Spørsmålet blir, med alle valgmulighetene, om det er i Tromsø, Oslo eller London, vil de fleste av oss til slutt bare kjenne de som er like seg selv?

For noen uker siden sa familien farvel til vår 90 år gamle bestefar som levde hele sitt liv på Sørvågen i Lofoten. Det ble en dag som satte dype spor, ikke bare fordi vi takket av en ekte nordnorsk bauta, men fordi jeg sjeldent har kjent sterkere på tryggheten og omsorgen det lille stedet ga oss den dagen. Overalt hang det flagg på halv stang, og jeg kunne til og med gå bort til graveren da kisten var senket, gi henne en klem, og få beskjeden: ”Jeg skal pakke godt rundt han Bestefar for dere”. Det kjentes som om hele det store, lille stedet hadde armene rundt oss. Det er den gode siden av begrepet ”alle kjenner alle” som vi kjenner igjen på så mange av de mindre samfunnene som definerer Nord-Norge.

Livet til Bestefar og opplevelsen av det sterke, men små, har fått meg inn i tenkeboksen, både når det kommer til hva som virkelig teller når alt kommer til alt, men også på hva jeg ikke lenger har som innbygger av en storby. I vår tid er det nærmest er en automatisk forventning om at unge vil leve og bo i by. I 2014 bikket det over, 54% av verdens befolkning bodde i byer, en prosentandel som forventes å øke. Det samme ser vi i hele Norge, byene vokser, omlandet krymper. Trangen vår etter variasjon, valgmuligheter og dynamikk gjør byene til magneter. Spørsmålet jeg sitter igjen med er hva vi mister på veien fra bygd til by, og om det er et uunngåelig tap? Kan vi forme byene våre til å bedre ivareta samfunnsfølelsen?

I gata der jeg bor i dag kjenner jeg ikke naboene, selv om jeg aldri har vært nærmere dem. En vegg på hver side skiller meg fra to andre hus hvor hvem som helst kan bo. Naboen kan for alt jeg vet være storkriminell, eneforsørger, kjernefamilie, terrorist, ensom, tilfreds eller deprimert (eller alt på en gang), jeg aner ikke. De aller fleste bor enda tettere, i samme enhet sammen med hundrevis av andre. Det fascinerer kanskje meg mer enn andre, fordi jeg har vokst opp et sted der man vet hvem som bor i det grønne huset. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg kjenner sinnsstemningen til alle sammen, men jeg vet hva de heter, hvor de jobber og hvordan jeg skal forholde meg til dem (de aller fleste i hvert fall).   

Noen blir små-klaustrofobiske av tanken på å ikke kunne forsvinne i mengden. Vi kan alle fortellingen om bygdedyret, syklubben og de som følger med bak gardinene. Jeg husker da jeg var mindre at det var med skrekkblandet fryd at jeg gikk til frisøren. Om jeg gjorde noe halv-radikalt som å klippe over 10 cm, føltes det som om ALLE ville legge merke til det. I byen kan jeg gå rundt i timevis uten at en sjel aner at jeg på langt nær er kapabel til å lage den frisyren selv.

Vi liker å ha valgmuligheter, noe jeg hadde lite av i oppveksten på Sørvågen sammenlignet med Tromsø, Oslo eller mitt nåværende bosted i London. Jeg hadde for eksempel ikke muligheten til å velge allslags fritidsaktiviteter og nisjesporter (les: alt utenom fotball). For noen kan det virke som en blekere barndom, jeg opplever det som stikk motsatt. Selv om jeg kanskje aldri får vite om jeg kunne blitt verdensmester i kulestøt hvis Sørvågen og omegn idrettslag hadde tilbudt det, har jeg nok hatt enda bedre nytte av å lære meg å spille på lag. Å ikke ha en A, B, C og D-klasse har videre gjort at jeg ikke kunne velge venner bare ut ifra like interesser, lik familie-bakgrunn eller likt kjønn. Det har nok hatt større betydning for meg enn jeg aner.

Spørsmålet blir, med alle valgmulighetene, om det er i Tromsø, Oslo eller London, vil de fleste av oss til slutt bare kjenne de som er like seg selv? Det er jo komfortabelt i hverdagen, men hva gjør det med oss når vi begynner å omgi oss kun med de som deler det samme politiske synet? Gjør det å bo i by det lettere å ta på seg egendefinerte skylapper? Og kanskje enda viktigere, åpner det opp for å tenke enda mer på seg selv, når det er så lett å ikke se de alle de andre? Er det lettere å lukke seg inne?

Jeg velger å tro at det ikke ligger automatikk i at et mer urbant samfunn betyr mindre fellesskap, men jeg tror det vil kreve mer av oss alle å opprettholde de menneskelige samfunnsfunksjonene etter hvert som byene blir større. På fagspråket kan man snakke om såkalt ’sosial kapital’ og defineres av forfatter Lyda Hanifan som fundamentet i folks dagligliv:  godvilje, fellesskap, sympati og sosial omgang blant de menneskene som utgjør en sosial enhet (en bygd, en by eller et nabolag, for eksempel). I en beskrivelse av det amerikanske samfunnets utvikling beskriver Robert Putnam det slik: ”Mens folk tilbringer mer og mer tid på kontoret, på jobb-pendling og TV-titting alene, blir det mindre tid til å engasjere seg i samfunnet og frivillige organisasjoner, sosialisering med nabolaget, venner og til og med familie”. Det får konsekvenser.   

Selv om jeg tror at samtlige nordnorske byer kan stille som gode eksempler, er det likevel viktig å ha dette i pannebrasken både som innbyggere og som representant. Jeg tror vi trenger sterke, samlende og inkluderende ledere som gjør det lettere å kjenne på det å bli sett og ivaretatt, en lederstil Jens Johan Hjort var et strålende eksempel på som ordfører i Tromsø. Vi kan i større grad la byene inspireres av det små, snakke det opp mer enn vi gjør i dag, og lære av det beste de representerer. Så handler det selvfølgelig til slutt om våre egne valg. Det handler om å gjøre en større innsats for å bli kjent med naboen, eller bry seg litt mer om det nære og lokale enn enhver bevegelse hos den amerikanske presidenten.

Jeg så det nok ekstra tydelig i lys av store kontraster, det er forskjell på Sørvågens 1100 innbyggere og Londons 10 millioner. Det var likevel en inspirasjon til å lete mer etter samfunnsfølelsen, og banke på døra til den nyinnflytta naboen for å si velkommen til nabolaget. Ikke at jeg tror at han vil følge meg til grava, men det kjentes godt å vite at det var Ian som bodde i nummer 102. I bunn og grunn går jeg for tiden rundt og er ekstra takknemlig for at jeg har vokst opp i et samfunn som ga den responsen da vi fulgte en trofast innbygger til det siste hvilested. Bestefar Thor ble sett fra vugge til grav, ikke bare av familie men av et helt samfunn, som aldri har føltes så stort.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er svært alvorlig at Tromsø kommunes administrasjon synes å prioritere gress og sykkel framfor effektiv fullverdig toveis kollektivfelt på Stakkevollveien.

0
56

Valget 2017 er historie og koalisjonsregjeringen mellom Høyre og FrP med støtte fra Venstre og Krf beholder trolig regjeringsmakten.

0
20