ÅPNING: Gustav Witzøe og statsminister Erna Solberg under åpninga av Salmars nye settefiskanlegg i Tranøy på Senja i sommer. Foto: Torgeir Bråthen

En bit av gullkalven

Hvor mange flere «fotavtrykk» vil vi egentlig ha som viser veien til familien Witzøes og skipsreder Fredriksens rikdom?

Lønnsomheten i oppdrettsnæringa har de siste årene vært så god at laksemerdene framstår som bugnende pengebinger. Det er nesten ufattelig hvor mye penger som håves inn med dagens laksepriser. En av de store aktørene som har lagt sin elsk på våre nordlige farvann er Salmar, med sitt datterselskap Salmar Nord AS. De har 32 konsesjoner i Troms og Finnmark og produserer laks i kommunene Tranøy, Berg, Dyrøy, Lenvik, Tromsø, Harstad, Nordreisa, Lebesby, Båtsfjord og Sør-Varanger. Regnskapet for 2016 viser at Salmar Nord AS solgte laks for 2,75 milliarder kroner, og satt igjen med et overskudd før skatt på 1,47 milliarder kroner. En ekstrem avkastning på over 50 prosent. Overskuddet er for eksempel åtte ganger større enn hele kommunebudsjettet i Tranøy hvor selskapet har forretningsadresse. Det er nesten som man kan spørre om det er moralsk forsvarlig å tjene så mye penger.     

Salmar liker å fortelle at pengene de tjener kommer lokalsamfunn i landsdelen til gode, i form av arbeidsplasser, nye investeringer og kjøp fra lokale og regionale leverandører. For eksempel at de har brukt over en halv milliard kroner på det nye settefiskanlegget i Tranøy, som nylig ble åpnet av statsminister Erna Solberg, og at man i bygginga av dette bestilte oppdrag for 280 millioner kroner fra nordnorske leverandører. Fint det, men nå er anlegget bygd og selskapet kan tjene på å være selvforsynt med settefisk og ikke trenge å kjøpe fra andre. Arbeidsplasser? I første omgang skal det være 14 ansatte på anlegget. Totalt er det 158 ansatte i Salmar Nord, ifølge 2016-regnskapet.     

Regnskapet viser også at posten «utbytte» står oppført med over 1,3 milliarder kroner, og på toppen av Salmar-imperiet sitter familien Gustav Witzøe fra Sør-Trøndelag med unge Gustav M. Witzøe som den nye norske laksekongen. Ifølge Dagens Næringsliv har Witzøe-familiens lakseaksjer en markedsverdi på rundt 13 milliarder kroner, og har passert John Fredriksens aksjer i Marine Harvest. Det er ikke forbudt å være flinke forretningsfolk og tjene mye penger, men er dette rimelig sammenliknet med hva nordnorske kommuner og den nordnorske befolkning har igjen for å la oppdrettsselskapene husere i sine fjorder og farvann?

I forhold til den kolossale fortjenesten i næringa er det ikke mye «han Einar i støa» og «ho Anna på kommunekassen» ser til pengene. Nå er det flertall på Stortinget for å innføre en arealavgift for oppdrettsnæringa gjeldende fra neste sommer, men det gjenstår å se innretningen og størrelsen på denne. En avgift på 25 øre per kilo laks som selges har vært antydet. Det er ikke mye med dagens markedspris på 60-70 kroner kiloet. Lakseprisene kan selvsagt falle igjen, men de skal falle veldig langt før næringa taper penger. Avgiften bør også differensieres slik at lokalsamfunnene får ta rikelig del i det klondyke som er nå, og heller få mindre når (hvis) det blir trange tider igjen. Når det regner på presten, bør det dryppe rikelig på klokkeren.  

Det bør også være i oppdrettsnæringas egen interesse at folk lokalt ser at de får noe igjen for den negative påvirkninga i fjordene. Dette er viktig for næringas legitimitet og omdømme, som må kunne sies å være både omstridt og frynsete. Bruk av stadig flere sjøarealer, forringelse av miljø, forurensing, lakselus, sykdomsutbrudd og oppdrettslaks på rømmen. Bare det å få et oppdrettsanlegg midt i utsikten sin er en miljøforringelse når man ønsker å se uberørt natur. Satt på spissen så kan oppdrettsnæringa sammenliknes med en gigantisk gjøk som bruker redet vårt til å klekke ut gullgjøkunger, og som sparker ut alle andre som vil være i redet.

«Når vi ønsker vekst, så må vi også akseptere at det blir fotavtrykk», uttalte statsminister Erna Solberg under åpninga av Salmars nye settefiskanlegg i Tranøy. Men skal vi akseptere at næringa setter «fotavtrykk», så skal vi jammen ha noe igjen for det også. Salmar kjøper seg goodwill lokalt ved å sponse idrettslag her og der, og har opprettet et eget kulturfond hvor det deles ut penger til gode formål i de kommunene de er. I Tranøy er dette fondet på 160.000 kroner. Vel og bra det, og sikkert kjærkomne penger for lag og foreninger med slunkne kasser, men dette framstår litt som å dele ut godterier til barna på halloween for å få dem til å holde kjeft. Oppdrettsgiganten har mer enn god nok råd til virkelig å være med å bygge samfunnet de får lov til å trampe rundt i med «fotavtrykkene» sine. 

Med så stor lønnsomhet som i dag øker også etableringspresset. Mye vil ha mere, og fanden vil ha flere. Sunne verdier som måtehold og balanse kastes på båten. Men hvor mye mer ønsker vi egentlig at oppdrettsnæringa skal vokse? Hvor mange flere «fotavtrykk» vil vi egentlig ha som viser veien til familien Witzøes og skipsreder Fredriksens rikdom? Statsminister Solberg sa at det er naturen som setter grenser for hvor stor veksten kan være, men vi kan kanskje hjelpe naturen litt med å dempe ekspanderingskåtskapen gjennom å la næringa gjøre ordentlig opp for seg først. Både når det gjelder krav til miljøvennlig produksjon, og i form av å dele lønnsomheten med lokalsamfunnene.   

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse