BRITISK FATTIGDOM.

I Storbritannia vokser 63 prosent av fattige barn  opp i familier der ett medlem arbeider.

Mer enn 600.000 innbyggere i Storbritannias nest største by, Manchester, sies å leve under fattigdomsgrensen, og 1,6 millioner er i ferd med å gli ut i fattigdom.

Lite av denne sosiale katastrofen er gjort kjent gjennom regjeringskontrollerte media, så som BBC. Under folkeavstemningen, ble nesten ingen innsiktsfull analyse av konskekvensene av Brexit omtalt i disse mediene. I stedet ble det fremmet et klisjéaktig hysteri om “å forlate Europa”. Det virket som om Storbritania var i ferd med å bli kapret av pirater som ville fjerne dem fra sivilisasjonen.

MOBBINGEN FORTSATTE.

Dagen etter avstemmingen samlet en radioreporter fra BBC noen politiske venner i studio. Han spurte Lord Peter Mendalson : “Hvorfor ønsker disse menneskene dette så sterkt ?”  “Disse menneskene” utgjorde flertallet av stemmeberettigede briter, 51.9 %.  Vi har sett liknende journalistiske fataliteter under den amrikanske presidentvalgkampen. At en reporter kaller flertallet av de som stemte for “disse menneskene” illustrerer på en svært god måte det jeg prøver å si. Som om “disse mennenskene” bare er en pariakaste som egentlig ikke burde ha rett til å si sin mening i valg.

Den britiske spaltisten Martin Kettle kalte Brexit for massenes misbruk av demoktariet.

“Vi er alle enige om at avstemminger er ikke rett for Storbritania”.  Han skrev at folkeavstemmingen hadde undergravd legitimiteteten til politikk. Han konkluderte med : “Dommen etter folkeavstemminegn bør være nådeløs.  Aldri igjen!”

Aldri skal “disse menneskene” får lov til å si noe i et avgjørende politisk spørsmål, var beskjeden etter at  Britiske medier hadde underkommunisert det som rørte seg i befolkningen.  Frustrasjonen, sinnet og motløsheten i befolkningen, skulle holdes hemmelig, undertrykkes og oversees som i middelalderen.

Hellas er økonomisk sandblåst. I likhet med Arbeiderpartiet i Storbritania er det sosialistiske partiet Syriza produkter av en priviligert utdannet middelklasse. Det Greske folket krevde i sin folkeavstemming at regjeringen skulle forhandle frem bedre betingelser for Gresk statsgjeld. Men de endte opp med status quo, forlatt av sine ledere. Det skjedde ikke i Storbritania, fordi politikerne bøyde seg for folkets vilje.

At mobbingen av den britiske arbeiderklassen fortsatte etter at det overveldende resultatet var kjent, forteller bare hvor avsporet britiske medier har vært. Dette bør norske medier ta lærdom av. 

GN, SVIK OG TRUSSLER

På slutten av folkeavstemningen, advarte Jens Stoltenberg alle briter om at det ville de være til fare “fred og sikkerhet” hvis de stemte for å forlate EU.

Etter folkeavstemmingen gikk statsminister David Camron av. Jeremy Corbyn roste Camrons verdighet. Hans støtte til homofilt ekteskap og hans unnskyldning til familiene til de Irske ofrene for “bloody sunday” ble nevnt. David Camerons brutte løfte om å beskytte helsetjenestene og Camrons deltakelse i krigen i midtøsten ble forbigått i stillhet. Advarselen fra Stoltenberg om krigsfaren i europa ble også forbigått i stillhet.

Krigsfaren i Europa er rell. Dagen før den britiske folkeavstemmingen, den 22. juni 2016 var det en minneseremoni i St. Petersburg, der russerne markerte 75 årsdagen for Tysklands overfall på Sovjetunionen. Tyskland ble slått, men til en pris av ca 27 millioner russiske liv og nesten hele den tyske invasjonshæren. Tyskland mistet mellom 8 og 9 millioner mennesker totalt.  Tapet for USA var ca 430 000 mennesker. Vladimir Putin sammenlignet dagens vanvittige oppbygging av NATO-tropper og krigsmateriell på Russlands vestlige grenser med det tredje rikes Operation Barbarossa. NATOs øvelser i Polen var den største siden nazistenes invasjon. Operasjon Anaconda hadde simulert et angrep på Russland, antagelig med atomvåpen.

