Selv nå, så mange år etter, klarer jeg fremdeles å mane fram følelsen av sorg og fortvilelse over tapet av dette lille vesenet.

Det er noen barndomsminner som brenner seg fastere inn enn andre, noen som manes fram ved spesielle datoer, stemninger osv. Mitt, som jeg har lyst til å dele med dere, er nettopp et slikt.

Det var en av disse «gammeldagse», kalde og snørike desemberdagene. Det var den 22. desember – også kalt Svartjulaften der jeg kommer fra.  Et navn som skulle vise seg å passe godt.

Mamma hadde «beordret» meg ut på ski, for jeg gikk visst bare rundt bena hennes likevel, forventningsfull, rastløs og «høy».

Kjøkkenvinduene stod åpne. Husk, ting som vifte var et ukjent begrep på den tid. Hun stekte medisterkaker og laget blodpølse av grisen - som et par dager før, hylende og trassig ble dratt ut fra det varme og lune grisehuset, ut på et kaldt tun og «ekspedert» av bygdas slakter. Fælt.

Så: Klokka var omtrent tre på ettermiddagen da Vidar, hjelpegutten på melkebilen, kom opp bakken til huset vårt - bærende på ei margarineske, en av disse rektangulære med tegning av et rådyr eller hjort med stort gevir. Jeg var på tunet, så han bad meg om å hente mor mi. Ville ikke snakke med  meg, forståelig nok. Hun kom ut - og hva som så skjedde, klarer jeg ikke helt å huske, bare bruddstykker.

Han stotret fram at Winnie, min kjære, trofaste dvergbuhund,  var blitt påkjørt og drept. Hun var, ifølge han, kommet inn under et av bakhjulene.

Uvisst av hvilken grunn var hun fælt så hissig på nettopp  denne melkebilen, og vi kunne nesten stille klokka etter når den kom. Da løp hun ned veien og satte i ei bjeffing av en annen verden, var illsint og sprang langs bilen og “blåste seg opp” med  den lille kroppen sin. Det måtte gå galt en dag, men jeg håpet hun med såpass lang «fartstid», seks år, hadde lært å passe seg.   

Dette var den gang da hundene - i hvert fall på landet - gikk løse, hele året. De hadde full frihet, men var ved det også utsatt for ulykker – som her.     

Tilbake til melkemannen og tunet. Mamma ble nå også helt fra seg. Nå fikk slakt være slakt, nå var det viktigere ting å tenke på. Så, fra å være en helt vanlig førjulsdag, ble alt nå bare kaos.

Hun fikk overlevert esken og åpnet den forsiktig, nærmest som en forundringspakke. Men der lå  selvsagt Winnie, fremdeles  varm og med blod rennende fra snuten, uten  bevegelse, uten  bjeff –helt stille.  Vi stod som paralyserte en stund før mamma liksom våknet opp, og med ærbødighet bar esken opp i uthuset.  

Selv nå, så mange år etter, klarer jeg fremdeles å mane fram følelsen av sorg og fortvilelse over tapet av dette lille vesenet. Tror jeg da forstod, i hvert fall litt,  hva død var. Det var altså noe man aldri kunne trylle tilbake, det var noe forgjengelig - noe som var og ble borte. For alltid. Vanskelig å fatte for et  barn, ja selv en voksen.

Pappa kom hjem dagen etter og begravde Winnie mellom to grantrær et godt stykke bak huset vårt, langt nede i snøen. Først ved påsketiden ble det «jordfestelse» med meg som «prest» og tre venner som sørgende venner/vitner. Salmesang lå selvsagt «i pakken»- sågar flere vers. Det var  nemlig på den tid man lærte slikt utenat, ikke trengte salmebok.

Julaften formiddag maste jeg meg til penger av mamma for å få gå på butikken og kjøpe ei spannpølse, det beste både Winnie og  jeg visste. Noen husker sikkert  disse pølsene, liggende i en stor hermetikkboks, svømmende i saltlake, feite og med knuppede skinn som kunne  minne om tarmtotter. Mamma mente at vi hadde da mer enn nok mat der hjemme, men jeg insisterte, og til sist gav hun etter. Selvsagt trodde hun jeg skulle fortære den selv. Men, jeg pakket den inn i fint julepapir, knyttet på bånd og skrev på lapp med: “Til Winnie fra Wenke”. Deretter la jeg den forsiktig under treet, litt langt inn- i tilfelle mottaker  likevel skulle dukke opp, komme løpende- som hun pleide, rive opp papiret og jafse pølsa  i seg. Men nei. Det kom ingen Winnie – ikke da – ikke siden.

Da alle gavene var delt ut, lå denne ene tilbake – helt inne ved trestammen og ventet på et «familiemedlem « som ikke var der mer. Borte.

Da, ifølge mamma, boret jeg ansiktet ned i fanget hennes og hikstet gråtkvalt: « Mamma, jeg blir aldri glad igjen». 

Foreldrene mine fortalte mange ganger siden hvor vond denne julaften hadde vært  å komme gjennom for dem alle. Hvor sårt  å se den lille jenta deres, som ellers for det meste var livlig og blid, nå satt der – utrøstelig, oppløst i tårer over pakken som lå der under treet - ensom,  alene og  ventet på det  kjæreste hun hadde.  

Det nærmer seg igjen Svartjulaften, og da fører  tankene mine alltid tilbake til denne iskalde, snørike førjulsdagen med  melkemannen,  margarinesken  og  - Winnie.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har aldri gått av veien for å gjøre det som er nødvendig og riktig i hans egen bok.

1
51

Jeg har jobbet med markedsføring i bedriftsmarkedet i over 30 år. Ser jeg tilbake, har det vært en voldsom utvikling. Folk har alltid handlet med folk, det skal vi også fortsette å gjøre. En ting som er endret derimot, er måten kremmere kan påvirke kundene.  

0
3