Min krigsdagbok må kategoriseres som en av de viktige selvbiografiske opptegnelsene fra andre verdenskrig.

Bokmelding:

Nenne Rachløw Isachsen: MIN KRIGSDAGBOK

Dette er en bemerkelsesverdig bok som nettopp er kommet ut på ORKANA forlag. Den bygger på ni håndskrevne hefter, til sammen rundt 400 tettskrevne sider om andre verdenskrig slik den forløp omtrent fra dag til dag i Kirkenes. Boken på ca 160 sider er innledet og kommentert av historikeren Fredrik Fagerthun, Universitetet i Tromsø. Forfatteren, Nenne Rachløw Isachsen, var en kvinne på 37 år da hun begynte å skrive sin dagbok om krigen. Hun var ugift og bodde sammen med sin mor. Hennes familie var fra Kirkenes, hvor hun vokste opp og hadde en stor bekjentskapskrets. Hun kjente samfunnet ekstra godt fordi hun var ansatt på telegrafen (med streng taushetsplikt) der hun visste hvem som ringte til hvem, kunne overhøre samtaler og hun hadde ikke minst kjennskap til alle telegrammene som ble sendt. I en tid da det kunne ta uker og måneder for et brev å nå fram til det sørlige Norge, ble telegrammer den vanligste form for kommunikasjon. Den tyske okkupasjonsmakten i Kirkenes benyttet også telegrafen, noe som gav Nenne ytterligere innsikt. Ofte skriver hun om bombingen av skipskonvoiene, tyske som allierte, og kommer med en sterk hyllest til norske sjøfolk, som de virkelige heltene under krigen. Hennes dagbok viser også at hun var informert om krigens gang ute i verden. Nenne var velutdannet, språkmektig og kom fra det «bedrestilte» sosiale laget i Kirkenes, noe de fleste telegrafistinner gjorde i gamle dager, fordi lønna ikke var til å leve av.

Det er egentlig merkelig at denne dagboken i sin helhet ikke er gitt ut tidligere. Den består nemlig ikke av notiser, men av fullt utskrevne tekster i et godt og levende språk, som tydelig viser hendelser og sinnsstemninger både hos forfatteren og i befolkningen. Den er skrevet med presisjon, temperament, ironi og galgenhumor og er hardtslående og nådeløs når det gjelder fordømmelse av de inntrengende tyske soldatene så vel som av de menn og kvinner i Kirkenes, som på ulikt vis støttet deres nærvær. I noen henseende kan den også sies å representere et kvinneperspektiv på krigen.

Dagboken handler naturlig nok i stor grad om den vedvarende bombingen av Kirkenes fra sommeren 1941, da tyskerne angrep Sovjetunionen og den nordligste del av «Østfronten» var Litza, bare noen få mil fra Kirkenes. Flyplassen og havna ble viktig for alle slags forsyninger til den tyske krigføringen, og dermed ble disse stedene i særlig grad mål for bombingen fra «de allierte», russiske og i noen grad britiske fly. I mellom flyplassen og havna lå sivilbefolkningens by. Nenne beskriver alle delene av den marerittaktige bombingene, alarmene, folks panikkartede angst og flukt til tilfluktsrom, kulden, fukten, stanken og mangel på hygiene der, vinduer som knuses, hus som nærmest forflytter seg i trykket fra bombene («Huset rister og duver som et skip i storm.»), hus som etter hvert blir ødelagt av bombenedslag og flammer til byen til slutt bare er et ruinlandskap. »Vi lå i kjelleren alle i natt og holdt på å fryse i hjel».  

Kirkenes fikk i gjennomsnitt to bombeangrep hver uke og tre ganger flere flyalarmer. En skulle tro at den stadige beskrivelsen av flyenes slipp av sin grufulle last skulle bli monoton, men den blir det ikke fordi Nenne ofte er tilskuer til luftdramaet og fordi hun kan identifisere og beskrive hvor bombene rammer, særlig når det går ut over sivilbefolkningen, som hun jo kjenner. Værobservasjonene er gjennomgående notert, bombingen kommer når himmelen er «fortvilet» stjerneklar. Folk lengter etter uvær, tåke og snøkov, for da holder flyene seg borte.  Det er fristende å gjengi en av hennes beskrivelser av bombing, 18. oktober 1942: «Vi sto nede i hagen- så plutselig er det som om hele himmelhvelvet er en heksegryte. Det var stjerneklart og måneskinn og dertil «hengte» de opp lysbomber fra flyene. Mitraljøsene skjøt som rasende for å treffe lysbombene. Luften formelig kokte av prosjektiler som lyste rødt – grønt og hvitt (…)over himmelen fra alle kanter av byen – dertil drønnet av luftvernskanonene med de dumpe bom-bom når granatene eksploderte.»

Mangelen på mat og kaffe er et gjennomgående tema, ofte ledsaget av notater om den vanskelige transportsituasjonen: «Matsituasjonen blir verre og verre. Omtrent umulig å få tak i fisk. Poteter finnes ikke. Det aller verste blir fettmangelen. En godsbåt som langt om lenge var kommet seg hit oppover ble bombet utenfor Båtsfjord». Om margarinen, som det er «krig» for å få fatt i, heter det «Gud vet hva den lages av. Fett er det i alle fall ikke».

Deler av huset til Nenne og moren er under hele krigen rekvirert av skiftende grupperinger av tyske offiserer eller soldater, som Nenne ofte er i krangel og konflikt med, eller som hun i enkelte tilfeller også kan anerkjenne som gode mennesker. Hun viser medynk med tyske soldater som skal til fronten og hun registrerer ukjente antall døde og sårede som kommer derfra og fra bombede forsyningsskip.  Når kulden kommer ned mot 40 minusgrader skriver hun: «De arme soldatene ved fronten fryser nå vel i hjel». Dagboken beskriver ofte krigsfangenes kår, særlig de russiske, elendig kledt i filler, uten sko, forsultne og elendige, mens «her går disse feite offiserene embalert i pelser og skinn fra hode til fot». Ingen av fangene får så elendig behandling som de tyske soldatene som har nektet å dra til fronten, mange fryser i hjel og noen av dem blir også skutt. «Hvor lenge vil de tyske soldatene la seg bruke til å myrde sine kamerater?»

De redselsfulle forholdene for de russiske hardt arbeidende fangene blir omtalt flere ganger og folks forsøk på å gi dem litt mat. Russerne blir omtalt i de mest positive ordelag. Blant de rundt 600 norske lærerne som ble sendt i fangenskap i Kirkenes, ble flere hundre plassert sammen med russiske fanger. Nenne oppsøker enkelte av lærerne der de arbeider utenfor vaktenes rekkevidde og de formidler hvordan de hadde trodd på all propagandaen om de «barbariske» russerne og møtte de mest godhjertede mennesker. »Alle skryter av russefangene. De er så renslige at de gjør skam på oss (…) snille, blide og hjelpsomme».

 «Arme mennesker», «stakkars mennesker» sukker Nenne ofte med et skarpt blikk for andres lidelser. Hun har også medynk med barna av norske nazister, som ofte hårdnakket hevder at de selv ikke er nazister: «Det er blodig synd på barna som får lide for sine fedres forræderi. Selv skal de forsøke å være standhaftige, stakkars små».

Nenne omtaler ofte det mentale stresset folk var utsatt for pga angst og søvnløshet, der de så mange netter blir jaget opp for å søke tilflukt for bombeflyene. Noen blir sinnsforvirret. Innimellom de kraftfulle beskrivelsene sier hun ofte at hun ikke tror hun selv orker mer av livet. Også sykdommene får sin plass: Det forurensede drikkevannet, epidemiene av difteri, paratyfus og skarlagensfeber, de veneriske sykdommene og «en sedelighetsaffære igjen – denne gang en 10-års småpike».

Tyskerne omtales ofte som djevler, som ikke bare ødelegger land, byer, hjem og materielle ting, men «folket blir helt fordervet – rettsbegrepene helt forkvaklet». I mange vendinger holder hun ironisk opp hva dette såkalte siviliserte kulturfolket er i stand til å foreta seg. “Det er forferdelig hvor en blir oppfylt av rødglødende hat.” - “Fan ta alle stormakter”.

Etter Sovjetstyrkenes befrielse av Kirkenes, og det endelig kom et par hundre norske soldater til Finnmark, har dagboken bitre og foraktfulle kommentarer til disse soldatenes oppførsel, uvitende som de var om hva det ville si å ha gjennomlevd krigen slik den utspilte seg i det nordligste Norge.

Min krigsdagbok må kategoriseres som en av de viktige selvbiografiske opptegnelsene fra andre verdenskrig. Den må være et velkomment bidrag som kildemateriale til de nye forskningsprosjektene knyttet til krigen som UiT er sterkt involvert i.  Dagboken er også særlig interessant på grunn av det uvanlig store fotomaterialet. Et flertall av sidene har et fotografi fra Kirkenesområdet under krigen. Det er takket være alt det arbeidet Rune Rautio har lagt ned i å finne foto i tyske arkiver tatt av den tyske «vernemakten» i årene de opererte i Norge.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

En opplevelse av nordlys-turismen som en turistfelle.

1
55

Verden er i endring. Det påvrker også Norge. Vi må møte endringene med å satse der vi er best og der vi kan bli best. Her er våre fem punkter for hvordan Norge kan skape flere nye jobber i de blå næringene.

0
0