Dekonstruksjonen av det menneskelige

Vår selvsikre tro på at vi styrer livene vår gjennom våre valg, og at vi aldri har hatt så mye frihet som nu, gjør oss mer og mer ufri.

Opprinnelig fantes det bare ett slags menneske, homo sapiens, kvinner og menn naturligvis, men samme sorten. Alle drev jakt eller sanket i naturen, lette efter mat, bær og spiselige planter, brensel, kvister og høvelige trestammer til primitivt husly. Efterhvert oppsto et enkelt jordbruk, basert på brenning av underskog og såing av frø som var samlet året før. Kvinnene fikk barn, noen levde opp, mange døde av skader eller sykdommer, men langsomt ble menneskene flere, tusenårene gikk. Yrker fantes ikke.

Så, for omtrent syv eller åtte tusen år siden inntrådte en dramatisk forandring, de første små bysamfunn ble dannet i nuværende Irak, og dermed oppsto en markant arbeidsdeling: byfolk drev håndverk, produktene ble byttet mot mat, bygningsmaterialer og brensel fra landsbygden. Efterhvert oppfant byfolkene «pengene», en genial oppfinnelse som gjorde det mulig å transportere «verdier» gjennom mange ledd fra produsent til konsument, begge veier. Fortsatt var det meste av produksjonen kroppsarbeid, både i by og land. Men definerte yrker hadde gjort entré i verdenshistorien.

Så kom den industrielle revolusjon, da er vi langt inne i moderne historie, attenhundretallet. Det typiske er innføringen av maskineri, og energiproduksjon for å kunne drive maskinene, først gjennom utnyttelse av lokal vannkraft, efterhvert ved hjelp av dampmaskiner som gjorde produksjonen uavhengig av nærhet til fossefall.

Neste trinn i utviklingen var kapitalismen, da de som hadde akkumulert store mengder kapital, ved hjelp av pengene kunne styre produksjonen ved å kjøpe fabrikker, gjennom oppbygging av stadig større og mer effektiv industri, og kunne styre forbruk gjennom effektiv handel. Forutsetningene for et stabilt kapitalistisk system var da som nu håndhevelse av eiendomsretten, og dessuten det som er kapitalismens indre mekanisme: arbeidsdeling, kjøp av lønnet arbeidskraft, fri konkurranse.

Dette er i forskjellige modifiserte former situasjonen den dag i dag i hele den utviklede, industrialiserte del av verden. Gjennom konkurser og oppkjøp, fusjoner og rene kapitaloperasjoner, har konsentrasjonen av kapital efterhvert blitt enorm. Arbeidsdelingen er også blitt ekstrem, både innenfor den enkelte fabrikk, det enkelte konsern, men også ved at moderne transport muliggjør delproduksjon og handel mellom områder av verden langt fra hverandre. Det koster i dag 50 øre å frakte med containerskip en en-kilos delkomponent fra lavkostland i Asia til fabrikk i Europa.

Den åpenbart imponerende effektiviteten i den kapitalistiske økonomi gjorde at grunnprinsippene efterhvert fikk status som allmenngyldig rettesnor også i samfunn og menneskeliv. På spørsmål om hva man «er» svarer man med yrkesbetegnelsen. «Jeg er snekker», «jeg er lege». Vi har begynt å oppfatte oss selv som delkomponenter i et samfunn, på vei mot fremskrittet. Begrepene fremtid og fremskritt sees på som synonymer. Dette er det vi kaller modernismen.

Men. Gjennom det tyvende århundre med to forferdelige verdenskriger, terror, massedrap og undertrykkelse – alt sammen rapportert gjennom mer og mer effektive medier, har folk mistet troen på almene, opphøyde idéer om fremskritt, til og med mistet troen på at det nødvendigvis vil gå bra med oss. La oss da heller, tenker folk, konstruere våre egne liv uten noen allmenngyldig ideologisk overbygning. Vi vil betrakte livet og samfunnet – ikke som en helhet, det har vi ikke bruk for – men som en ansamling av elementer. La hver enkelt av oss velge blant de elementene som faller i smak og passer med egne interesser og behov. Så setter vi bitene sammen til en ny mangfoldighet, særegen for akkurat meg, og pakker den inn i en passende persona, justert efter miljø og ambisjoner. Dette er den postmodernistiske holdning.

I praksis er det selvfølgelig ingen som er rent postmoderne mennesker, alle er en blanding av tradisjonelle og nymotens trekk. Men det postmoderne islett har gitt dagens samfunn et karakteristisk preg. Nesten ingenting ansees som allmenngyldig lenger, bortsett fra straffeloven, og selv den er diskutabel! Gud er pensjonert, ofte erstattet av en eller annen alternativ tro. Erotikk og ung fysisk kjærlighet – som i den grad har vært viktig for unge menneskers personlighetsutvikling – er i vide kretser transformert til et innskrenket, dekonstruert, primitivt organ-fysiologisk fenomen kalt «sex». «Sex» kan blandes med nesten alt mulig uten at det forstyrrer, eller opptre – ifølge forskerne – isolert som tidsfordriv og avslapningsmetode av samme dype betydning som å spise et rekesmørbrød eller ta seg to halvlitere en fredags eftemiddag.

Vår selvsikre tro på at vi styrer livene vår gjennom våre valg, og at vi aldri har hatt så mye frihet som nu, gjør oss mer og mer ufri. Big Brother ikke bare ser oss, men utstyrt med megacomputere og I-pads vet han snart alt om oss, i første omgang for å styre våre konsumentvaner, i neste omgang for å styre verden. Dette er kanskje en aning paranoid, men ikke mye. Jeg er blant dem som mener at Facebook, Google og andre, med alle sine hemmelige samarbeidsformer –  om noen år være de reelle herskere over oss stakkars naive postmoderne konsumenter – hvis vi ikke gjør noe drastisk for å begrense deres makt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse