Roar Olsen har gitt ut bok om sitt liv og innholdsrike karriere som kjøpmann i Tromsø. «Mitt liv som Rema-Roar» gir bl.a. et unikt innblikk i dagligvarebransjens strategier og metoder for å lokke kunder og skape blest om butikkene. Roar Olsen har i så måte skilt seg ut som mer oppfinnsom enn de fleste. Med tillatelse fra forfatteren presenterer Nordnorsk debatt et redigert utdrag fra et av bokas mange kapitler: «Brød og sirkus».

Brød og sirkus på Rema

Redigert utdrag fra Roar Olsens bok: Mitt liv som Rema-Roar

Body bilder: 
Rema-Roar bygde boksering av cola-flasker og inviterte til boksekamp.
Ole Lukkøye Klemetsen regnet med lett match mot Rema-kundene i Troms. Men Rema-Roar hadde lagt en plan...
Lensmannsbetjent Ole Kristian Lindbäck ante neppe hva det skulle føre til, da han stilte opp for Rema-Roar i denne konkurransen.
Joikakake-utstillinga i Roar Olsens butikk gikk ikke helt upåaktet hen.
Moralen er at man skal være forsiktig, og hvis man går på en smell - så legg deg flat!

Som kjøpmann har jeg alltid vært opptatt av å konkurrere og prestere best mulig - hver dag. Når jobben var gjort og varehyllene var fulle, var det viktig for meg å få litt ekstra oppmerksomhet slik at kundene fikk et ekstra godt forhold til vår butikk. Mange rare aktiviteter og påfunn har jeg gjennomført sammen med mine ansatte. Alltid med godt humør og glimt i øyet.

Ole Lukkøye

Ole «Lukkøye» Klemetsen var en av Norges beste boksere på 90-tallet. Han var åpen for oppdrag utenom bokseringen, og jeg så mitt snitt til å gi kundene hardtslående butikkopplevelser da han var på promotur i Tromsø. 

Hvordan kan man få Klemetsen til å promotere matvarer ved å gjøre det han kunne best? Jo, med Cola og kjøttdeig. Vi bygde en boksering av Cola-flasker og inviterte til boksekamp. Ole trodde at han skulle skyggebokse mot noen kunder som tilfeldigvis var i butikken. Men jeg hadde laget en helt annen plan. Jeg hadde kontaktet den lokale bokseklubben og fikk en god lokal bokser til å stille opp, forkledd som kunde. Da konferansier Thomas utfordret kundene, stilte denne bokseren opp. Da det ble hans tur til å møte Ole, utviklet dette seg til et skikkelig basketak. Ole ble forbannet siden “kunden” slo så hardt og begynte å fighte tilbake. 

Men min “kundebokser” var tøff og det endte med at Ole fikk seg et skikkelig “lukkøye”. Han fikk seg et realt blåøye! Kampen ble avbrutt før noen måte ta telling. Ole forlangte å få noe kaldt å holde på det skada øyet sitt og jeg hentet en frossen Nordfjord kjøttdeig. Han holdt dette mot øyet mens han skrev autografer til andre kunder i butikken. 

Da han forlot butikken glemte han å betale for kjøttdeigen som han tok med seg.

Hvor mye veier lensmannen?

For å lage en morsom konkurranse, inviterte jeg min nabo og lensmannsbetjent Ole Kristian Lindbäck til å stille opp. «Hvor mye veier lensmannen» kalte jeg påfunnet som var meget populært blant både barn og voksne. Premien var en kasse  brus levert av Mack. 

En journalist ble oppringt, som ikke hadde tid til å komme til butikken, men lovet å lage en artikkel.

Dagen etter kom en meget alvorspreget Ole Kristian til mitt kontor. Avisartikkelen var problemet. Journalisten hadde skrevet historien helt perfekt, men manglet bilde av Ole Kristian og hadde brukt et bilde av hovedlensmannen i Tromsø – som ikke var bestevenn med betjenten. Lindbäck hadde blitt innkalt til morgenmøte og måtte stå skolerett og forklare.

Lensmannen så ikke humoren i dette og trodde vi drev ap med han, siden han var en stor og kraftig lensmann. Jeg lo så jeg gråt.

Samisk eksponering med utfordringer

Noen ganger måtte jeg takle helt uventede ting. Da Nortura relanserte de kjente Joika-kakene i ny posepakning, ønsket jeg å gi dette litt ekstra oppmerksomhet. 

Jeg tok kontakt med Norturas flinke selger Kirsti Kristiansen, og ba om en god pris på fem paller. Pallene kom til butikken, og vi lagde en stor eksponering. For å få kundene til å stoppe opp, hadde vi kledd opp en utstillingsdukke i ekte samedrakt. Jeg syntes dette ble riktig fint, og tok kveld med god samvittighet etter at eksponeringen var ferdig.

Noen timer senere ble jeg oppringt av en ansatt. Hun kunne fortelle at en kunde hadde spurt om hvorfor vi hetset samene. Dette var jo ikke intensjonen, og jeg fryktet problemer. Så jeg ba den ansatte om å sette samedukken i skjul inne på spiserommet, og fikk stoppet Facebook-artikkelen som var laget.
Dagen etter kom Kirsti for å se hvordan salget gikk, og jeg spanderte en kopp kaffe på spiserommet til henne. Hun lurte selvfølgelig på hvorfor utstillingsdukka var forvist dit. Jeg slo da en skrøne om at de var kommet i en meget alvorlig situasjon, ved at de hadde kommet i skade for å hetse hele det samiske samfunnet. Nå var det viktig at vi forberedte vårt forsvar når media tok kontakt.

Akkurat da ringte telefonen, og det viste seg at det faktisk var en journalist fra den samiske avisen Ságat. Hun var blitt kontaktet av den sinte kunden, og ville ha en uttalelse på om vi virkelig drev med samehets.

Jeg fikk et nytt innfall og sa: «Et øyeblikk, du skal få snakke med vår samepolitiske talskvinne», og ga mobilen til Kirsti. Hun ble kritthvit i ansiktet, men klarte delvis å holde roen. Hun sa at hun lovde å komme tilbake med en skikkelig redegjørelse. 

Med et nødskrik klarte jeg å holde meg alvorlig, og Joika-Kirsti dro for å snakke med sine sjefer. Senere på dagen kom hun tilbake med beskjed om at hun ikke fikk uttale seg i det hele tatt. Nå var det kun Norturas presseansvarlig som skulle uttale seg. Hun var nesten på gråten, og veldig engstelig for hvordan dette skulle gå. Hun fryktet for jobben sin.

Jeg beroliget henne, og fortalte at journalisten fra Ságat skulle komme innom slik at de fikk oppklart saken.

Da journalisten kom hadde vi en hyggelig samtale på mitt kontor som endte med en like hyggelig nyhetssak. Det kom frem at det ikke var ondsinnet hets, men kun forsøk på en artig eksponering. Jeg fikk skryt for å ha fjernet dukken, og jeg fikk bedt om unnskyldning. I og med at det fantes røyketelefoner og sextelefoner, foreslo jeg at man kunne opprette en Sametelefon der man kunne ringe dersom man var usikker på om noe kunne virke støtende. Noe sametingspresidenten syntes var en god idé. 

Moralen er at man skal være forsiktig, og hvis man går på en smell - så legg deg flat! 

Dette var første og siste gang jeg var intervjuet av en samisk avis og fortsatt vet jeg ikke med 100 prosent sikkerhet hva som sto i artikkel siden jeg ikke har lært meg samisk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!