Ved Russenes i Porsanger bygger turistene varder i fjæra og signerer dem - for å vise verden at de har vært i Finnmark. Foto: Guttorm Pedersen

Copyright Finnmark

Vedtaket om et fellesfylke øverst i Norge er gjort. Det er det ikke mye å gjøre med nå. Det er tid for å legge vekk føleriet, og tenke penger. Det som gjenstår, er å berge et av de fremste merkevarenavnene i Europa, skriver Jakob Arvola.

Det er bare et spørsmål om tid før noen med kontor på Tjuvholmen tar til forretningssans og samling og bygger nordlyspanorama i Ekebergåsen.

Som morgenprogramleder i norsk riksradio gjennom en rekke år har jeg fått se Oslo når de fleste andre sover. Kvart over fire en vinternatt er Oslo lik Vadsø: En svak susing fra ei elv, Pettersen i Oscarsgate er tidlig oppe og har fyrt i ovnen, en bil står et kort øyeblikk på tomgang i Brugata. Jeg får se en hel del som andre ikke ser, og i det siste har jeg begynt å se noe som reiselivsfolk og vintergründere nordpå helst ikke vil at jeg skal se, eller snakke så høyt om: Det flammende nordlyset over Ekebergåsen her i Oslo. Nordlyset kryper sørover nå. Det brenner et blått og grønt lys midt på natta for den nordnorske eksklusiviteten, og det er tid for å samle troppene. Når troppen er reorganisert, bør det stå ett eneste navn på brystet: Finnmark.

Det har ikke manglet på forslag. Mens professoratet har surret seg ned i middelalderens Hålogaland og støvete amts-begreper, raljerer folk i avisspaltene med forslag som Trofi, Marktromsfinn og Mordor. Alt dette måtte jo komme. Men det er åpenbart ingen som tenker på penger, og hva et merkevarenavn kan bety. 

I en kommersiell verden må man snu seg raskt rundt for å henge med i markedet. Norge spiller i elitedivisjonen i den kommersielle verden. Det er ufattelig at ikke noen sørfra har grepet inn allerede. Vi nordmenn er stolte av lokaldemokratiet vårt, men noen ganger er lokaldemokrati noe stort tøys.

Det beste eksempelet i sakens anledning: Et fellesfylkesting den 31. oktober på Kirkenes soset vekk den fremste muligheten, kanskje den eneste muligheten, som var. Et politisk Troms og Finnmark gikk rundt og tuslet i krokene, som gamle livstrette menn som venter på døden. Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, sier det bedre enn meg, han skrev det slik i en kronikk samme dag: “Mistro og mistillit hang som tjukk skodde over møtelokalet. Rausheten glimret med sitt fravær. De fleste var mye mer opptatt av å drive sorgarbeid og hilse til hjembygda enn å delta i byggingen av noe nytt.” 

Jeg har stor tro på kynikeren i Sylvi Listhaug, som med sin fortid i First House for lengst burde ha trukket statsministeren til side: “Erna, vi må ha oss en alvorsprat om folkene nordpå. Akkurat nå går de rundt og suller der oppe og er i ferd med å kaste vekk et av Europas fremste merkevarenavn på tull og tøys. Dette er altfor viktig for Norge til å bli overlatt til folk flest. Jeg vil råde deg til å gå på banen øyeblikkelig, og instruere dem i å velge Finnmark.” Det er slik man snakker i de lukkede planmøtene på First House eller hos Hans Geelmuyden. Dette er pengespråket, et språk flere burde beherske.

På et hurtigrutedekk i kveldsskodda i sommer fikk jeg en levende demonstrasjon av begrepet Finnmark: En eldre brite som snakket om Finnmark som en nordlig tilstand, som et slags sjelelig begrep. Og han hadde vært der før. Helt ubesværet pekte han ut i tåkehavet og kunne med meterpresisjon angi hvor de gamle fiskebedriftene i Mehamn lå, og han kunne dem ved navn, det er det stort sett ingen andre enn mehamnværingene og vi journalister som kan. Han snakket om Finnmark som noe stort og mørkt som steg opp fra havet utenfor Lofoten et sted. Lofoten var nemlig det andre merkevarenavnet han brukte den kvelden vi stod der på dekk og hutret. Antallet turer han hadde hatt som turist med hurtigruta hadde han ikke tall på, men han var skårunge om bord på slutten av åttitallet. Dette er kvalitetsbevisste folk som vet hvor de skal. De skal ikke til Hålogaland eller Vardøhus Amt, de skal til Lofoten, til Tromsø og til Finnmark. For noen av dem starter Finnmark, og verdens absolutte ende, ikke mange meterne utenfor hurtigrutekaia i Tromsø. Ishavsskutebyen er siste stasjon før ville helvete, og det burde flere ha vett til å tjene penger på.

Det er ikke nødvendig å dra til Lakselv for å se nordlys. Man trenger ikke sitte i en gamme utenfor Kirkenes for å spise reinkjøtt og kongekrabbe. Multer får man kjøpt på Meny på Majorstua. Det finnes ikke noe eksklusivt mer ved nordlyset, alle har det. Det er bare et spørsmål om tid før noen med kontor på Tjuvholmen tar til forretningssans og samling og bygger nordlyspanorama i Ekebergåsen. Så kan turistene gå tørrskodde ned til skyttelbussene, som tar dem inn til en bedre arktisk middag på Barcode med sjøluft fra fjorden og avslutning i lavvo med innflydd joik. Ingen møkk på skoene, man er da dannet, for fanden. Vi som for tiden bor her har sett tendensen en god stund. Og de kan kalle seg Arctic Oslo eller Northern Light Bonanza eller King Crab Festival, og de kommer unna med det. Men det er ett merkevarenavn de aldri vil få fatt i, det villeste av dem alle, et merkevarenavn som oser bålrøyk, oppriktighet og sjøgang, krigshistore og tre-fire folkeslags dype røtter, et gudsforlatt område av verden som folk betaler titusenvis av kroner for å oppleve før det er for seint. Dette merkevarenavnet heter Finnmark. 

  • Jakob Arvola er programleder i NRK Klassisk og forfatter. Han jobbet i 21 år som journalist i NRK Finnmark. 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer