Professor emerita Gerd Bjørhovde har nylig gitt ut boka "Å Canada – en reise i litteratur, kultur og natur".

Canada 1867–2017: Spenning mellom samling og splittelse

I disse dager markeres 100-årsjubileet for den russiske revolusjon og dannelsen av Sovjetsamveldet i 1917. Finlands 100-årsjubileum som selvstendig stat feires også i år. Et tredje jubileum, nemlig 150-årsjubileet for Canada som selvstendig stat, har gått litt under radaren her i landet, men kunne godt fortjene mer oppmerksomhet.

Canada ble i 1867 en selvstyrt stat, en dominion, under Storbritannia, og med dronning Victoria som dets formelle overhode. Statsformen ble kalt konføderasjon eller føderalstat. Her må det legges til at mens landet i dag består av ti provinser og tre territorier, var det bare en liten del av dette arealet som utgjorde den nye staten Canada i 1867: de fire provinsene Ontario, Quebec, Nova Scotia og New Brunswick. Resten kom til etter hvert: Manitoba ble den første prærieprovinsen i 1870 etter at et enormt areal ble solgt fra handelskompaniet Hudson’s Bay Company til den nye staten. Resten av dette området ble til territoriet Northwest Territories samme år. Deretter kom British Columbia på vestkysten med fra 1871, Prince Edward Island fra 1873, Alberta og Saskatchewan i 1905, og til slutt Newfoundland og Labrador i 1949. Etter hvert ble grenser og rettigheter også avklart for resten av den enorme nordlige og tynt befolkede delen av landet: Yukon fikk territorie-status i 1898, mens Nunavut ble skilt ut som eget territorium i 1999. Med andre ord har det skjedd en gradvis utvikling av denne staten som iallfall delvis kan forklare hvorfor det hersker såpass forskjellige grader av oppslutning om den.

Parallelt med samlingen av landet har det nemlig hele tiden vært sterke krefter som ønsket mer selvstyre. Særlig i fransktalende Quebec har det helt siden opprettelsen av staten – og før det også ­–  eksistert sterke separatistiske stemninger. Det skyldes dels gammel historie, nemlig at Frankrike etablerte seg som en kolonimakt i Nord-Amerika alt på 1500–1600-tallet i konkurranse med Storbritannia. Men de franske ambisjonene ble knust i flere kriger på denne tiden, og i 1763 var det slutt på fransk Nord-Amerika eller Ny-Frankrike. I dag er det særlig Quebec og de fransktalende kanadierne vi assosierer med separatisme i Canada. I Quebec feires 24. juni, St.Hansdagen eller det de kaller Saint-Jean-Baptiste-dagen, som nasjonaldag heller enn Canada Day, som er 1. juli. Et problem for fransk-kanadierne er likevel at ikke alle bor i Quebec, og fransktalende kanadiere i andre deler av landet har ofte følt seg bortglemt og oversett når diskusjonene har gått som hetest om å forlate føderasjonen. I tillegg finnes det et stort mindretall av engelsktalende og en urbefolkning i Quebec som slett ikke ønsker å forlate Canada.

En ullen grunnlov?

Canada har nemlig en litt ullen grunnlov når det gjelder utmeldingsmuligheter, i motsetning til for eksempel Spania, som er i mye i nyhetene i disse dager på grunn av Catalonias separatistiske ambisjoner. Det har blitt holdt to folkeavstemminger i Quebec, en i 1980 og en i 1995, om å forlate føderasjonen Canada. I 1995 ble det svært dramatisk, da flertallet for å forbli i føderasjonen var svært knapt: Bare 54 288 stemmer skilte nei fra ja: 2 362 648, eller 50.58% stemte for å forbli en del av Canada, mens 2 308 360 eller 49.42% stemte for å gå ut. Og valgdeltakelsen var rekordhøy, nesten 94% av de stemmeberettigede stemte.

Den føderale regjeringen i Ottawa på sin side klarte ikke helt å bestemme seg for om man skulle forby disse folkeavstemmingene eller ikke, men forholdt seg heller passiv – for passiv etter en del kanadieres mening. Tanken var nok at en aktiv forbudspolitikk bare ville blåse opp følelsene til separatistene og eventuelt styrke deres sak. Særlig i forkant av folkeavstemmingen i 1995 var dette en het potet: Hvor aktivt skulle den føderale regjeringen markere sin motstand mot et selvstendig Quebec?

Men ønske om selvstyre finnes også i andre deler av Canada. Newfoundland holdt lenge igjen og avslo å bli en del av Canada. Der følte de seg nærmere Storbritannia enn den nye staten og foretrakk å beholde sin kolonistatus. Reisen over Atlanterhavet til moderlandet føltes minst like enkel som det å skulle reise vestover og forholde seg til det nye føderale statsapparatet i Ottawa. I Newfoundland hadde de to folkeavstemminger før det ble ja til føderasjonen i 1949. I Alberta kommer det jevnlig opp argumenter for å styrke selvstyret i denne så oljerike provinsen. Og i British Columbia klages det jevnlig over å bli oversett. Da leker man litt med tanken om å skape en ny stat, et ”Cascadia”, eventuelt i samarbeid med noen av USAs vestkyststater.

Det går dessuten stadig diskusjoner om hvor selvstendig landet faktisk ble i 1867. Det var ikke før i 1982 at grunnlovsprosessen kan sies å ha blitt endelig sluttført, med Constitution Act of 1982, som blant annet slo endelig fast at alle gruppers og innbyggeres rettigheter var likestilte. Det var i denne loven at landets øverste rettsinstans ble endelig ”hjemført”, i den prosessen som kalles ” patriation of the constitution”. Et spesielt forbehold i grunnloven som kalles ”the notwithstanding clause” (”ikke desto-mindre-” eller ”til-tross-for-klausulen”) gir mulighet for at en provinsforsamling kan ta forbehold om – eller omkamp om – saker som det har vært stor uenighet om. En slik sak har vært Quebec-provinsens språkpolitikk med å gi forrang til fransk språk, til tross for at Canada i prinsippet skal være tospråklig. Om denne reservasjonsretten også inkluderer muligheten til å forlate føderasjonen, har derimot aldri blitt helt klarlagt.

Dette skriver jeg mer om i min bok Å Canada – en reise i litteratur, kultur og natur, som nylig er utkommet på Orkana forlag.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer