DE TRE VISE SAMFUNNSTOPPER: NHO-sjef Kristin Skogen Lund, LO-leder Hans Christian Gabrielsen og statsminister Erna Solberg: Dere trenger ikke gi oss gull, røkelse og myrra. Bare gi oss det forutsigbare, konfliktdempende og langsiktig trepartssamarbeidet, gjerne også som julegavetips til Theresa May, skriver Siri Beate Arntzen.

En julefortelling om de tre vise samfunnstopper i møte med fremtidens arbeidsliv

Det eneste som mangler akkurat nå er et Arbeiderparti i toppform til å balansere dagens regjering.

Mens de tre vise menn eller de hellige tre konger trygt tilhører juleevangeliet er tallet tre også et tall vi gjerne hyller i norsk arbeidsliv. Når folk i det store utland spør meg om Norge forteller jeg ofte om kraften i tallet tre – nemlig trepartssamarbeidet. Våre tre vise samfunnstopper, Kristin Skogen Lund, Hans Christian Gabrielsen og Erna Solberg representerer sammen (noen av) arbeidslivets parter – arbeidsgiverorganisasjonene (NHO og co), arbeidstakerorganisasjonene (LO m.fl) og staten. De forhandler og samhandler om arbeidslivspolitikk som lønn, pensjon og arbeidsmiljølov. Det hellige trepartssamarbeidet har blitt til et ekstremt nyttig instrument for å balansere mellom sterke interesser, synsvinkler og makt. Et instrument som danner kjernen av et rettferdig arbeidsliv. Utfordringene er likevel mange. Vil båndet holde også i fremtidens arbeidsliv? Vil arbeiderbevegelsen klare å holde på posisjonen hvis arbeideren endrer seg fra fulltidsansatt til noe helt annet? Et sitat fra The Guardian (2015) setter fremtidens arbeidsliv på spissen:

My father had one job in his life, I’ve had six in mine, my kids will have six at the same time”

Mens mange kanskje tror dette ligger langt inn i fremtiden, kjenner jeg meg igjen. Med et prosjektrigget hode og en tilvent arbeidsmetode har jeg de siste årene hatt minst tre arbeidsforhold aktive samtidig, i tillegg til studier. Jeg er vant til å trekke pusten litt ekstra dypt når noen spør meg om hva jeg jobber med. Det korte svaret viser til at jeg har kontrakter fire steder i to ulike land. De som spør får ofte et lettere panisk blikk mens jeg ser for meg at de mentalt prøver å sette sammen arbeidshverdagen min, og sikkert sender en stille takk til fulltidsjobben sin. Sannheten er at det går helt fint, jeg har det ikke mer travelt enn andre. På papiret er jeg likevel midlertidig deltidsansatt og i følge OECD – en del av det nye arbeidslivet. Jeg syns det er spennende å levere på oppgaver på ulike flater for forskjellige oppdragsgivere. Jeg syns det er greit å ha fleksibiliteten til å teste ulike ting og åpne ulike dører. Men hva skjer når det ikke lenger er frivillig? Hvis fast fulltidsstilling blir unntaket i stedet for regelen?

For selv om jeg trives med flere puslespillbrikker som til sammen blir mitt arbeidsliv kan det fort bli en vanskelig og utrygg hverdag om vi ikke har systemer for det. Et liv i fire-til-seks-jobbers-land krever gode svar på vanskelige spørsmål. Hva skjer egentlig med pensjonen min? Hvordan er det egentlig hvis jeg blir syk? Er dette bærekraftig hvis jeg og samboeren skal stifte familie? Hva skjer hvis jeg blir ”dumpet” når kontrakten går ut og mister halvparten av inntektsgrunnlaget?

Jeg gjør det ekstra komplekst ved å pendle mellom to land, men her er det også mye  å lære. Storbritannia og Norge er i hver sin ende av skalaen når det kommer til grad av ulikhet i Europa, den ene på topp og den andre på bunn. Det som har fått det til å gå kaldt nedover min norske rygg, er begrepet arbeidsfattigdom. I Storbritannia bor 60% av alle som klassifiseres som fattige i et hushold der noen er i jobb (The Guardian, 2017). Tallet var 28% ved årtusenskiftet. 900’000 jobber på nulltimerskontrakter (finnes også på norsk) der kontrakten i utgangspunktet garanterer null timer med lønn. Argumentene for er gode; Bedriftene trenger fleksibilitet i svingende sesonger og med fluktuerende markeder, arbeidstakere trenger tryggheten. Midlertidige – eller nulltimerskontrakter er ikke den eneste grunnen til arbeidsfattigdom, men det nye arbeidslivet viser sin potensielle skyggeside her, hvis det ikke håndteres godt nok. Det er få som har ryggen til arbeidstakeren i Storbritannia, og pendelen svinger dermed i retning til bare en av partene over lengre tid. Du ender med brudd på en viktig samfunnskontrakt, når ”arbeid for alle” ikke lenger er nok  for å holde deg og familien utenfor fattigdomsstatistikken.

Det er her de tre vise samfunnstopper danner den gode forutsetningen i Norge, spesielt forholdet mellom NHO og LO har stikker seg ut. Under NHOs årskonferanse i 2016 stod Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen sammen på scenen, fordi det de skulle si ikke kunne sis hver for seg. Og ja, det var noen verbale sleivspark til hverandres ståsted, men to av de vise samfunnstoppene overrakte arbeidslivet gaven de kalte ”Bærekraftsalternativet” med mål om å sammen møte utfordringer som teknologisk utvikling, utenforskap, lavutslippsamfunn og arbeidsledighet sammen, til tross for konfliktene som kommer i kraft av ulike posisjon. Det er tillit i praksis. Det skaper innovasjon fordi det krever kontinuerlig forbedring av vanskelige prosesser. Det er Norge på sitt aller beste. Det eneste som mangler akkurat nå er et Arbeiderparti i toppform til å balansere dagens regjering. I Hanne Skartveits podcast snakker tidligere LO-leder Yngve Hågensen om at regjeringen har fått gå for langt i å endre trepartssamarbeidet som har ført Norge i posisjon. Det handler om balanse. Det har en tendens til å svinge litt frem og tilbake. 

Av og til må man litt bort for å se det man har, og man trenger kanskje jula for å huske på å være takknemlig. Med de tre (som oftest) vise samfunnstopper i front er vi ’favoritter’ til å finne svar på de vanskelige spørsmålene. Erna Solberg, Kristin Skogen Lund og Hans Christian Gabrielsen – dere trenger ikke gi oss gull, røkelse og myrra. Bare gi oss det forutsigbare, konfliktdempende og langsiktig  trepartssamarbeidet, gjerne også som julegavetips til Theresa May. Fortsett å sakk godt om hverandre. Fortsett å utfordre hverandre. Og ha ei riktig god jul og et godt nytt år! 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse