ADVARER: Ordfører Ronny Grindstein i Gratangen er heldig stilt med lokalt eide oppdrettsbedrifter. Men han advarer sine kolleger mot å selge ut arvesølvet for all fremtid.

Dårlig oppdragelse

En bunke penger nå, eller faste inntekter i fremtiden? Fiskeridepartementet tilbyr kommunene det første.

Hun tilbyr dem en fristende sjokoladebit her og nå, hvis de frasier seg retten til lørdagsgodt for all fremtid.

Tålmodighet er en dyd, lærer vi våre barn. De må spise opp middagen før desserten. Ikke åpne godteposen før barne-TV. Vente en uendelig lang julaften før pakkene kan åpnes. Forskning viser at det nytter, barn som klarer å utsette trangen til umiddelbar tilfredsstillelse av sine lyster lykkes bedre i voksenlivet. Med marshmallow-testen undersøkte psykolog Walter Mischel fireåringers evne til å motstå fristelser. De som klarte å vente med å spise godteriet, fikk dobbelt så mye. Når de ble fulgt opp senere hadde de også klart seg bedre i voksenlivet. Men pedagog, ungdomsskolelærer og ikke minst fiskeriminister Elisabeth Aspaker har en annen tilnærming når kystkommunene nå skal avgjøre i hvilken grad de vil fylle sine fjorder med oppdrettslaks. Hun tilbyr dem en fristende sjokoladebit her og nå, hvis de frasier seg retten til lørdagsgodt for all fremtid.

I stedet for årlige avgifter, skal de få en hyggelig sum rett i kommunekassa når konsesjonen deles ut.

– Dette handler om hvilke verdier vi overleverer våre barn og barnebarn, sier Gratangen-ordfører Ronny Grindstein. Ovenfor Nord24.no advarer han sine kolleger, og anbefaler kystkommuner å si nei til vekst i oppdrett før det er avklart hva de får igjen for det på lang sikt. Det angår ikke minst kommunene i nord. Stigende havtemperaturer og luseangrep presser næringen nordover. Her lager kommunene kystsoneplaner så blekket spruter mens frierne banker på døra, og regjeringen åpner for stadig flere konsesjoner. Det har sin pris for en kystkommune med stolt fiskerihistorie å satse på oppdrett. De må regne med krevende høringsrunder og ville protester. Belønningen er i dag relativt beskjeden i kroner, øre og arbeidsplasser. Samtidig er det gode tider i laksebransjen. De fleste er derfor enige om at det i større grad burde dryppe på kommunene. 

Men oppdrettsselskapene er ikke pengebinger man bare kan stikke sugerør nedi. Bransjen er utsatt for sterke konjunkturer. Svingende priser etter overproduksjon i Chile, et ILA-utbrudd eller dårlig vinterføre med trailere i grøfta får fort millionene til å fordunste og ingen vinner om de kjøres i grøfta av skattlegging. Altså bør man finne en ordning der selskapene skattlegges lokalt for området de legger beslag på, og at de betaler etter evne – basert på omsetning eller antall laks i merdene. Dette skulle ikke være så vanskelig. Det syntes heller ikke et samlet nettverk av kystkommuner, som har gått inn for en slik arealavgift. Oppdretternes organisasjon Sjømat Norge var velvilligheten selv, på betingelse av at de fikk betale direkte til kommunene i et system som speilet den løpende lønnsomheten i bedriften. Og det var flertall på Stortinget for arealavgift. 

Men nei. Fiskeriminister Aspaker har nå ettertrykkelig slått fast at arealavgift er uaktuelt, og fikk denne måneden medhold fra en formodentlig ferieklar næringskomité. I stedet skal kommunene få 80 prosent av pengene selskapene betaler statens for konsesjoner. De er billige. For eksempel koster en ny grønn konsesjon for utvidelse av kapasiteten million kroner. Altså får kommunene 800.000 kroner som engangsutbetaling for en konsesjon som i prinsippet er evigvarende. For en Robek-kommune er ikke det til å kimse av. Men det bygger ingen ny skole om 20 år.

Det handler om en viktig del av livsgrunnlaget for landsdelen. I løpet av 40 år har oppdrettsnæringen tatt igjen villfisk, og blitt vår mest lønnsomme eksportvare etter olje. I sin spede start var selskapene eid av lokale gründere som etter hvert bidro med hyggelige skatteinntekter til sine hjemkommuner. Nå tilhører de fleste merdene som flyter i norske farvann store konsern, og vi skal være fornøyd om skattepengene havner i Norge og ikke på Kypros. Ordfører Grindstein er lykkelig stilt. I hans kommune er det lokale aktører som dominerer. Men ingen vet hva fremtiden bringer. I Kvænangen har hjørnesteinsbedriften Jøkelfjord laks, som var 100 prosent lokalt eid, skiftet eiere to ganger i løpet av tre år Da polske Morpol kjøpte selskapet betalte de 60 millioner for hver konsesjon. Kvænangen kommune fikk ikke en krone. De har siden solgt videre til Marine Harvest og John Fredriksen. Adresse: Kypros.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse