Det holder ikke å kun tenke på eget fylke

Den 8.juni ble det norske kartet tegnet på ny, med store konsekvenser for Nord-Norge. Tre fylker ble vedtatt redusert til to regioner. Vi bør legge alle tanker om reversering på is, og jobbe for gode løsninger, klare for å imot nye oppgaver og løse de eksisterende bedre. Reverseringsplanene til Arbeiderpartiet og Senterpartiet fungerer som en distraksjon og et hinder til det en slik reform virkelig trenger, en rungende god start. Fra start må vi også intenst håpe at regionene ikke ser innover, men innser at helheten Nord-Norge har fått en grense mindre.

Ja, det er langt. Ja, det er til og med flere av innbyggerne som ikke har satt sine ben i alle tre fylkene (jeg var selv ikke i Tromsø før jeg var 24), men dette handler om mer enn hva man kjenner tilhørighet til eller hvor man har vært. Om man liker det eller ikke, så deler Nordland, Troms og Finnmark mer enn det som skiller de fra hverandre på regionalt nivå, noe man ofte trenger et overblikk for å se.  I en fersk OECD-rapport skrives det om Nord-Norge som kategorien ’Northern Sparsely Populated Areas’ – eller ’tynnbefolka områder i nord’. Rapporten leverer en rekke eksempler på våre felles utfordringer og delte karakteristikker, eksempelvis:

Geografi og avstander: Selv om hvert sted er unikt, er det helhetlig snakk om en spredt befolkning i utfordrende terreng, kontraster mellom små samfunn og små/mellomstore byer, lange avstander internt og mellom fylkene, og ikke minst til de globale markedene.  

Befolkningsutvikling: En aldrende befolkning er noe hele landet må forholde seg til, men trenden er sterkere og mer tydelig i nord (Støttes også av KB, 2016). Dette vil endre på arbeidsstyrken, skatteinntektene og kompetansebehovet og legge større press på behovet for å tiltrekke yngre som vil bo og jobbe i regionen.

Skole: Dette henger sammen med alt. Om vi ikke øker kvaliteten på skolene i Nord-Norge drastisk, er det et aspekt som vil dra ned attraktiviteten for hele landsdelen. Det holder ikke å kun tenke på eget fylke når det kommer til vår aller viktigste ressurs, nemlig menneskene.

Den fjerde industrielle revolusjon: Vi står midt i en rivende teknologisk utvikling som utraderer flere og flere jobber. Igjen er dette en utfordring vi alle står ovenfor, men Nord-Norge deler igjen utfordringer på det som gjør oss endringsdyktige – utdanningsnivå og kompetansestruktur, innovasjonsnivå og infrastruktur. Tallet på oppstartsbedrifter er lavere enn landsgjennomsnittet (OECD, 2017), noe det definitivt er mulig å gjøre noe med.

Næringsstrukturen: Selv om det (heldigvis) finnes regionale forskjeller, så er det jo ikke heller til å stikke under en stol at sjømat, fornybar, petroleum, turisme, mineralnæring, muligheter i ’havrommet’ - er felles muligheter i alle disse i de tre nordligste fylkene. Man kjenner også til viktigheten av lokalt eierskap og villigheten til å legge mer igjen i egen landsdel hvis det er tilhørighet. Det er lettere å få til i ett Nord-Norge.

OECD-rapporten kommer i tillegg med en rekke tiltak det er verdt å repetere:

1)Støtte de tre nordligste fylkene til å utvikle en delt posisjon på hva som skal prioriteres nasjonalt av infrastruktur.

2)Forbedre regional styring i Nord-Norge gjennom incentiver til samarbeid i design og implementering av nasjonal politikk.

3)Justere de geografiske grensene av administrative kontorer regionalt for å gi en bedre plattform for koordinasjon mellom de ulike styringsnivåene.

4)Styrke regjeringens nordområdepolitikk gjennom å sørge for at fylkene er engasjerte i prioritering og design av initiativer utviklet under denne fanen.  

Rapporten kan leses i sin helhet her (s.26). Alle anbefalingene handler mer eller mindre om koordinering av de tre nordligste fylkene. Det handler om de store linjene som kan ruste Nord-Norge for fremtiden. Det ville nok vært enklere innenfor én grense, men det var vi altså ikke klare for. Jeg håper inderlig at det ikke var et tegn på at vi heller ikke er klare for den samhandlingen som kreves uansett grensestruktur. Hvis de nye regionene rigger seg til for å bare klare seg selv, vil veien bli tyngre å gå.

Det er på tide at innbyggerne får se håndfaste eksempler på lederskap, både politisk og blant andre regionale utviklingsaktører, på konstant samhandling. Nordnorsk Råd blir viktigere enn aldri før, og det viser seg fra sin beste side når resultatet blir det nylig lanserte felles forskningsprosjektet som søker svar på det felles problemet om frafall i videregående skole. Dette må det bli mer av, og det må synes.

Det er jo aller helst oss selv som kjenner på flest forskjeller mellom Nordland, Troms og Finnmark. Fra utsiden er vi helheten Nord-Norge, slik vi gjerne generaliserer Vestlandet og Sørlandet. Det betyr at hvis vi skal klare å bli den attraktive bo- og arbeidsregionen vi må være, tiltrekke oss den kompetansen vi trenger, så må vi sørge for at regionreformen blir rigget til for koordinering, ikke intern konkurranse eller kverulering. Glasset kan være halvfullt eller halvtomt, jeg velger å se på det som at Nord-Norge nå har én grense mindre. Likevel, alle tre kan bare vinne hvis man går inn for det fra start. Potensialet for helheten Nord-Norge vil fortsatt være sterkere enn summen av hver enkelt del alene.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Bit for bit blir det lagd opp til ei nedbygging av regionale institusjonar og regional makt i Finnmark.

2
200

Forsvarsministeren er ute i media med kritikk av Arbeiderpartiet angående 339-skvadronen på Bardufoss. Faktum er at argumentasjonen for å flytte hele skvadronen med tilhørende maskiner fra Bardufoss til Rygge, igjen ikke holder mål.

1
92