Å være en moderne politiker handler om mer enn å være på twitter.

Forleden publiserte Dagbladet en artikkel om to rikspolitikere i kategorien for jubel. Engasjementet for norsk politikk kommer til å holdes levende av folkevalgte som disse.

I artikkelen tok helseminister Bent Høie (H) til orde for at Høyres program for neste stortingsperiode skal slå fast at hjelp, ikke straff, skal være utgangspunktet for å følge opp dem som tas for bruk og besittelse av narkotika i dette landet.

«Det er helsetjenesten, ikke justissektoren, som skal ha ansvar for oppfølgningen. De som tas for bruk og besittelse trenger først og fremst oppfølgning og en vei videre», mener Høie.

Nestleder Hadia Tajik i Ap rykket umiddelbart ut for å skryte av Høie for initiativet, kalte det «gledelig» og ga ham sin fulle støtte. Ikke en kjepp i hjulet eller et eneste «velkommen etter». Bare ros.

Jeg tror mennesker flest applauderer slik opptreden, uavhengig av politisk ståsted eller sakens innhold.

At disse to nå finner sammen for å løse et stort problem både på individ- og samfunnsnivå, overrasker meg ikke. De er begge moderne politikere med høy grad av kompetanse, toleranse og troverdig engasjement for å finne gode løsninger i et komplisert terreng.  

De forstår dessuten hva som forventes av dem. Og hva folk ikke lenger orker mer av. Valgkampen i USA vekker avsky, i Donald Trump ser nordmenn hva de ikke ønsker.

Vi er heldige som har et overveiende sunt og godt politisk debattklima i Norge. Og Trumps flørt med fascismen vil forhåpentlig føre til en motreaksjon her, den kan i hvert fall berede grunnen for enda større raushet og anstendighet blant politikere her til lands.

Jeg tror det vil tvinge seg fram. Donald Trump er blitt et skrekkens eksempel; enhver oppegående politiker vil vokte seg uhyre vel for å havne i nærheten av hans bås.

Og folket vil omfavne et hvert forsøk på å vise verdigheten den amerikanske rikspolitikken mangler.

Det er relativt sannsynlig at nordmenn ønsker å se mer av dette:

  • Raushet overfor meningsmotstandere der det er mulig. Fordi den viser vilje til å få viktige ting gjort, den gir tillit og et inntrykk av anstendighet. Integritet handler om å la sine grunnleggende verdier og normer komme til uttrykk i hvordan man faktisk handler.
  • Evne til å endre mening. Noe av det vanskeligste i verden, selvsagt, men gir nesten alltid økt respekt og ikke omdømmefall, fordi det viser ydmykhet, evne til å lytte – og format.

Bare de siste dagene har jeg sett flere gode eksempler enn Høie & Tajik. Frp-politiker Solveig Horne ville i sin tid legge ned Likestillingsombudet. Så ble hun barne- og likestillingsminister, og onsdag denne uka sendte hun ut et forslag som varsler betydelig tøffere reaksjoner mot diskriminering på norske arbeidsplasser.

Hun vil at det skal koste, og viser at hun evner å lytte – og endre mening.

I Tromsø måtte den forrige byråden for helse og omsorg, Kristoffer Kanestrøm (Frp), tåle kolossal kritikk etter et stort overforbruk i sektoren i fjor. Siden den gang har byen fått rødt styre, uten at det har hjulpet på pengebruken i helse- og omsorgssektoren. Tvert imot – overforbruket har bare økt.

Men i et intervju med lokalavisa iTromsø faller ikke Kanestrøm for fristelsen det må ha vært å «takke for sist». Han faller ikke i det hele tatt, men vokser på intervjuet, der han plasserte skylda helt andre steder enn på det sittende, røde regimet.

Han valgte heller konstruktivitet som sin vei. Ansvarligheten Kanestrøm viste her fortjener i høyeste grad også applaus.

De er alle representanter for den moderne politiker. Hun eller han som er opptatt av å slipe ned murene, ikke av å bygge nye.

Men uttrykket moderne må ikke kobles til alder eller ungdommelighet. Moderne politikere tilhører ingen generasjon. Kåre Willoch har på sine eldre dager endret mening i et så stort og kontroversielt tema som konflikten i Midtøsten.

Den konservative eks-statsministeren går mot sine egne og tar palestinerne i forsvar mot det han mener er overgrep fra staten Israel.

Å være en moderne politiker har heller ikke noe med mangel på tyngende ansvar å gjøre. Blant de mest moderne i internasjonal politikk finner vi i dag statsministeren i Canada, Justin Trudeau.

Da han tiltrådte i fjor satte han sammen en regjering som også består av urfolk, innvandrere, homofile – og like mange kvinner som menn. Hvorfor? «Fordi det er 2015», svarte Trudeau dem som undret seg.

Han anerkjente også flyktningkrisen som et globalt anliggende – og ser på sine nye landsmenn som en nødvendig ressurs for landet han styrer. Derfor møtte han selv opp på flyplassen og tok imot de første flyktningene som kom – bokstavelig talt med åpne armer og varme klær.

– Dette er en vakker natt. Ikke bare får vi vist et fly fullt av nye canadiere hva Canada er, men vi får vist verden hvordan vi åpner våre hjerter og sier velkommen til mennesker som flykter fra ekstremt vanskelige situasjoner, sa Trudeau på flyplassen i Toronto.

Du kan mene hva du vil om flyktningpolitikk, men aldri beskylde Trudeau for å være umoderne.

På den andre siden av grensa er det altså fortsatt en mulighet for at Donald Trump blir president, i verdens mektigste stormakt.

Jeg føler meg trygg på at Trump ikke kommer til å være en inspirasjonskilde for noen norske politikere foran stortingsvalget om under et år. Det er mer sannsynlig at han skaper en motreaksjon.

Det passer oss i så fall godt. De fleste nordmenn er forsynte av uttrykk som det ansvarsfraskrivende «den forrige regjeringen…», det arrogante «velkommen etter» og det feilfokuserende «dere mener jo at…».

Sterkere og sterkere ønsker de fleste av oss ytterligere anstendighet og integritet av dem vi har valgt til å representere oss. Å være en moderne politiker handler om mer enn å være på twitter.

Vår del av jobben blir å applaudere de som tar modige skritt i riktig retning.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I lederen den 19. mai konkluderer Nordlys med at en mulig sannhets- og forsoningskommisjon ikke er noen vei å gå for samer. Den til og med «virvler opp motsetninger».

0
172

I motsetning til radarparet Fjellheim og Magga mener jeg at vi tåler en sannhetkommisjon. Vi tåler det som individer. Vi tåler det som samfunn og som folk.

16
458