Rektorer, skoleeiere og fylkesmenn over det ganske land prøver stadig å fraskrive seg ansvar, med bortforklaringer som framstår som rene mesterstykker i unnfallenhet.

Tenk deg at du kommer på jobb og kollegene dine snur deg ryggen og prater videre som om du ikke var der. Ditt forsiktige «hei» drukner i himlende øyne og innbyrdes prat.

Tenk deg at du opplever at alle de andre drar hjem til en av dine kolleger en fredag kveld, men alt du får med deg er et høylytt referat på pauserommet mandagen etter.

Tenk deg at du prøver å ta ordet i kollegiet og du kjapt får beskjed om «hvem bryr seg» før fokuset rettes mot en annen i gruppa.

Tenk deg at du hver eneste dag må gå til samme arbeidsplass hvor du blir notorisk ignorert, og er det noen som sier noe til deg er det nedrige beskrivelser om hvor ubetydelig du er.

Dette opplevde vårt barn. Det gikk i mange måneder med sånne opplevelser. Alene. Vi foreldre visste ingen ting. Læreren og skolen visste ingen ting, eller lot som om de ikke visste.

Boblen sprakk ved en tilfeldighet. Og barnets opplevelser fosset ut til sjokkerte foreldre. Ignorering. Stygge blikk. Nedlatende kommentarer. Ensomhet. Hvorfor bar barnet på det alene så lenge? Svaret er så sørgelig vanskelig og enkelt. -Det er så tabu! Med gammel-ordførerens underskrift med sirlige bokstaver på veggen er mobbing likevel så tabu! Barnet ville ikke sladre. Det begynte å tro på alt som ble sagt om at det ikke var verdt noe. Det skammet seg. Og det følte seg så inderlig alene.

Da boblen sprakk, tok handlekraftige foreldre øyeblikkelig kontakt med skolen. -Jo, de hadde kanskje sett, de hadde vurdert å ta affære. -Men selvfølgelig skulle de nå ta tak. For dette var da vitterlig en mobbefri skole!

Og hva skjedde? Mens godtroende foreldre trodde på forbedring, ble utestengelsene mer infame. Mobberne fant andre arenaer. Overfor de ansatte på skolen opptrådte de som inkluderende og omsorgsfulle, men så snart lærerryggen var vendt mot klassen var blikkene, skuldertrekningene og ignoreringen der igjen. Oftere enn før. Tydeligere enn før. Enda mer sårende enn før.

Barnet vårt sa ifra. Vi foreldre sa ifra. Vi opplevde at ting bare ble verre. Da vi tok kontakt med skolen nok en gang eskalerte det helt. I tillegg til at barnet vårt fikk en verre skolehverdag, opplevde vi foreldre de underligste ting i kontakt med skolen. Enkelte ansatte sluttet å hilse og snudde seg bort når vi kom på skoleområdet. Noen av foreldrene sluttet også å hilse. I møter med skolen begynte tonen å snu seg fra «dette skulle de ordne opp i», til at det var barnet vårt eller vi foreldre det var noe galt med. Foreldresamtalene ble et mareritt, der lite positivt ble sagt om vårt barn.

Vi ble rett og slett hjelpeløse. Og barnet vårt led. Sjøltilliten forsvant gradvis. Dag for dag så vi også dets tillit til alle rundt seg smuldret opp. Skolen brydde seg ikke. Det at vi foreldre hadde tatt tak hjalp ikke. Barnet var så usigelig alene og det følte, om mulig, enda mer at det var dets egen feil.

Vi forsøkte å kontakte skoleeier, men følte fort at det var et feilsteg da vi opplevde at hovedfokuset syntes å være bagatellisering og ansvarsfraskrivelse der også. De hadde all verdens av tid. Det hadde ikke vi.

Heldigvis tok vi oss ikke tid til flere varslinger. Vi tok rett og slett barnet vårt ut og byttet skole. Det var en tøff prosess og det kostet oss mye, men vi sitter i dag med et barn som etter hvert har det bra og er godt etablert i et nytt klassemiljø. Det har sakte men sikkert begynt å få tilliten til seg selv og oss tilbake, og ikke minst til skolen.

Så hvorfor tror vi ikke på tvangsflytting av mobbere eller oppsigelser av ansatte? Nettopp av den grunn vi nevnte tidligere; TABU! Det er så tabu! Vi hadde en skoleledelse som sa de hadde en mobbefri skole. Hvem vil ødelegge dette ryktet? Og hvem får lov til å ødelegge dette ryktet? Hva hvis du i tillegg risikerer at læreren eller rektoren får advarsel eller mister jobben, tør du da melde fra? Og om du da melder, blir ikke da prestisjen hos skolen enda høyere? Og de forsøker, som i vårt tilfelle, å «legge skylda» på den som blir mobbet. Hvem tror du stiller svakest i en sånn situasjon?

Vi så vårt barn bli brutt ned, og i ettertid har vi skjønt at det ikke bare var barn som mobbet ved denne skolen. Omkostningene for å si ifra har for oss vært store. Vi opplever enda, flere år etter, at enkelte foreldre og ansatte ved skolen snur ryggen til oss og nekter ungene å ha kontakt med vårt barn.

For vårt vedkommende angrer vi på en ting; at vi ikke flyttet barnet vårt før. Vi brøt ned dets tillit til oss som foreldre og til skolen som en god og trygg plass å være, bare ved å gjøre det alle sier er «riktig». Vi hadde faktisk ikke en sjans i dette kjøret til skolen som var så voldsomt mobbefri.

Likevel er det eneste riktige å si ifra. Vi må det for barnas skyld, ellers får vi aldri bukt med dette problemet. Men spar oss for oppsigelser, de gjør bare terskelen for å varsle høyere. Innrømmelsen fra skolen vil sitte enda lengre inne. Vi må heller snakke åpent om det reelle problemet mobbing faktisk er. Rektorer må slutte å si at de har mobbefrie skoler. Vi må prate ned tabuene. Vi må slutte å legge skylda på hverandre og jakte etter syndebukker. Så lenge mobbing er skambelagt vil alt for mange velge å snu seg bort.

Det gjør vondt i en foreldre-mage å være vitne til at barnet ditt blir mobbet. Det er enda vondere når du tar tak og ting bare blir verre. Vår erfaring er dessverre ikke enestående. Rektorer, skoleeiere og fylkesmenn over det ganske land prøver stadig å fraskrive seg ansvar, med bortforklaringer som framstår som rene mesterstykker i unnfallenhet.

Vårt største håp er at man kan dele slike erfaringer med den største selvfølge og at både mobbeoffer og de som mobber kan prate mer åpent om det som skjer. Ved å dele erfaringer kan vi kanskje nærme oss kjernen av problemet.

Til da velger vi å være anonyme.                                                                                                    

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
503

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
43