HVA ER NATO I DAG ?

Nato sin begrunnelse for å presse sine styrker tettere og tettere på russland er at Russland truer sine naboer. Nato viser til krisen i Ukraina og til Russernes annektering av Krim. Den vestlige pressen rapporterer flittig om Russlands truende atferd, men er stille når det dreier seg om den vestlige innblandingen i de østeuropeiske landene. At vesten var aktive under kuppet i Kiev i 2014 forbigås i stillhet, mens russernes ”innblanding” i den amerikanske valgkampen fremmes med krigstyper. Vestlige medier og politikere lever på en utopisk drøm om å straffe Russland ved å tvinge Krim inn i Ukraina igjen. Krim, befolket med i hovedsak russere, er umulig å vriste ut av hendene på Russland uten å utvide den ukrainske borgerkrigen til en storkonflikt. Selv om Russland skulle gi opp Krim, så ville den russiske befolkningen på Krim antakelig gripe til våpen og starte en ny fase i den ukrainske borgerkrigen.

Jeg tror ikke vi vil se tusenvis av døde i USA som resultat av russernes ”innblanding” i det amerikanske presidentvalget.  Men tusenvis av sivile er drept og mishandlet i Ukraina som et resultat av vestlig innblanding i ukrainsk politikk. Og flere hundre tusen sivile er drept i midøsten, som resultat av NATO sitt engasjemenet. Så hvem er den aggressive part ? Er det Russland som opererer innenfor sine egne landegrenser, eller er det NATO som flytter sin militære taktiske infrastruktur stadig næmere russegrensa, og som har tatt seg friheter utenfor FNs mandat til å bombe diktatorer fra makten? Nå hevdes fra vestlige politikere og medier at Russland har militære enheter i Øst Ukraina, men de samme mediene forbigår i stillhet at det var militære enheter fra NATO land inne i Ukraina rett etter at kuppet i Kiev ble gjennomført. De forbigår også i stillhet at Russland hadde rett til å ha militære enheter inne på Krim etter avtalen om Krim. Til sist så nevnes det nesten ikke at Barak Obama sa fra sin talerstol i Det hvite hus at USA deltok i ”maktoverføringen” i Ukraina. Med andre ord, de deltok i kuppet. Det er god grunn til å spørre om NATO i dagens form bidrar til fred, eller om de bidrar til destabilisering av sivile samfunn rundt på kloden.

TAKK BRITER, DERE STO HAN AV!

De millionene av briter som ignorerte Stoltenberg, Cameron, Osborne, Corbyn, Obama og mannen som driver bank of England, kan ha slått et slag for ekte fred og demokrati i Europa.Det var ikke et ”protestvalg”, men et valg der vanlige mennesker fulgte sin overbevisning og nektet å lytte til løgnhistorier lenger.

Og de hadde sannsynligvis også andre grunner til å bryte ut av et samhold som ledet Europa inn i større og større konflikter, enn bare de nære nære ting. Det er mulig at britene ikke lenger ville være med på en politisk retning i vesten som har ledet oss inn i en ny kald krig, og at de har gjennomskuet feilgrepene gjort i midtøsten. Når man ser på det mediatrykket og politiske trykket britene ble utsatt for til fordel for ja-til-EU siden, så er det et under at ca 52 % stemte nei. Det får meg til å tro at det hele dreier seg om noe mye større. Britene hadde fått nok og krevde rett og slett en annen politisk kurs, både hjemme men også internasjonalt.

Britenes nei til EU vil kanskje bli like legendarisk som Jossip Broz Titos nei til Stalin og Warsawapakten.

Takk til det britiske folket !

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er mange som mener mye om reguleringen i Vestregata. Det er forståelig. Bygget skal ligge midt i byen, det blir stort og vil vises godt - og det er ingen enkel sak å si verken ja eller nei til det.

0
1

Jeg har tidligere sagt at vi har en regjering som ikke forstår Nord-Norge. Det har vi fått demonstrert gjennom snart fire år. Eksemplene er mange, så det er ikke mulig å nevne alle.

0
0