Det er mennesker som henne som har bidratt til framveksten av et samfunn der velferd for alle ble sett på som viktigere enn velstand for de få.

Som barn var jeg mye sammen med min farmor, Konstanse. Foreldrene mine var på arbeid og «bygget landet» i ei etterkrigstid preget av samhold og framveksten av den velferdsstaten vi i dag tar som en selvfølge. Min store hobby var å lage illustrerte eventyrfortellinger etter konseptet; fattigjenta som er så vakker, snill og god at hun vinner prinsen og halve kongerike. Min farmor var en tålmodig mottaker av disse fortellingen inntil hun en dag så på meg og med alvor i blikket og følgende formaning; du må ikke forherlige fattigdommen, for den gjør menneskene onde. Ordene ble fulgt opp av en julefortelling fra hennes egen barndom.

Konstanse var født i 1886 i Tromsø som den gang var å betrakte som en utpost, i et av de aller fattigste land i Europa. Velferd var et ukjent begrep, og da faren ble syk og døde, sto min oldemor alene igjen med forsørgeransvaret for sine to barn. Det fantes ingen støtteordninger og hennes eneste mulighet var å ta tjeneste hos folk som var bedre stilt. Hun arbeidet fra morgen til kveld og femåringen Konstanse fikk ansvaret for å passe lillebroren som bare var tre år gammel. Konstanse visste hva det vil si å fryse på føttene i altfor små sko, og hun hadde erfart hva det vil si å kjenne sulten gnage. Den vesle jenta gledet seg til jul for mor hennes hadde lovet henne nye sko, og julegrøten med smørøye var et høydepunkt i en ellers strevsom hverdag.

Julaften var som andre dager med det unntak at lillebroren fikk være med mora på jobb. Konstanse hadde i oppdrag å foreta det årlige julebesøket til tanta si som bodde i en leilighet i Grønnegata.  Hun var såkalt «godt gift» med en regnskapsfører, men barnløs og ensom ettersom ektemannen ikke ønsket at hun skulle pleie kontakt med sin egen familie.

Veien fra Storgatebakken til Grønnegata tok sin tid for en jentunge som hadde fri fra jobben med å passe bror sin. Tid og sted glemmes fort når liten kropp er på vandring i Storgata. Konstanse måtte blant annet ta en stopp utenfor bakeriet i Storgata. Lukten av julebaksten fikk henne til å glemme skuffelsen da moren denne morgenen hadde sagt at de nok likevel ikke hadde råd til nye sko selv om de gamle snøreskoene åpenbart var blitt for små.

Da hun sto på kjøkkenet hos tanta si, fikk hun beskjed om at det måtte bli en kort visitt. «Mannen min kommer snart hjem, og jeg vil helst at du skal være ute før han kommer». Etter å ha redegjort for hvordan det sto til hjemme, ble hun skysset av sted med to kroner innpakket i gråpapir. «Det er julegaven til deg og bror din, og så får du hilse til mor di da». Visitten var over og Konstanse var glad til. Tanta var en fremmed, og hun likte henne ikke. Det er kanskje ikke bare fattigdom som gjør menneskene onde.

Da hun kom ut var det korte dagslyset i ferd med svinne hen, og hun hastet hjemover. Kald på føttene og sulten. Ved bakeriet stanset hun opp og ble nok engang stående beruset av alskens gode dufter.  En tanke slo ned i henne. Hun hadde jo fått en julegave, og kanskje kunne hun overraske mor og lillebror med noen kaker. Som tenkt så gjort.  Inne i butikken bestilte hun skrellkaker (kaker som var slått biter av). Det var kaker til ett øre stykke og for 10 øre fikk hun hele ti kaker.  Vel ute av døra, bare måtte hun ta en titt i posen.

Fristelsen ble for stor, og Konstanse svingte opp Veitasmuget og sank ned på baksida av bakeriet der varm luft sivet ut av en ventil. Hun skulle bare smake på en kake. Opplevelsen ble overveldende og før hun visste ordet av det var alle kakene spist opp.

Samvittigheten var svart, og da hun kom hjem var både mor og lillebror kommet hjem. Hun ga pakken med pengene til mora som raskt så at her manglet det 10 øre. Løgnen om at det var det hun hadde fått, ble raskt avslørt, og hun måtte fortelle om skrellkakene som skulle ha vært en overraskelse. «Hvor er så kakene?», spurte mor hennes. Da kom gråten og tilståelsen.

Den kvelden ble hun sendt i badestampen før lillebroren, og måtte legge seg uten mat. Dagen etter fikk hun nye snørestøvler, men det hun erfarte denne julen for lenge, lenge siden, kom til å prege henne resten av livet. Jeg vet ikke om det var seg selv eller moren hun tenkte på når hun med overbevisning fortalte barnebarnet sitt at det er fattigdommen som gjør menneskene onde.

Det jeg vet er at det er mennesker som henne som har bidratt til framveksten av et samfunn der velferd for alle ble sett på som viktigere enn velstand for de få.  Takket være Konstanse og hennes likesinnedes erfaringsbaserte kunnskap og vilje til forandring, så kan mine barnebarn vokse opp i et av verdens rikeste land og kjenne på den tryggheten en velfungerende velferdsstat gir sine borgere. Jeg håper vi klarer å ta vare på denne arven, for det er nok dessverre mye sannhet i min farmors ord om at det skal en sterk rygg til å bære de gode dager.

  

   

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre!

0
46

Helse Nord må rette ryggen og ta et oppgjør med de som har enøyd fokus på seg selv, og gir blaffen i Nord-Norge.

5
303