Statskog-direktøren skriver i Nordlys-kronikken bl.a. om eiendommen Sirkkastakka i Kvænangsbotn (bildet) og hevder den tilhører fellesskapet. Tryggve Enoksen kommenterer og trekker opp historiske linjer. Foto: Privat Jeg vil derfor ta en kort historisk gjennomgang av eierskapet til eiendommen Kvænangsbotn som Sirkkastakka er en liten del av.

Eier Statskog noe som helst i Kvænangen - og i tilfelle hva?

Tilsvar til innlegg i Nordnorsk debatt fra direktøren i Statskog 22. mai: «Stat i nord og sør»

Vi håper at Stortinget snarest oppnevner en ny kommisjon som får som mandat å se på hvordan en kan overføre Statskogs forvaltningsarealer i Nordland og Troms over på lokale bygde-allmenninger.

Statskog starter innlegget sitt med følgende: «Før kom rik adel fra Europa som hadde råd til å betale for eksklusiv jakt. Tjenere lå i egne rom og plagsomme rovdyr ble forgiftet. I dag drives det sunn viltforvaltning og alle får jakte til en rimelig pris i det fantastiske Statskog-landet Njardarheim.»

Slik kan Statskog rosemale egen forvaltning av 58 millioner dekar av Norge, med en historie som framstiller jakt i tidligere tider bare forbeholdt rik adel fra Europa, samt uhemmet jakt på rovdyr helt til Statskog kom og åpnet drømmelandet for allmuen til gi-bort-pris.  

For å bruke Statskogs egne ord: «Virkeligheten er ikke så enkel.» Det er som Statskog også skriver at «historiske årsaker har gitt ulike juridiske bruksrettigheter i forskjellige deler av landet». 

Når jeg tar meg bryet med å kommentere Statskogs skriv, ligger årsaken i at Statskog her forsøker å lage sitt (som det heter i moderne språkdrakt) eget narrativ (fortelling, historie). Dette må Statskog gjøre for å komme på offensiven i forhold til alle oppslag omkring deres forvaltningspraksis, - ikke minst i Nordland og Troms der de de siste år har drevet en aggressiv eiendomspolitikk med rettskrav og pengekrav mot bønder og andre innbyggere. Derfor har mange reist krav om at Statskog må avvikles for Nordland og Troms og at ressursene skal tilbakeføres til lokal forvaltning.

I pressemeldingen prøver derfor Statskog helt bevisst å bygge opp allianser mot lokal forvaltning blant annet ved påstander som at «kystbefolkningen vil få en tilsvarende svakere stilling» i forhold til muligheter for jakt og fiske. Statskog skal ha vansker med å kunne dokumentere påstanden. 

Hva gjør eksempelvis Statskog i forhold til lokal småviltforvaltning? Er det Statskog som driver fangst av kråke, mink og rev slik at det blir mer småvilt? Dette gjøres derimot av lokalbefolkningen. Vår erfaring fra Kvænangsbotn er at Statskog i de alle fleste sammenhenger bare opptrer som en «snylter» på lokalt engasjement og aktivitet. At de driver forvaltning av naturen her, kjenner vi ikke til. De sjekker derimot hvem som har betalt jakt- og fiskekort, men er det «forvaltning»!?

Når Statskog framhever seg som «Fellesskapets grunneier» stiller vi både et stort spørsmålstegn ved Statskogs eierskap samt hvilket felleskap selskapet ivaretar. Det lokale fellesskapet får i alle fall ingen ting av de lokale ressursene. Tvert imot ser vi at store ressurser føres ut av lokalmiljøet og sentraliseres bort fra vårt felleskap.

Men en ting kan vi være enige med Statskog om «Omfordeling av statens verdier skal gjøres av Stortinget, ikke av et statsforetak i et marked.» Vi håper at Stortinget snarest oppnevner en ny kommisjon som får som mandat å se på hvordan en kan overføre Statskogs forvaltningsarealer i Nordland og Troms over på lokale bygde-allmenninger. En slik omlegging vil kunne sikre næringsutvikling og samfunnsbygging i bygder fra Bindal til Kvænangen. (Les på www.nrk.no: «Der loven ikke gjelder ) Samtidig vil det også kunne gi en mye bedre naturforvaltning, ettersom de som forvalter naturen også vil få «fortjenesten» for innsatsen. Ikke som det er i dag, der merverdien av lokal innsats høstes av andre. 

I pressemeldingen skriver den nye direktøren også om Sirkkastakka og påberoper seg «sannheten» samt at dette «tilhører fellesskapet». 

Jeg vil derfor ta en kort historisk gjennomgang av eierskapet til eiendommen Kvænangsbotn som Sirkkastakka er en liten del av.

I 1779 blei eiendommen beskrevet og skyldsatt. Den gikk da fra Kvænangselva til Aboelva og helt til vannskillet. Den 26. juni 1837 blei eiendommen tinglest på «tingstædet» Skjervøy der det  blei bekreftet «at samme Skjel og Merker skal være til Regel, saavel for os som vore Efterkommere paa bemeldte Jordparter» Rettighetene blei i samme dokument bekreftet av daværende godseiere madam Lyng. 

I 1866 kjøper staten ved forstvesenet furuskogen i Nordreisa og Kvænangens allmenning. I matrikkelen av 1886 står fortsatt samme familie (fra 1779) som eiere av Kvænangsbotn (gnr. 33/1). Det samme gjør de i 1907.  Først i 1950 kommer Staten inn i matrikkelen som eier av gnr. 33/1 i Kvænangen. Da har det gått 170 år fra eiendommen Kvænangsbotn blei matrikulert og skyldsatt.

I 1902 lager Stortinget en jordsalgslov som blant annet sier at alle eiendommer i Finnmarks amt (omfattet også Kvænangen og Nordreisa) skal ha norsk navn og at eierne må beherske det norske språk både muntlig og skriftlig. Dette fører til at daværende oppsittere (grunneiere!?) må kjøpe en liten del av eiendommene de i mer enn hundre år har forvaltet, eid og drevet. I fornorskningens navn har dermed staten fratatt innbyggerne betydelige ressurser, noe lokalmiljøene sliter svært med i dag. Dette ikke minst på grunn av at Statskog i dag betrakter seg, og opptrer, som en «markedsaktør» og ikke som forvalter.

I forbindelse med Jordsalgsloven hadde Isak Saba, Stortingets første samiske representant, følgende kommentar: “Gror gresset bedre på enga om den har et norsk navn enn når den har et samisk? Er det ikke nok at vi må kjøpe tilbake det som vi allerede eier!”

Og her er det store spørsmålet som aldri har vært behandlet: EIER Statskog noe som helst i eksempelvis Kvænangen og Nordreisa, og i tilfelle, - HVA?? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse