Arne-Wilhelm Theodorsen, profilert Venstremann i Tromsø, melder seg ut av partiet på grunn av regjeringssamarbeidet med FrP. Foto: Marthe Hotvedt/Nordlys

Don’t cry for me Venstre – the truth is I never left you.

Det er med smerte jeg må innrømme at jeg ikke lenger kan fortsette som tillitsvalgt eller medlem i partiet Venstre.

Så er den nye regjeringsplattformen mellom H, FrP  og V klar, og nå begynner det også å bli avklart hvem som får de ulike statsrådposter.

I framleggelsen av regjeringsplattformen har de politiske lederne hver for seg lagt vekt på at det har vært krevende, konstruktive og gode dialoger, at hver part både har måttet gi og ta, men at resultatet er blitt slik at det er noe alle kan stå inne for.
 
Fra mitt ståsted, som aktivt Venstre-menneske, har jeg spesielt lagt merke til Venstre-lederens utsagn om å ta landet i en grønnere og rausere retning. Det er da jeg begynner å tvile.
 
Etter stortingsvalget i høst fikk «pipa en annen låt» i Venstres ledelse når det gjelder hvem man ville samarbeide med. Rett nok var det blitt sagt at man ville være en garantist for ei borgerlig regjering, men man gikk også svært langt i nærmest å garantere at et regjeringssamarbeid med FrP var uaktuelt. Dette ble sagt med så stor tyngde at mange Venstre-valgkamparbeidere (inkludert meg sjøl)  la stor vekt på at en stemme til Venstre var en stemme til Venstre og at det ble helt feil å si at en stemme til Venstre i realiteten også villle gå til FrP. 
 
I politikken akkurat nå mener jeg det er to områder hvor god sosialliberal politikk kan spille en avgjørende  rolle; miljø og migrasjon. På det ene området – miljø – mener jeg at Venstre i regjeringsforhandlingene på flere områder (ikke alle) har fått godt gjennomslag og absolutt bidrar til bedre løsninger og bedre politikk. På det andre området – migrasjon- må jeg dessverre konstatere at Venstre har ofret dette viktige politikkområdet på samarbeidets alter.
 
Rett nok sier regjeringsplattformen at man skal øke antallet kvoteflyktninger. Det er jo bra, sjøl om det i seg sjøl er en relativt liten sak i det store sakskomplekset som heter flyktningpolitikk.  På alle andre felt knyttet til innvandring er det vel nokså klart at regjeringsplattformen innebærer en betydelig innstramming. Spesielt gjelder dette i spørsmålet om familiegjenforening, hvor resultatene av tiltakene som framkommer i erklæringa, veldig lett kan komme til å svekke alt som står om integrering og inkludering. De som – på tross av alle innskjerpinger og innstramminger – har klart å få nødhavn her i landet, må forholde seg til svært strenge regler dersom de også ønsker å bli gjenforent med sine familier. Dette kan lett gå ut over integreringa i det norske samfunnet og det vil også forsterke ubalansen mellom kvinner og menn blant de som kommer hit.
 
Samtidig vil det, bl.a. ut fra de internasjonale forpliktelser Norge har inngått, være svært uheldig om et økt antall kvoteflyktninger vil resultere at enda flere av de som kommer hit «på egen hånd» blir returnert gjennom praktisering av et superstrengt regelverk.
 
Interessant er det også å registrere at på samme dag som regjeringserklæringa  ble lagt fram og hvor det ble uttalt at man skulle øke antallet kvoteflyktninger, så uttalte innvandringsministeren at det er etisk galt å ta i mot flere kvoteflyktninger. Det er da jeg virkelig reagerer.  Så nært som hun sitter dette politikkområdet så må hun jo ha visst om utkommet av regjeringsforhandlingene på dette punktet. Likevel går hun, som ansvarlig fagstatsråd, ut med et synspunkt som står i direkte motstrid  til erklæringa.
 
Så vil kanskje noen si at uansett hva innvandringsministeren sjøl mener, så er hun nødt til å forholde seg til hva man er blitt enige om. Joda, tenker jeg, det må hun nok. Men ofte virker det som at det er innvandringsministeren som definerer hva regjeringa skal mene mer enn det er regjeringa som definerer hva ministeren skal mene. Dette inntrykket forsterkes jo også av at noen dager etter at disse uttalelsene har kommet, så får ikke innvandringsministeren «smekk på fingrene» for dette, snarere tvert i mot; i regjeringskabalen som presenteres får hun utvidet makt og myndighet på området justis og innvandring. 
 
Når noen Venstrefolk  i forkant av regjeringserklæringa har vært entusiastiske for regjeringsdeltakelse ut fra at i regjering kan man «temme» innvandringsministeren, er jeg redd for at vi allerede nå ser konturene av hvem det er som blir temmet.  Og sjøl om innvandringspolitikken fra en del andre store partier i Norge kanskje ikke er så mye bedre, så frykter jeg at den nye regjeringas innvandringspolitikk (der hvor Venstre nå skal være medansvarlig) ikke akkurat gir vesentlige bidrag for å løse problemene for  jordas fordømte og verdens forfulgte mennesker.
 
På grunnlag av dette er det med smerte jeg må innrømme for meg sjøl at jeg ikke lenger kan stå i partiet Venstre, hverken som tillitsvalgt eller som menig medlem. Jeg er derfor ikke lengre medlem i partiet. Jeg vil likevel sterkt hevde at det er ikke jeg som har forlatt Venstre, det er Venstre som har forlatt meg.
 
Jeg vil ønske Venstres politikere alt godt med tanke på å få fram gode resultater i tida som kommer. Det skal bli interessant å følge med, men jeg kan ikke anbefale folk å stemme på partiet ved neste korsvei.  I jakten på politisk makt har ledelsen i partiet etter mitt syn vist at de er villige til å forhandle bort sin rolle som ivaretaker av viktige humanistiske prinsipper i norsk politikk. Det synes jeg er dårlig sosialliberal praksis, uansett hvor gode formuleringer som ligger i partiprogrammet.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer