Det skader debatten og svekker samfunnets evne til å avveie ulike interesser i kompliserte spørsmål – særlig når Forsvarets egne ansatte eller tidligere ansatte skiller dårlig mellom saklig meningsutveksling og personangrep, skriver Tor Arne Morskogen. Bildet viser et instruktørkurs i militære operasjoner i bebygget område på Rena i Foto: Anette Ask, Forsvaret

En avsporet forsvarsdebatt

Flere av debattene har en hardhet og en begrepsbruk som skjemmer en nyttig og interessant utveksling av synspunkter.

Få fagfelt innen statens virksomhetsområde avstedkommer så heftige og krasse meningsutvekslinger som debatter om forsvar generelt og forsvarsevnen. Denne debatten har over tid gått mellom ulike retninger internt i en liten gruppe deltagere. Konflikten har vært mellom et numerisk større forsvar og et forsvar som er basert på at teknologiske kapasiteter kan erstatte soldater i en militær struktur – gitt samme kostnadsnivå. Denne debatten har de siste årene løftet seg ut av smalere tidsskrifter og arenaer til den bredere offentlighet. Selvsagt aktualisert av endringer i den sikkerhetspolitiske konteksten Norge opererer innenfor.

Flere av debattene har en hardhet og en begrepsbruk som hindrer en nyttig og interessant utveksling av synspunkter i spennet mellom de to ytterpunktene nevnt over. Stilen, særlig fra aktører som mener sterkt om f.eks. basestruktur eller balansen mellom hæren og andre deler av forsvaret, er slik at man bør minne om reglene for offentlig debatt – og hvordan man på en fornuftig måte strukturere en meningsutveksling. Særlig hvordan man skiller mellom personangrep og meningsutveksling.

En avsender har en påstand. Som mottaker er uenig i. Og argumenter mot. Eksempel: Norge trenger 52 kampfly. Mottaker mener Norge kan klare seg med 27 og begrunner det med at Forsvaret styrkes ved å redusere bevilgningen til flyvåpenet og øke bevilgningen til Hæren. Man kan så ta stilling til om man er enig eller uenig i argumentene. Dette skjer for sjelden i forsvarsdebatten. Argumenter avvises konsekvent fordi avsender har egenskaper man ikke liker. «Du er Høyremann» eller «du er vegetarianer» er helt uvesentlig for å føre en offentlig debatt. En ekstrem variant av samme logikk er at påstanden «jorda er rund» angripes fordi man ikke liker egenskaper ved avsender. En slik adferd - særlig i FB-grupper med vesentlig interesse i endringer Forsvaret gjennomgår - er nærmest reglen ikke unntaket. Det skader debatten og svekker samfunnets evne til å avveie ulike interesser i kompliserte spørsmål – særlig når Forsvarets egne ansatte eller tidligere ansatte bidrar på denne måten.

Ett tema som går igjen i debatten om Forsvaret er påstanden om at det finnes et «objektivt» forsvar av Norge. Underforstått det eksisterer en dominant strategi der Norge kan organisere Forsvaret slik at det er den beste organiseringen. I forlengelsen av denne påstanden kommer ofte påstander om at Forsvarssjefen avskjæres fra å gi de rådene han vil gi pga politiske føringer på økonomiske rammer.  Påstanden som følger er ofte hvor forskjellig Forsvaret er fra alle andre offentlige etater.

Problemet med påstanden er at den forutsetter at Forsvarssjefen skal gjøre en politisk avveining. Hvor stor andel av statens midler som skal brukes på Forsvaret er, på samme måte som helse og samferdsel, et spørsmål av ren politisk karakter. Det finnes to ytterpunkter også i denne debatten: Det ene er påstanden om at «ethvert forsvarsbudsjett er stort nok» det andre er at det bevilgede Forsvarsbudsjettet «hindrer Forsvarssjefen i å lage det beste forsvaret av Norge». Av disse to er den første den med mest rot i virkeligheten. Dersom forsvarets budsjett når et punkt der det er så lite at det i realiteten ikke representerer et virkemiddel for å nå de formål politikken har bestemt, er det Forsvarssjefens oppgave å varsle om at budsjettet nå er så lite at Forsvaret ikke lengre har et formål.

Et tredje problem i debatten om Forsvaret, og endringene i dette, er at det ofte er ekstreme varianter av stiavhengig tenkning som legges frem. Man tenker i liten grad konseptuelt – hvordan skal følgende oppdrag\problem\svakhet løses – man tenker plattformmessig. «Hvilken stridsvogn skal erstatte dagens stridsvogner». Uten at man stiller spørsmålet «hvilken rolle har stridsvogner i fremtidens forsvar». Denne tenkningen har gjort at Forsvarets yteevne er lavere enn de midlene staten bevilger til formålet. Basert på spørsmålene som er stilt fra Stortinget til Forsvarsmininsteren er det lett å tro at Stortingets representanter også lett faller for slik logikk. Dette er ikke vanskelig å forstå, det er stort sett alltid lett å forsvare samme løsning som man har – men i en noe oppgradert form, fremfor et konseptuelt skille der man fjerner noen kapasiteter og bygger opp nye. Kanskje med den effekt at man endrer geografisk nedslagsfelt for infrastrukturen.

Basert på disse tre er det viktig at debatten om Forsvaret føres inn på sporet igjen. Å starte med de tre faktorene jeg har nevnt over bør være en god start.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse