Hva gjør du og jeg for å dempe kjøpepresset blant dine og mine barn?

Solveig Horne kalte i 2013 - en måned før hun selv ble valgt og innsatt som statsråd - den stillestående barnetrygden i Norge for en skam.

Barnetrygden har stått uforandret siden 1996. Jeg får det samme i barnetrygd for mine barn, som mamma og pappa fikk for meg. 

Et av prinsippene med barnetrygden er at den er universell, alle får økte utgifter med å få barn. Norge som velferdsstat vil hjelpe på vegen. Fortjener jeg den? Jeg spør fordi det er med et økende ubehag at jeg mottar støtten, når jeg samtidig vet at det er familier som virkelig kunne trengt at den var fyldigere.

På 90-tallet var pengene foreldrene mottok mer verdt enn i dag, men da var også barnehagedekningen dårlig og regningene til den eller dagmamma var høyere. Mange valgte kontantstøtte heller, hvis det over hodet fantes alternativ.

Barnetrygden står dønn i ro - og det på tross av at man ifølge UNICEF og SSB vil kunne løfte 25.000 barn ut av fattigdom dersom barnetrygden ble regulert fra 1996-nivå.

At forskjellene i Norge øker, kan du se på statistikken over antall barn som lever i lavinntektsfamilier - familier som har 60 prosent lavere inntekt enn median-inntekten i Norge. 

Visste du at de finnes? At kanskje en av vennene til barna dine er fattige? Kanskje du ikke kan se det på dem. Det er mange som er mestere i å skjule sin nød.

Disse barna nærmer seg en gjeng på 100.000 personer. Mennesker med håp og drømmer for framtida. Og med det vi vet av sosial reproduksjon, vil mange av dem arve sin fattigdom, heller enn mulighetene til å komme seg ut av dem. Langt de fleste av disse ungene er innvandrerbarn. Og antallet har økt - helt siden 2001.

Har vi regulert vekk vår hvite, norske fattigdom, slik at vi ikke lengre ser den, og er blind for den «importerte» fattigdommen? Er den ikke like verdig, som da vi selv var fattigfolk?

I fjor fortalte Sara Mørk til Nordlys om sin oppvekst som eldst i en søskenflokk på tre, med sin mor som eneforsørger for dem alle.

Da stefaren forsvant fra livet deres, måtte Sara bli voksen. Hun var bare tenåring. Hun måtte sørge for at de få kronene strakk til mat for hele måneden.

Mange ganger la hun seg sulten om kvelden.

Mange ganger smurte hun matpakke til sine to søstre, men tok ikke med noe selv fordi det var tomt.

- Det finnes hus i Tromsø der du kan lukte armoden, forteller Kirkens bymisjon-leder Ann Karina Sogge til Nordlys. 

Det finnes kommunale hus i Tromsø, som få jeg kjenner ville orket å bo i. Hjelper det å bo et nedrig sted, når man må bruke all sine krefter og tid på å prøve å få livet på skinner?

Sara fortalte om lærere som ikke ante noe om hvordan hun hadde det. Om et barnevern som knapt var interessert og om manglende økonomisk kontroll på hjemmefronten.

Hun skulle ønske mye var annerledes. Hva gjør vi for at det skal bli annerledes?

Alle partier på Stortinget i dag vil ha bukt med fattigdommen, og spesielt den som omtales som barnefattigdom. På Stortinget i dag, og sikkert neste uke også, er det overveldende flertall for å heve barnetrygda.

Likevel har det ikke skjedd noe, og skammen som Horne tildelte de rødgrønne for fire år siden, eies av alle. Også Senterpartiet. Også Sosialistisk venstreparti. Også KrF og Venstre. Også Frp.

For noen er barnetrygden noe av det viktigste som kommer inn på konto den måneden. Den krever ikke at man stiller seg i kø hos NAV, fylle ut et ufattelig skjema for å påstå at man har behov for pengene. Den krever ikke noe byråkrati. Eller at man må bøye nakken for å be om den. 

Jeg tok gladelig imot barnetrygden da jeg var student og førstegangsmor. Jeg er glad for at velferdsstaten er tuftet på et likhetsprinsipp. Spesielt når vi er barn. Vi får alle gratis skole og  tannlege- og legetjenester fram til vi er voksne.

Barna skal ikke lide under foreldres fattigdom.

Men i dag har jeg nok penger. Jeg bruker pengene kanskje ubevisst til å øke følelsen av relativ fattigdom for andre, ved å handle nye klær og nytt utstyr til mine barn? 

Ett konkret forslag som jeg vet mange av dere politikere er enige om: Hev barnetrygda, inntektsbeskatt stønaden slik at den blir justert i forhold til hvor høy inntekt man har.

Det var til politikerne. 

Så ett til oss andre: Hva gjør du og jeg for å dempe kjøpepresset blant dine og mine barn? Hva gjør du og jeg for å lære ungene våre å dele? 

Barnetrygden ble innført i 1946. Krigen var slutt, optimismen ikke så langt unna, men titusenvis av familier hadde mistet sine hjem og eiendeler i løpet av krigen. Fattigdommen og nøden var stor.

Vi kjente fattigdommen. Vi levde den selv.

Dette ligger i vår nære fortid. 

Vi har ikke glemt det. Vi kan dele av lotten. 

Hjelp oss, politikere. Vi vet dere vil.
 

 

FAKTA:

  • I år viser tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (BUFDIR) at 1 av 10 norske barn vokser opp i relativ fattigdom i Norge.
  • Definisjonen som brukes av offentlige myndigheter på barnefattigdom er: «Barn som vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier».
  • Fra 2001 har antallet som fyller denne definisjonen mer enn tredoblet seg i landet - viser tall fra BUFDIRs Oppvekstrapport for 2017.
  • For Troms viser også tallene at tre av de 10 kommunene i landet som har høyest barnefattigdom ligger i vårt eget fylke.
  • I Kvænangen lever 18.3 prosent av alle barna i lavinntektsfamilier og er dermed landets 6. fattigste kommune å vokse opp i for barn, i Berg kommune vokser barna opp 18 prosent i relativ fattigdom og i Torsken er tallet 17,6 prosent.
  • For Tromsø kommune går også utviklingen i feil retning; - i 2010 levde 4.3 prosent av barn i Tromsø i permanent lavinntektsfamilier – som da gjaldt ca 650 barn. I 2013 var tallet økt til 5,4 prosent og i 2015 viste samme tallet 6.1 prosent.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg registrerer at Tove Karoline Knutsen (Ap) på tampen av sin stortingskarriere engasjerer seg for å frata folk i Tromsø valgfriheten innen pleie og omsorg.  I et leserinnlegg i Nordlys 15.

1
37

De 2 fylkeskommunene er uenige om det meste i prosessen om sammenslåing. I saken om regionhovedsete er man tilsynelatende enige om en vidtgående desentralisering og spredning av funksjoner og arbeidsplasser.

4
30