Å markere en grense

Misforstått toleranse vil gjøre integreringen vanskeligere.

En mannlig ansatt i Oslo-skolen har blitt sagt opp fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Han henviser til sin muslimske tro – et forbud fra Profeten - og sier han ikke vil utsette seg selv for «fristelser».

All ære til rektoren ved skolen som ikke ville akseptere dette. Når man setter sin egen religion over skolens regler, er man uskikket til å jobbe der. Og rektoren spør: Hvordan skulle jeg forklart det overfor elever som jeg har et oppdrageransvar for?

Lederen i organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOS), Akhenaton Oddvar de Leon, har klaget saken inn for diskrimineringsnemda. Det kan ligge an til et etterspill i rettsapparatet.

I Dagsnytt 18 tidligere denne uka argumenterte Leon med at vi må forstå at samfunnet er i endring, og vi må vise større toleranse overfor menn som ikke vil håndhilse på kvinner.

Også hos deler av den feministiske venstresiden går hensynet til religion og kultur foran alt. Lærervikaren blir plassert i offerrollen og tatt i forsvar. Enkelte argumenterer også med at han har slått et slag for folkehelsen, på grunn av smittefaren ved håndhilsing.  

Det mest tankevekkende, er hvordan likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm har havnet fullstendig ut av kurs. Hun sier til Vårt Land at man må være «åpen for at det finnes andre måter å hilse på».

Det Bjurstrøm gjør, er å gi en ekstrem tolkning av religion fritt leide, foran en omgangsform som er sentral i vår egen norske kultur. Når vi møtes, håndhilser vi. Også på kvinner. Det er skuffende at Bjurstrøm ikke bruker sin definisjonsmakt til å hjelpe norsk arbeidsliv med å sette ned foten for seksualisering av kvinner.

Vi er altså kommet dithen, at intoleransen helt skamløst markedsfører seg selv som tolerant, og verst av alt; vi har et statlig ombud som svikter når det gjelder som mest.

Og for hver gang denne debatten tas (for den er ikke ny), desto mer risikerer man at en fundamentalistisk praksis normaliseres, og at grensesteiner flyttes i vårt eget samfunn.

Lars Saabye Christensen har sagt det godt: «Jeg tror det er viktig å rendyrke noen verdier vi kanskje har latterliggjort, som at toleransen dessverre har sine grenser. Man kan bli så tolerant at man utsletter seg selv.»

Hva man gjør i sitt eget hjem, er en privatsak. Men hvis man nekter å håndhilse på kvinner på våre fellesarenaer, oppholder man seg trolig i feil land. Det beste alternativet vil være å flytte fra Norge til et land der man uforstyrret får praktisere sine religiøse ritualer i det offentlige rom.

Heldigvis finnes det mye fornuft i de muslimske miljøene våre. Forstanderen i Oslo-moskeen Rabita, Basim Ghozlan, har valgt en klok tilnærming. Han sier han anbefaler alle muslimer å tilpasse seg det samfunnet man lever i, det gjelder også når det kommer til å håndhilse på kvinner.

Hvorfor er denne saken viktig? Noen mener det bare er overfladisk symbolpolitikk. I virkeligheten handler det både om å formidle og forsvare noen fundamentale prinsipper for samfunnet vi lever i. I dette tilfelle at kvinner og menn er likestilte. Dette kom ikke kom til oss gratis, det bør vi huske på. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse