Interessene til oljelobbyen og slipsfiskerne sammenfaller.

Nylig lanserte regjeringen sin havstrategi. For de som trodde strategien skulle ta utgangspunkt i kystens folk, de som har levd side om side ved havet i tusener av år, ble skuffet. Strategien for «havrommet» ble nok en oljemelding hvor de som insisterer på at oljealderen skal fortsette med fornyet styrke jubler.

Ordet «petroleum» er nevnt hele 90 ganger i havstrategien. Til sammenligning er ordet «fiskeri» nevnt 18 ganger. Og ordet «fisker» er ikke nevnt i det hele tatt. Det er et historisk sus over den prestasjonen. Det er tydelig hva og hvem regjeringen prioriterer til havs.

Er ikke dette litt rart? Hvordan kan det ha seg at i en tid hvor «grønt skifte» er noe alle politikere snakker om på inn- og utpust så ser en havet først og fremst som et stort høstingsfelt for oljenæringen? Hvordan kunne en lage en strategi for å «bli best på havet» og hoppe bukk over fiskere og kystsamfunn – som har levd med disse kreftene i tusenvis av år?

Svaret på dette er todelt. For det første går norsk næringspolitikk på autopilot. Selv om verden forandrer seg, og tiden krever ny politikk, er det så sterke krefter som vil det motsatte at ingenting skjer. Det er knapt skapt «nye grønne arbeidsplasser» siden regjeringen tok over makta for snart fire år siden. Oljelobbyen er rett og slett så sterk og er så innvevd i regjeringen at det aldri ville ha kommet en strategi om havet hvor ikke petroleum var utgangspunktet. All den tid vi har en regjering for eliten vil fisken og kystens folk aldri komme først. Illustrerende nok har vi til og med en fiskeriminister som er taus som en østers når spørsmål om åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja kommer opp. Alle fiskeriorganisasjoner er imot å åpne områdene, det er massiv motstand i kystsamfunnene i nord, men fiskeriministeren. Hva skal vi egentlig med en fiskeriminister som ikke står opp for kystens folk og fiskere?

Det andre svaret er om mulig enda mer oppsiktsvekkende. Sett fra eliten i Oslo og Bergen er nemlig kystens folk, kystfiskere og kystsamfunn, hår i suppa i det nye «havrommet». Siden Norges første lover ble til for over tusen år siden har retten til havet vært knyttet til kystsamfunnene. Nærhet har gitt rett til å høste. Dette prinsippet står i direkte konflikt med interessene til pengesterke miljøer i Oslo og Bergen. Dersom de skal få et stort jafs av kaka står kystens folk i veien.

Dessverre taper kystens folk denne kampen for hver dag som går. Nærhetsprinsippet har blitt utfordret i mange år. Ifølge nye tall fra NOFIMA har fiskere aldri tjent en mindre andel av fisket enn nå. Kapitaleierne sitter tørt og trygt bak sine slips og tjener stadig mer av andres arbeid. Ifølge samme rapport har hele systemet for kjøp og salg av fiskerettigheter ført til at gevinsten av effektivisering har gått ut av kystsamfunnene og ned i lommene til folk som knapt har sett en fiskebank. «Fiskere med slips» blir de sarkastisk kalt langs kysten.

Interessene til oljelobbyen og slipsfiskerne sammenfaller. Begge vil svekke kystsamfunnenes innflytelse på havet, begge har mye å tjene på at kystens folk blir overkjørt. Det er i et slikt maktspill regjeringens havstrategi har blitt skapt. Dersom dette får fortsette vil Norges stolte kystkultur og kystsamfunn forvitre. Vi kan ikke la det skje.

De har prøvd seg før. Den katolske kirke, kongen i København, Hanseater, nessekonger og væreiere – de har alle prøvd å eie havet, og ta kontroll over folkene som lever av det. Men alltid har fellesskapet seiret til slutt.

Det har ikke skjedd uten kamp. Det har ikke skjedd uten offer – og nå må vi ta kampen igjen. På samme måte som de siste 50 år har vært oljens tid i norsk næringspolitikk, må de neste 50 være det levende havets tid – og med kystens folk som utgangspunkt har Norge alle muligheter til nok en gang være verdensledende.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har aldri gått av veien for å gjøre det som er nødvendig og riktig i hans egen bok.

1
51

Jeg har jobbet med markedsføring i bedriftsmarkedet i over 30 år. Ser jeg tilbake, har det vært en voldsom utvikling. Folk har alltid handlet med folk, det skal vi også fortsette å gjøre. En ting som er endret derimot, er måten kremmere kan påvirke kundene.  

0
3