Ei videre kanalisering av arbeidsvillig nordnorsk ungdom inn i de største sentra sine servicenæringer vil åpenbart kunne undergrave både rekrutterings- og kunnskapsgrunnlag for landsdelens produktive private næringsliv.

Det er viktig med en debatt om utbyggingsmønster i Nord-Norge: Vi trenger en opplyst og faktabasert drøfting for å bidra til å sikre den særegne landsdelens utvikling. Men akkurat det spesielle ved landsdelen har kommet lite fram i den siste tidas oppslag i Nordlys, jmf.  lederkommentaren 25 oktober. Import av rådende modeller fra toneangivende urbanismeteoretikere eller framskrivninger av befolkningstrender er ikke nok som grunnlag for debatten. Dermed blir fortsatt storsentervekst som utviklingsstrategi lite begrunna.  

Tre nord-norske -og dels også allment norske særtrekk - må framheves.

For det første landsdelens særegne preg som en region der de største sentra betjener et spredt arbeidsliv med næringer som fiskeri / oppdrett, kraftkrevende industri, jordbruk/reindrift, olje og gasstilknytta virksomhet, naturressursbasert turisme. Her blir den koplinga som gjøres mellom videre rask byvekst og såkalt kunnskapsbasert næringsliv den første fallgruva. Byveksten i nord er ikke først og fremst privat produksjonsbasert. Den bygger nesten utelukkende på tjenesteproduksjon – særlig offentlig finansiert sådan. Jobber i utdanningssektoren, på helseinstitusjoner og i andre offentlige serviceinstitusjoner er den viktigste vekstfaktoren, og da rett nok slik disse i stor grad er basert på høyere formell utdanning. I en situasjon med knapphet på kvalifisert arbeidskraft i nord vil imidlertid ikke videre kanalisering av kvalifisert arbeidskraft inn i Alta, Bodø og Tromsøs statsfinansierte servicenæringer styrke den basisproduksjonen som Nord-Norges framtid som sjølvstendig og produktiv region må baseres på.

Det andre særpreget ved utvikling i nord følger av det første: Nemlig at det trengs relativ stabil bosetting og formelle og uformelle kunnskaper for å sikre den videre utviklinga i det naturressursbaserte næringslivet rundt om. Her er den andre fallgruva i den pågående debatten: Nemlig den som hevder at høyere formell utdanningskunnskap og nødvendige spesialiserte næringsrelevante kunnskaper nødvendigvis er det samme. I tillegg til den manglede respekten for kunnskap som ikke er basert på høyere utdanning som ei slik sammenkobling er uttrykk for, er problemet med denne framstillinga følgende: Svært mye av den kompetansen som trengs innen alt næringsliv er uformell og knytta til praktisk opplæring, enten denne læres på jobben eller lokalt. Slik dette skjer innen familien eller i lokalsamfunnet, som jo er typisk innen de viktige primærnæringene i nord. Og der nye vekstnæringer som oppdrett og fisketurisme nå kan dra veksler på denne lokale kunnskapen. Ei videre kanalisering av arbeidsvillig nordnorsk ungdom inn i de største sentra sine servicenæringer vil åpenbart kunne undergrave både rekrutterings- og kunnskapsgrunnlag for landsdelens produktive private næringsliv.  

Det tredje som må fram er at landsdelens rike naturressurser nå er svært attraktive for eksterne interesser, særlig etter nedturen i petroleumsnæringa. Ledig kapital jakter attraktive investeringsmuligheter. Her ligger den tredje fallgruva. Det er til overmål dokumentert at oppdrettslokaliteter, fiskeforekomster og turistanlegg i altfor stor grad kontrolleres av eksterne kapitalinteresser som utnytter landsdelens fortrinn, og som fører inntekter og kvoterettigheter bort fra lokalsamfunn og / eller ut av landdelen. Manglende lokalt eierskap og kontroll over ressurser og bedrifter fører ikke bare til inntektstap og tendenser til nykolonialisering. Det fører også til at en ikke får bygd opp og vedlikeholdt den nødvendige næringsrettede kompetansen som trengs i det mye naturressursbaserte næringslivet i nord. Både naturressurshøsting, privat servicevirksomhet og videreforedling krever i dag et høyt kvalifisert kunnskapsnivå som i stor grad baseres på stedlig, praktisk opplæring. Den enkle ressurstappinga som eksterne eiere ofte ser ut til å favorisere, legger ikke grunnlag for denne nødvendige stedlige kompetanseoppbygginga i nord.

Den nordiske utviklingsmodellen er i høy grad basert på et spredt organisert og mye naturressursbasert næringsliv. Anvendte forskningsresultat og høyere utdanning har vært en integrert del av den vellykka nordiske utviklingsmodellen i alle fall i det siste hundreåret, jmf. Norsk Hydro. Men det har også uformell avansert kompetanse utviklet på fabrikkgulvet eller nært naturressursene. Særlig det breie innslaget av uformell kunnskapsutvikling lokalt og i bedrifter har vist seg å være en fordel fordi det sikrer brei deltakelse i problemløsning og vedlikeholder sosial likhet i den nordiske arbeidslivsmodellen. På dette grunnlaget har Norden og de andre nordiske land utviklet en annen vellykka økonomisk utviklingsmodell enn for eksempel Storbritania og USA. Her rår sosial ulikhet og en så stor avstand mellom ledelse og arbeidsfolk at næringslivet i disse landa ikke kan basere seg på den breie kunnskapsdannelsen i næringslivet som preger de nordiske land. Allikevel slås det stadig opp når det kommer besøk av ledende fagfolk fra USA eller England som mener at vi må satse på å skape storbyurbane elitemiljø. Dvs. bymiljø preget av «Den kreative klassen» for at næringslivet her skal kunne «kapre de beste hjernene» og få til et moderne og lønnsomt næringsliv; altså budskap i tråd med den amerikanske utviklingsguruen Ricard Florida sin forskning.

Konklusjonen burde være grei: Vi har i Nord-Norge, Norge og Norden utviklet velstående samfunn og et fungerende næringsliv på grunnlag av en kombinasjon av fornuftig utnytting av naturressurser og  et godt, men ikke minst breit organisert, kunnskapsgrunnlag i bedrifter og stedssamfunn. Den relative sosiale likheten i naturressursutnyttelse og i bedriftsorganisering spredt rundt på større og mindre steder har faktisk vist seg å være en fordel for skaping av en velfungerende økonomi og velstående samfunn hos oss. Vi trenger ikke elitepregede storbymiljø for å skape konkurransekraftig næringsliv her på berget.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

1
364

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
37